Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Alt skal med: Beretningen om Oslo-Filharmonien 1919-2019 er blitt en grundig bok, der forfatteren gjør konfliktene hørbare.

Freser avgårde

KJEMI: Mariss Jansons (født 1943 i Riga) dirigerte Oslo-Filharmonien første gang i 1975, fra 1979 var han sjefdirigent. FOTO: OFO-ARKIVET

Historien om 100-årsjubilanten inneholder mer dissonans enn musikken til Oslo-Filharmonien – orkesteret som pleier den øvre middelklassens smak, i et land uten forstand på høykultur.

Lyden av Oslo, tenker jeg. Hva slags lyder er det? Er det Oslo-Filharmonien som frambringer dem? Eventuelt gjennom hvilke verker? Når jeg tenker på repertoaret, primært det norske, burde ikke heller tittelen ha vært «Lyden av Norge»? For verken Griegs eller Svendsens orkesterverker assosieres med Oslo, selv om jo Svendsen er født der og sammen med Grieg virket der i flere år. Nå finnes det et verk kalt «Oslobilder» av komponisten Fritz Austin, men dette er ikke musikk som assosieres med Oslo-Filharmonien, så vidt jeg vet er det et verk de aldri har spilt. Heller ikke det utenlandske repertoaret orkesteret framfører kan klanglig koples til Oslo. Dreier det seg derfor utelukkende om at Filharmonien har sin base i Oslo? Eller er det slik at orkesteret har en Oslo-klang på samme måte som Wienerfilharmonikerne har en wienersk? Riktignok snakket anmelderne om et eget «tonefall» som minnet om en «nordlig» dialekt, da Filharmonien hadde sin første Europa-turné i 1962, som det står i boka «Fra munkekor til symfoniorkester», skrevet til 50-årsjubileet. Men hørte de det, eller bare trodde de at de hørte det? Oslo-klang snakket de i hvert fall ikke om. Men alle og enhver av oss kan være døvhørte, om ikke hele tida.