Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) sier til Klassekampen at innsalg av informasjon til utvalgte medier «ikke er et mål i seg selv», men «et virkemiddel til å nå ut til innbyggerne». Hun sier samtidig at hun er «glad» for at det settes et søkelys på praksisen fordi den «ikke er uproblematisk». Samtidig går hun mot et «forbud», fordi «det skal være mulig for medier å påvirke oss».

Det er gledelig at Grande Røys er villig til å lytte til den brede kritikken som er reist mot praksisen, blant annet av Statistisk sentralbyrås Fride Eeg-Henriksen, professor i statsvitenskap Trond Nordby og generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy. Når Grande Røys sier at «det skal være mulig for medier å påvirke oss», underforstått smigre, kjøpe eller presse seg til eksklusive nyheter, ser det likevel ut til at hun ikke har tatt inn over seg hvor prinsipielt forkastelig denne kjøpslåingen er. Det sentrale poenget er at praksisen med å gi nyheter eksklusivt til enkeltmedier bidrar til å uthule de grunnleggende prinsippene for sunn statsforvaltning, der uavhengighet, likhet for loven og likebehandling av alle borgere står sentralt.

Det finnes ingen aktverdig grunn til at ikke staten skal kunne legge seg på de samme informasjonsprinsippene som Statistisk sentralbyrå har, der nyheter aldri gis eksklusivt til noe medium av hensyn til byråets uavhengighet og allmenne tillit i samfunnet. Det forhindrer ikke at byrået har en aktiv pressestrategi, men dette arbeidet gjennomføres alltid etter publisering eller offentliggjøring. SSB kan også fortelle at byråets konsekvente likebehandlingspolitikk nå blir respektert av alle medier. En positiv bieffekt er at mediene med denne praksisen i større grad velger ulike vinkler på byråets stoff. Når fornyings- og administrasjonsministeren nå skal meisle ut en ny statlig kommunikasjonsstrategi, er det for øvrig avgjørende at den ikke blir utformet i enerom av de samme rådgiverne som har stått i spissen for kommersialiseringen av informasjonspolitikken de siste årene. Det er første forutsetning for å gjeninnføre sunne prinsipper for god statsforvaltning i kommunikasjonsarbeidet.