Hvor mye lenger skal vi la tvilen komme dem til gode som styrer verdensøkonomien? Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har begått den samme «feilen» så mange ganger at bare én forklaring gjenstår: Katastrofene skyldes en konstruksjonsfeil.Krisene det har rådet over i Thailand, Sør-Korea, Russland og Argentina er grundig dokumentert av Joseph Stiglitz, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, og andre. Men hittil har vi savnet en omfattende beskrivelse av hvordan det gikk for seg i Øst-Europa. En ny bok av økonomen Pongrac Nagy («From Command to Market Economy in Hungary under the Guidance of the IMF») viser for første gang hvordan IMF knuste Ungarn.Det kommunistiske økonomiske styresettet var håpløst: Tvangspreget, utilregnelig, inkompetent og sløsaktig. Så da demokratiseringen begynte i Ungarn på slutten av 80-tallet, var det klart at et nytt økonomisk system var påkrevet. Det forelå et antall alternativer for hvordan overgangen kunne takles. Men før noen hadde tatt mål av dem, var Ungarns naive og tillitsfulle nye regjering blitt overtalt av vestmaktene til at den eneste muligheten var å vende seg til IMF.   Fondet har bare ett politisk program. Staten må stramme inn tilgangen på penger og kreditt, åpne døra for utenlandsk kapital, privatisere statlig eiendom og redusere offentlig forbruk. Det begrunner disse kravene ved å overbevise statene om at de lider av uhåndterbar gjeld og løpsk inflasjon.Så i 1990 fortalte IMF Ungarn at landet var inne i en inflasjonskrise: Prisene hadde gått opp med 17 prosent i 1989. I virkeligheten skyldtes denne stigningen ikke inflasjon (høyere etterspørsel enn tilbud), men først og fremst politiske tiltak som innføring av moms og avskaffing av subsidier. IMF insisterte på å late som om den skyldtes alt for høy etterspørsel.Den beste måten å redusere etterspørselen på var i følge IMF å begrense bankenes utlånsmengde. Så mellom 1990 og 1996 sørget sentralbanken for at bedriftenes tilgang på kreditt ble halvert. Den umiddelbare og forutsigbare konsekvensen var at rentenivået skjøt i været (til 50 prosent) og bedrifter over hele Ungarn gikk konkurs. Ettersom arbeidere fikk sparken og lønningene ble skåret ned, raste den private etterspørselen nedover. IMF hadde, skriver Nagy, «på kunstig vis sendt den ungarske økonomien inn i sin største depresjon noensinne i fredstid». Mellom 1990 og 1993 falt Ungarns brutto nasjonalprodukt med 18 prosent.   Denne behandlingen kurerte ikke inflasjonen. Den skapte mer inflasjon. Mellom 1993 og 1996 økte prisene med 130 prosent ? ikke fordi etterspørselen gikk opp, men fordi den ikke sank like fort som tilbudet. Men IMF behandlet igjen dette nye problemet som om det var forårsaket av etterspørsel ute av kontroll. De insisterte på flere innstramminger, som ikke overraskende skøv Ungarn dypere inn i depresjonen.For å sørge for at Ungarn besørget gjelda si, krevde IMF at de skar ned på hver eneste offentlige tjeneste, og privatiserte hver eneste statlige eiendom. Hele økonomiske sektorer ble lagt ut på billigsalg, som ga utenlandske konserner fullstendig kontroll over markedet. For å sørge, med regjeringens ord, for «den ønskelige reallokeringen av inntekter ... mot næringslivet», ble Ungarn så forpliktet til å innføre et av verdens mest regressive skattesystemer: 43 prosent av statens inntekter kom fra forbruksskatt, men bare 20 prosent fra inntektsskatt og 14 prosent fra bedriftsskatt.Alt dette ble gjennomført slik alle IMF-programmer blir, i en atmosfære av full hemmelighet og institusjonalisert bedrag. Løgnen IMF forteller oss er at de bare godkjenner et «intensjonsskriv» skrevet av en regjering, som inneholder de nye økonomiske tiltakene. Denne fortellingen fritar dem fra alt ansvar for det som skjer. Men intensjonsskrivet blir i virkeligheten skrevet av IMF, og bare undertegnet av regjeringen. Det er massivt og detaljert, og styrer landets økonomiske og politiske liv i mellom ett og tre år. Det er fullstendig fortrolig. Det eneste folket i Ungarn noensinne har fått se av IMFs politikk var da et brev fra en høytstående IMF-ansatt til finansministeren ble lekket ut. Kravene hans svarte nøyaktig til tiltakene regjeringen var i ferd med å gjennomføre.   