* At så mange i dag tror at det er «genene som bestemmer alt», skyldes først og fremst Richard Dawkins og hans bok «The Selfish Gene» fra 1976. Men det ironiske faktum er at Dawkins i samme bok presenterte et alternativ ? og en konkurrent ? til genene. Han fant opp ordet «mem» for å betegne en kulturell parallell til det biologiske genet. For sentralt i Dawkins' teori er forestillingen om at basisen i all evolusjon er informasjon. Og genene er bare én måte å reprodusere og utvikle informasjon på, bare én av flere «replikatorer». Eksempler på andre replikatorer er kjedebrev (som inneholder instruks til sin egen replikasjon), og datavirus. Og altså memer: ideer som spres fra menneskehjerne til menneskehjerne. Dette kan være alt fra moter og nye teknologier, til melodier, vandrehistorier, teorier og begreper. Eller hele religioner (som Dawkins kaller «mem-komplekser»).  Det sentrale poenget er at replikatorene reproduseres med ulik suksess. Dette gjelder også memer. En sommer kan hele Norge gå og nynne på den samme melodien. Eller et rykte kan spre seg som «ild i tørt gress». Forestillingen om memer er selv et suksessfullt mem, som forlengst har funnet veien inn i ordbøker og til og med fått sin egen «religion». Men går det virkelig an å snakke om et «mem» i vitenskapelig forstand, er ikke dette bare en morsom metafor? Parallellen mellom memer og gener er åpenbare. Begge er «pakker» av informasjon, som kan kopieres, med muligheter for rekombinasjoner og mutasjoner. Begge er avhengige av mekanismer for kopiering: i genenes tilfelle er dette reproduktive organismer, i memenes tilfelle hjerner. Og begge må konkurrere om ressurser.  På tross av disse parallellene har Dawkins selv vært tilbakeholden med å legge for mye i mem-begrepet. Han lanserte det nærmest som et eksempel på at det kunne være andre replikatorer enn genene. I et intervju jeg gjorde med ham var han skeptisk til de halvreligiøse utslagene av ideen, og han hadde også flere innvendinger til sitt eget begrep: for det første er det usikkert hva memene egentlig er. De synes også å være mindre «pålitelige» i kopieringen enn genene er: H. C. Andersen skrev et eventyr om nettopp dette. Alt dette gjør det vanskelig å dra parallellene med genene for langt.Men en idé kan vokse ut av opphavsmannens kontroll, og dette har skjedd med mem-begrepet. Det er ikke bare cyberfantastene i «Church of Virus» som har tatt mem-ideen til seg. Først ute av de mer seriøse var filosofen Daniel Dennett, som i «Consciousness Explained» (1991) og «Darwin's Dangerous Idea» (1995) tok opp igjen Dawkins' idé med full tyngde. Her var ifølge Dennett en måte å forklare ikke bare kulturell evolusjon på, men til og med utviklingen av menneskets bevissthet.  Denne utfordrende tanken ? at vi er produkter ikke bare av våre gener, men også av memer, og at disse kan stå i konflikt med hverandre ? er blitt videreført av psykologen Susan Blackmore, som i boken «The Meme Machine» (1999) (nå i norsk utgave, «Memesket», Abstrakt Forlag) drar teorien enda lenger. Selv om man følger Blackmore bare et stykke på veien, er det sprengstoff nok til å ryste ens eget selvbilde. Ja, til sist kan man lure på om selvet selv er en illusjon, skapt av memer for å sikre disse memenes utbredelse. Men langt på vei forteller Blackmore samme historie som Dennett:Inntil menneskene kom på banen, var genene «sjefen». Derfor kan andre dyrs adferd i hovedsak forklares ved hjelp av genene. Men menneskene utviklet hjerner som var mye større enn andres, og som var utstyrt med en egenskap som skulle forandre spillereglene totalt: evnen til imitasjon. Du finner riktignok denne evnen også hos andre dyr, men ikke i samme grad som hos mennesket. Hos oss ble imitasjonsevnen så viktig at memene kunne bli en virkelig konkurrent til genene. En idé kunne få så stor gjennomslagskraft at den «overstyrte» genene. Bare tenk på munker eller katolske prester: Her har vi en stor gruppe menn som frivillig setter seg utenfor den biologiske evolusjonen (i hvert fall offisielt), som nekter å spre sine gener videre. Kan dette være et eksempel på genene har fått en konkurrent som i visse tilfeller tar over kontrollen? Blackmore mener dette. Mens Dawkins og andre biologer nok er mer skeptiske. De vil først være sikre på at det ikke tross alt er genene ? gjennom ennå ikke oppdagede mekanismer ? som ligger bak.   Blackmore er en forsker som ikke er redd for å bevege seg inn på felter som har vært teologers og filosofers domene. Hun har tidligere forsøkt å forklare «nær-døden»-opplevelser ut fra hjernefysiologiske prosesser. Men hun har også studert buddhistisk psykologi, og hennes teori om at selvet er en illusjon kan minne om sentrale tanker i buddhismen. Denne illusjonen gjør det lettere for oss å handle som ansvarlige individer, og er således en nyttig, men like fullt falsk selvforståelse. Som buddhistene mener Blackmore at denne selvforståelsen kan overvinnes midlertidig, ved meditasjonsteknikker. Blackmore har likevel et mer positivt syn på selvets illusjon enn buddhistene. Den har sin funksjon, vi må bare ikke la oss lure til å tro at vi har kontroll.Blackmore (og Dennett) har fått Dawkins til å se med større alvor på sin mem-teori. Han har skrevet forord til Blackmores bok, som i den norske utgaven også har et forord av Dag O. Hessen. Boken er i tillegg en svært velskrevet innføring i nydarwinistisk teori. Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.

