Mandag 17. september 2018
FJERNET: Libyas diktator Muammar al-Gaddafi ble drept den 20. oktober 2011. Nato avsluttet krigen ti dager senere. FOTO: ROBERTO SCHMIDT, AFP/NTB SCANPIX
Libya-ekspert mener regionale aktører har spilt avgjørende rolle før og etter krigen:
Maktkamp bak scenen
Jalel Harchaoui
GEOPOLITIKK: Den regionale maktkampen har ikke fått nok plass i historien om Libya-krigen, mener Libya-forsker Jalel Harchaoui.

Libya

Sju år etter Nato-krigen mot Libya forsøker fransk-algeriske Jalel Harchaoui, doktorgradsstipendiat i geopolitikk ved Université Paris-VIII, fortsatt å forstå årsakene til Natos krig mot Libya.

Opprøret i Libya var en del av det som er blitt kalt Den arabiske våren, som startet med opprøret i Tunisia i januar 2011. Demonstrasjonene spredte seg raskt til Libya, Egypt, Syria og andre arabiske land. I Libya førte opprøret til en Nato-intervensjon, som både den britiske og den norske granskingsrapportene om krigen i ettertid hevder var bygget på «manglende informasjon om forholdene» i landet under opprøret.

– Krigen kan ikke forklares med forhold i Libya. Helt siden 2003 har Libya verken vært strategisk viktig for Vesten eller en trussel mot Vestens interesser, heller ikke når det gjelder oljen i det oljerike landet, hevder forskeren, som skriver om Libya i medier som Foreign Policy, Washington Post og Middle East Eye.

I 2003 slapp Libyas leder Muammar al-Gaddafi inn inspektører for en ubetinget og umiddelbar nedleggelse av alle kjernefysiske program. Etter det, mener Harchaoui, var forholdet mellom Gaddafi og Vesten «helt uproblematisk».

– Skal vi forstå årsakene til krigen, må vi se på den regionale maktkampen i et Midtøsten preget av endringer, sier han over telefon fra Paris.

Fakta

Invasjonen av Libya:

• Mars 2011: Nato går til krig mot Libya for å innføre en flyforbudssone. I stedet blir det en krig for regimeendring. I oktober 2011 blir Gaddafi lynsjet og drept av opprørerne.

• 2012: En grunnlovsforsamling blir valgt, for å skrive landets nye grunnlov. I 2013 velges et nytt parlament. Grunnlovsforsamlingen, som har islamistisk flertall, aksepterer ikke resultatet. Parlamentet flykter til Tobruk.

• 2016: FN mekler fram en samlingsregjering, med base i Tripoli. Men ingen av forsamlingene anerkjenner den.

• I dag styrer mektige militser i ulike deler av landet.

Qatars spill

Videoer om faren for folkemord fra Benghazi og andre byer førte til at flere ønsket en intervensjon for å verne sivile i Libya fra et folkemord.

Men, hevder forskeren, videoene var en del av en større maktkamp. Flere hevder i dag at faren ikke var reell. Harchaoui mener Qatar var sentral i å markedsføre «denne løgnen».

– Qatar hadde langt mer makt i Libya rett før og under opprøret enn noen av stormaktene forestilte seg. Dermed kunne Qatar manipulere den vestlige folkeopinionen. Videoer fra Benghazi om trusselen av et forestående folkemord ble produsert. Qatarske Al Jazeera drev en målrettet kampanje mot Gaddafi, sier Harchaoui.

Kritiserer Vesten

– Gaddafi var en diktator som, opp gjennom sine 40 år ved makten, hadde gjennomført flere massakre på sitt eget folk. Vesten har aldri brydd seg om det. Også under opprøret drepte han titalls og kanskje hundretalls opponenter, men han bombet ikke sivilbefolkning. Faren for folkemord var en ren løgnpropaganda styrt av Qatar, Al Jazeera og de islamistiske opprørsgruppene, sier Harchaoui.

Qatar og Tyrkia ønsker islamistiske populistiske regimer i Midtøsten, etter Recep Tayyip Erdogans «liksom-demokrati» i Tyrkia, hevder han.

– For at dette skulle kunne skje i Libya, måtte Gaddafi vekk. Det ville innfri Qatars drøm om å bli en regional stormakt. Landet sendte islamistene i Libya over 20.000 tonn med våpen under og etter intervensjonen, hevder forskeren.

USAs «ikke-plan»

FN-resolusjonen om en «flyforbudssone», som spesielt USA og Frankrike presset fram i mars 2011, ga grønt lys for bruk av «alle midler» for å beskytte sivilbefolkningen, men ble fort en krig for å felle Gaddafis regime.