Halvannen million (nesten 30 prosent av arbeidsstokken) mistet jobben. Inntektene til de som forble i arbeid gikk ned 24 prosent; pensjonene sank 31 prosent. I 1996 levde de fleste på eller rundt eksistensminimum. Offentlige tjenester visnet vekk. Mellom 1989 og 1998 økte antall forbrytelser med 166 prosent. Husk at dette var resultatet av en prosess som ble nesten universelt omtalt som «kapitalismens triumf».Så, i 1996, uannonsert og uten forklaring, ble politikken endret. Bankene fikk lov å utstede kreditt igjen og nedgangen sluttet umiddelbart. I løpet av de neste fire årene steg industriproduksjonen 45 prosent og BNP 21 prosent. Lønn og pensjoner begynte å stige igjen.Eksperimentet kunne med andre ord ikke hatt et klarere resultat. Ta i bruk IMFs medisin og økonomien bryter sammen. Stopp, og økonomien reiser seg igjen. Det har blitt gjentatt nok ganger til at vi kan stole på resultatene. Siden de vet hva resultatet vil bli, hvorfor fortsetter da IMF å benytte den samme katastrofeformelen? Sannheten er at resultatene passer IMFs sponsorer veldig godt. Mens fondet stort sett arbeider i fattige land, sørger én-dollar-én-stemme-systemet for at de rike sitter med full kontroll. Dermed gjenspeiler programmene dets, som Stiglitz sier, «interessene og ideologien til vestens finansverden».   Desmond Tutu bemerket en gang: «Da misjonærene kom til Afrika, hadde de Bibelen og vi hadde jorda. De sa, 'la oss lukke øynene og be'. Da vi åpnet dem, hadde vi Bibelen, og de hadde jorda.» Ungarerne fikk den økonomiske rettroenhets Bibel av misjonærene dens. Gjennom bedrag og hemmelighold sørget IMF for at øynene deres var lukket. Da de åpnet dem, eide utenlandske banker og storkonserner økonomien; offentlig sektor ble erstattet av utenlandsk kapital; strukturell arbeidsløshet hadde skapt en lydig og desperat arbeidsstokk. IMF hadde med andre ord arrangert ranet av en hel nasjon. Hvor mange flere ganger må dette skje før vi kan se hva det dreier seg om?Den britiske journalisten George Monbiot skriver hver fredag i Klassekampen. Tekstene er oversatt av Jon Ivar Skullerud.@sitat:Hvor mye lenger skal vi la tvilen komme dem til gode som styrer verdensøkonomien?@

   Hvor mye lenger skal vi la tvilen komme dem til gode som styrer verdensøkonomien? Det Internasjonale Pengefondet (IMF) har begått den samme «feilen» så mange ganger at bare én forklaring gjenstår: Katastrofene skyldes en konstruksjonsfeil.Krisene det har rådet over i Thailand, Sør-Korea, Russland og Argentina er grundig dokumentert av Joseph Stiglitz, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken, og andre. Men hittil har vi savnet en omfattende beskrivelse av hvordan det gikk for seg i Øst-Europa. En ny bok av økonomen Pongrac Nagy («From Command to Market Economy in Hungary under the Guidance of the IMF») viser for første gang hvordan IMF knuste Ungarn.Det kommunistiske økonomiske styresettet var håpløst: Tvangspreget, utilregnelig, inkompetent og sløsaktig. Så da demokratiseringen begynte i Ungarn på slutten av 80-tallet, var det klart at et nytt økonomisk system var påkrevet. Det forelå et antall alternativer for hvordan overgangen kunne takles. Men før noen hadde tatt mål av dem, var Ungarns naive og tillitsfulle nye regjering blitt overtalt av vestmaktene til at den eneste muligheten var å vende seg til IMF.   Fondet har bare ett politisk program. Staten må stramme inn tilgangen på penger og kreditt, åpne døra for utenlandsk kapital, privatisere statlig eiendom og redusere offentlig forbruk. Det begrunner disse kravene ved å overbevise statene om at de lider av uhåndterbar gjeld og løpsk inflasjon.Så i 1990 fortalte IMF Ungarn at landet var inne i en inflasjonskrise: Prisene hadde gått opp med 17 prosent i 1989. I virkeligheten skyldtes denne stigningen ikke inflasjon (høyere etterspørsel enn tilbud), men først og fremst politiske tiltak som innføring av moms og avskaffing av subsidier. IMF insisterte på å late som om den skyldtes alt for høy etterspørsel.Den beste måten å redusere etterspørselen på var i følge IMF å begrense bankenes utlånsmengde. Så mellom 1990 og 1996 sørget sentralbanken for at bedriftenes tilgang på kreditt ble halvert. Den umiddelbare og forutsigbare konsekvensen var at rentenivået skjøt i været (til 50 prosent) og bedrifter over hele Ungarn gikk konkurs. Ettersom arbeidere fikk sparken og lønningene ble skåret ned, raste den private etterspørselen nedover. IMF hadde, skriver Nagy, «på kunstig vis sendt den ungarske økonomien inn i sin største depresjon noensinne i fredstid». Mellom 1990 og 1993 falt Ungarns brutto nasjonalprodukt med 18 prosent.   Denne behandlingen kurerte ikke inflasjonen. Den skapte mer inflasjon. Mellom 1993 og 1996 økte prisene med 130 prosent ? ikke fordi etterspørselen gikk opp, men fordi den ikke sank like fort som tilbudet. Men IMF behandlet igjen dette nye problemet som om det var forårsaket av etterspørsel ute av kontroll. De insisterte på flere innstramminger, som ikke overraskende skøv Ungarn dypere inn i depresjonen.For å sørge for at Ungarn besørget gjelda si, krevde IMF at de skar ned på hver eneste offentlige tjeneste, og privatiserte hver eneste statlige eiendom. Hele økonomiske sektorer ble lagt ut på billigsalg, som ga utenlandske konserner fullstendig kontroll over markedet. For å sørge, med regjeringens ord, for «den ønskelige reallokeringen av inntekter ... mot næringslivet», ble Ungarn så forpliktet til å innføre et av verdens mest regressive skattesystemer: 43 prosent av statens inntekter kom fra forbruksskatt, men bare 20 prosent fra inntektsskatt og 14 prosent fra bedriftsskatt.Alt dette ble gjennomført slik alle IMF-programmer blir, i en atmosfære av full hemmelighet og institusjonalisert bedrag. Løgnen IMF forteller oss er at de bare godkjenner et «intensjonsskriv» skrevet av en regjering, som inneholder de nye økonomiske tiltakene. Denne fortellingen fritar dem fra alt ansvar for det som skjer. Men intensjonsskrivet blir i virkeligheten skrevet av IMF, og bare undertegnet av regjeringen. Det er massivt og detaljert, og styrer landets økonomiske og politiske liv i mellom ett og tre år. Det er fullstendig fortrolig. Det eneste folket i Ungarn noensinne har fått se av IMFs politikk var da et brev fra en høytstående IMF-ansatt til finansministeren ble lekket ut. Kravene hans svarte nøyaktig til tiltakene regjeringen var i ferd med å gjennomføre.   Halvannen million (nesten 30 prosent av arbeidsstokken) mistet jobben. Inntektene til de som forble i arbeid gikk ned 24 prosent; pensjonene sank 31 prosent. I 1996 levde de fleste på eller rundt eksistensminimum. Offentlige tjenester visnet vekk. Mellom 1989 og 1998 økte antall forbrytelser med 166 prosent. Husk at dette var resultatet av en prosess som ble nesten universelt omtalt som «kapitalismens triumf».Så, i 1996, uannonsert og uten forklaring, ble politikken endret. Bankene fikk lov å utstede kreditt igjen og nedgangen sluttet umiddelbart. I løpet av de neste fire årene steg industriproduksjonen 45 prosent og BNP 21 prosent. Lønn og pensjoner begynte å stige igjen.Eksperimentet kunne med andre ord ikke hatt et klarere resultat. Ta i bruk IMFs medisin og økonomien bryter sammen. Stopp, og økonomien reiser seg igjen. Det har blitt gjentatt nok ganger til at vi kan stole på resultatene. Siden de vet hva resultatet vil bli, hvorfor fortsetter da IMF å benytte den samme katastrofeformelen? Sannheten er at resultatene passer IMFs sponsorer veldig godt. Mens fondet stort sett arbeider i fattige land, sørger én-dollar-én-stemme-systemet for at de rike sitter med full kontroll. Dermed gjenspeiler programmene dets, som Stiglitz sier, «interessene og ideologien til vestens finansverden».   Desmond Tutu bemerket en gang: «Da misjonærene kom til Afrika, hadde de Bibelen og vi hadde jorda. De sa, 'la oss lukke øynene og be'. Da vi åpnet dem, hadde vi Bibelen, og de hadde jorda.» Ungarerne fikk den økonomiske rettroenhets Bibel av misjonærene dens. Gjennom bedrag og hemmelighold sørget IMF for at øynene deres var lukket. Da de åpnet dem, eide utenlandske banker og storkonserner økonomien; offentlig sektor ble erstattet av utenlandsk kapital; strukturell arbeidsløshet hadde skapt en lydig og desperat arbeidsstokk. IMF hadde med andre ord arrangert ranet av en hel nasjon. Hvor mange flere ganger må dette skje før vi kan se hva det dreier seg om? Den britiske journalisten George Monbiot skriver hver fredag i Klassekampen. Tekstene er oversatt av Jon Ivar Skullerud.@sitat:Hvor mye lenger skal vi la tvilen komme dem til gode som styrer verdensøkonomien?@