 * At så mange i dag tror at det er «genene som bestemmer alt», skyldes først og fremst Richard Dawkins og hans bok «The Selfish Gene» fra 1976. Men det ironiske faktum er at Dawkins i samme bok presenterte et alternativ ? og en konkurrent ? til genene. Han fant opp ordet «mem» for å betegne en kulturell parallell til det biologiske genet. For sentralt i Dawkins' teori er forestillingen om at basisen i all evolusjon er informasjon. Og genene er bare én måte å reprodusere og utvikle informasjon på, bare én av flere «replikatorer». Eksempler på andre replikatorer er kjedebrev (som inneholder instruks til sin egen replikasjon), og datavirus. Og altså memer: ideer som spres fra menneskehjerne til menneskehjerne. Dette kan være alt fra moter og nye teknologier, til melodier, vandrehistorier, teorier og begreper. Eller hele religioner (som Dawkins kaller «mem-komplekser»).  Det sentrale poenget er at replikatorene reproduseres med ulik suksess. Dette gjelder også memer. En sommer kan hele Norge gå og nynne på den samme melodien. Eller et rykte kan spre seg som «ild i tørt gress». Forestillingen om memer er selv et suksessfullt mem, som forlengst har funnet veien inn i ordbøker og til og med fått sin egen «religion». Men går det virkelig an å snakke om et «mem» i vitenskapelig forstand, er ikke dette bare en morsom metafor? Parallellen mellom memer og gener er åpenbare. Begge er «pakker» av informasjon, som kan kopieres, med muligheter for rekombinasjoner og mutasjoner. Begge er avhengige av mekanismer for kopiering: i genenes tilfelle er dette reproduktive organismer, i memenes tilfelle hjerner. Og begge må konkurrere om ressurser.  På tross av disse parallellene har Dawkins selv vært tilbakeholden med å legge for mye i mem-begrepet. Han lanserte det nærmest som et eksempel på at det kunne være andre replikatorer enn genene. I et intervju jeg gjorde med ham var han skeptisk til de halvreligiøse utslagene av ideen, og han hadde også flere innvendinger til sitt eget begrep: for det første er det usikkert hva memene egentlig er. De synes også å være mindre «pålitelige» i kopieringen enn genene er: H. C. Andersen skrev et eventyr om nettopp dette. Alt dette gjør det vanskelig å dra parallellene med genene for langt.Men en idé kan vokse ut av opphavsmannens kontroll, og dette har skjedd med mem-begrepet. Det er ikke bare cyberfantastene i «Church of Virus» som har tatt mem-ideen til seg. Først ute av de mer seriøse var filosofen Daniel Dennett, som i «Consciousness Explained» (1991) og «Darwin's Dangerous Idea» (1995) tok opp igjen Dawkins' idé med full tyngde. Her var ifølge Dennett en måte å forklare ikke bare kulturell evolusjon på, men til og med utviklingen av menneskets bevissthet.  Denne utfordrende tanken ? at vi er produkter ikke bare av våre gener, men også av memer, og at disse kan stå i konflikt med hverandre ? er blitt videreført av psykologen Susan Blackmore, som i boken «The Meme Machine» (1999) (nå i norsk utgave, «Memesket», Abstrakt Forlag) drar teorien enda lenger. Selv om man følger Blackmore bare et stykke på veien, er det sprengstoff nok til å ryste ens eget selvbilde. Ja, til sist kan man lure på om selvet selv er en illusjon, skapt av memer for å sikre disse memenes utbredelse. Men langt på vei forteller Blackmore samme historie som Dennett:Inntil menneskene kom på banen, var genene «sjefen». Derfor kan andre dyrs adferd i hovedsak forklares ved hjelp av genene. Men menneskene utviklet hjerner som var mye større enn andres, og som var utstyrt med en egenskap som skulle forandre spillereglene totalt: evnen til imitasjon. Du finner riktignok denne evnen også hos andre dyr, men ikke i samme grad som hos mennesket. Hos oss ble imitasjonsevnen så viktig at memene kunne bli en virkelig konkurrent til genene. En idé kunne få så stor gjennomslagskraft at den «overstyrte» genene. Bare tenk på munker eller katolske prester: Her har vi en stor gruppe menn som frivillig setter seg utenfor den biologiske evolusjonen (i hvert fall offisielt), som nekter å spre sine gener videre. Kan dette være et eksempel på genene har fått en konkurrent som i visse tilfeller tar over kontrollen? Blackmore mener dette. Mens Dawkins og andre biologer nok er mer skeptiske. De vil først være sikre på at det ikke tross alt er genene ? gjennom ennå ikke oppdagede mekanismer ? som ligger bak.   Blackmore er en forsker som ikke er redd for å bevege seg inn på felter som har vært teologers og filosofers domene. Hun har tidligere forsøkt å forklare «nær-døden»-opplevelser ut fra hjernefysiologiske prosesser. Men hun har også studert buddhistisk psykologi, og hennes teori om at selvet er en illusjon kan minne om sentrale tanker i buddhismen. Denne illusjonen gjør det lettere for oss å handle som ansvarlige individer, og er således en nyttig, men like fullt falsk selvforståelse. Som buddhistene mener Blackmore at denne selvforståelsen kan overvinnes midlertidig, ved meditasjonsteknikker. Blackmore har likevel et mer positivt syn på selvets illusjon enn buddhistene. Den har sin funksjon, vi må bare ikke la oss lure til å tro at vi har kontroll.Blackmore (og Dennett) har fått Dawkins til å se med større alvor på sin mem-teori. Han har skrevet forord til Blackmores bok, som i den norske utgaven også har et forord av Dag O. Hessen. Boken er i tillegg en svært velskrevet innføring i nydarwinistisk teori. Vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes skriver i Klassekampen hver onsdag.