Spørsmålet er hvorfor. Harchaoui har ingen fasitsvar, men peker på at USA rett før og under intervensjonen hadde øyet på Syria og opprøret som startet der i 2011. Krigen var derfor «en del av et større bilde».

– USA hadde altså en plan for et nytt Midtøsten?

– En plan er noe positivt, noe som er gjennomtenkt. Det er det ikke snakk om her. USA har, siden Sovjetunionens fall i 1991 og slutten på den kalde krigen, hatt en ideologisk orientering, ikke en gjennomtenkt plan, om å velte regimer og presse fram liberale demokratier. USA trodde på alvor at ethvert liberalt demokrati ville føre til USA-vennlige regimer. Slik ble det ikke, og USA ble med ett usikre på hva de skulle gjøre i Syria, sier han.

Total politisk splittelse

I dag har Libya to parlamenter, tre regjeringer, ingen nasjonal hær og en haug av rivaliserende mektige militser. Kampene mellom militsene har blusset opp igjen i hovedstaden Tripoli. Minst 90 mennesker er drept siden den 30. august i år.

– Egypt, Emiratene og Saudi-Arabia kjemper med nebb og klør mot Qatar og Tyrkias islamistiske drøm, og ønsker mer autoritære regimer. Denne maktkampen er kanskje den viktigste årsaken til kaoset i dagens Libya, sier han.

Nato-landene, som i 2011 bombet Libya, mistet fort interessen for landet – inntil flyktningkrisa slo inn. Da begynte europeiske land å samarbeide direkte med militser, avhengig av hvilke av dem som tjente deres interesser, hevder Harchaoui.

– Italia begynte for eksempel å betale militser som drev med menneskesmugling for å stanse flyktning­strømmen fra Libya. Vesten har gjort militsene sterkere mot ethvert forsøk på å bygge dem ned og erstatte dem med en nasjonal hær.

Han hevder at sterkere militser fører til separatistiske krav og utelukker ikke at Libya kan bli delt i flere stater.

Europeiske land bidrar også til landets politiske splittelse. Italia støtter den nasjonale samlingsregjeringa i Tripoli. Frankrike støtter regjeringen i Tobruk og general Khalifa Haftar. Harchaoui tror ikke på stabilitet i Libya før utenlandsk innblanding i landet opphører, og sier «det neppe vil skje med det første».

amal.wahab@klassekampen.no

Onsdag 17. oktober 2018
LÅST: Theresa May hevder å se «reell framgang», men trues med en avtaleløs brexit. Flere briter foretrekker imidlertid en «no deal»-løsning foran andre alternativer.
Tirsdag 16. oktober 2018
ADVARER: Saudi-Arabia lover å svare enhver reaksjon på Khashoggi-saken med «enda sterkere tiltak». Det kan få følger for verdens­økonomien.
Mandag 15. oktober 2018
GA OPP: Ulf Kristersson gir opp første forsøk på å danne regjering. Nå får trolig Stefan Löfven sjansen. – Ligger an til en Löfven-regjering, sier statsviter.
Lørdag 13. oktober 2018
BOM: Regjeringspartiet CSU har skjerpet retorikken på asyl- og inn­vandringsfeltet foran søndagens valg i Bayern. En feilkalkulering, tror professor Ursula Münch.
Fredag 12. oktober 2018
ILLE: Den tøffe menneskeretts­situasjonen danner et dystert bakteppe for det topptunge norske statsbesøket til Kina. Ikke minst gjelder det muslimer i Xinjiang-provinsen.
Torsdag 11. oktober 2018
DUELL: USA vil tvinge fram konsesjoner fra Kina før G20-møtet i november ved å skjerpe frontene.
Onsdag 10. oktober 2018
ANKER: Inés Madrigal (49), som ble stjålet som baby av legen ­Eduardo Vela, vil anke dommen om at saken er foreldet til høyesterett. Også påtalemyndigheten anker.
Tirsdag 9. oktober 2018
TILBAKE: Saif al-Islam Gaddafi lever, befinner seg i Libya og vil stille til valg. Det bekrefter Othman BenBaraka, som leder Saif al-Islams bevegelse.
Mandag 8. oktober 2018
TVILER: Selv om anklagene om drap av Khashoggi kan stemme, vil det neppe få konsekvenser for det mektige kongedømmet, sier saudiarabisk aktivist.
Lørdag 6. oktober 2018
PROTEST: Hat mot arbeiderpartiet, korrupsjon og vold. Nå ser Brasils middelklasse til militæroffiseren Jair Bolsonaro. – Mange har en nostaligisk drøm om militærdiktaturet, sier professor.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk