Lørdag 18. august 2018
BEST, STØRST, MEST: Det er med tungt hjerte kunstsamler og fondsforvalter Nicolai Tangen gir fra seg sine vaser av den danske keramikeren Axel Salto. Her ses han sammen med direktør Reidar Fuglestad og konservator Else-Brit Kroneberg ved Sørlandets Kunstmuseum.
I alt bråket om Kunstsiloen har kunsten havnet i skyggen. Klassekampen har fått tilgang til den omfattende verkslista:
Samlingen det strides om
OPTIMISTISKE: Direktør Harald Solberg på Bomuldsfabriken og kunsthistoriker Frida Forsgren tror Tangens kunstsamling vil kunne gi Sørlandet et kulturelt løft. Men de påpeker at det er viktig at Kunstsiloen ikke drukner i samlingen.
HØYREIST: I 1935 ble den tegnet av Arne Korsmo. I 2021 kan siloen huse en av verdens viktigste samlinger nordisk modernisme.
ANGRER (NESTEN) INGENTING: Av de 2700 kunstverkene Nicolai Tangen har kjøpt, har han bare solgt tre.
Den har vært omtalt som verdens beste samling av nordisk modernisme. Men hva skjuler seg egentlig i kunstsamlingen til Nicolai Tangen?

KUNST

– Denne må jeg innrømme at det er litt vondt å gi fra seg, sier kunstsamler og fonds­forvalter Nicolai Tangen.

Han står foran en vase av den danske keramikeren Axel Salto. I årevis har den hatt sin plass i stua hans i London, men nå står keramikkvasen utstilt på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand.

– Barna mine har stått på skateboard i den stua, men den har aldri fått en skramme. Det er helt utrolig.

Salto-vasen er ett av over 2700 kunstverk Tangen har besluttet å gi til hjembyen sin Kristiansand. Det vil si, hvorvidt ordet «gi» er dekkende, har lenge vært gjenstand for en opphetet debatt. For som forutsetning for gaven ligger oppføringen av et nytt museumsbygg i en gammel korn­silo, og gaven kommer med en rekke føringer for hvordan den skal forvaltes.

Kunstsiloen vil koste kommunen og fylkeskommunen 80 millioner kroner å få oppført. Med et nytt museum vil også de årlige driftskostnadene øke fra 17 til 40 millioner kroner, og det forutsettes at 60 prosent av dette skal dekkes inn over statsbudsjettet.

Det er med andre ord knyttet store offentlige utgifter til å motta denne samlingen, som har en anslått verdi på 200 millioner kroner. Den er blitt hevdet å være en av de beste, om ikke den beste, samlingen av nordisk modernisme i verden.

Fakta

Kunstsiloen:

• I 2015 besluttet fondsforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen å gi Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) full disposisjonsrett til sin kunstsamling, som nå er overført til Ako Kunststiftelse. En forutsetning var at det ble oppført et nytt museumsbygg på den gamle Silokaia i Kristiansand, kalt Kunstsiloen.

• Kunstsilo-prosjektet har siden vært gjenstand for opphetet debatt, blant annet fordi Tangen og Ako stiftelsen fikk være med og ansette ny direktør og sponset lønna hans med 10,5 millioner kroner. Fylkespolitikere i Vest-Agder reagerte også på at de ikke fikk se verkslisten før de skulle gå inn for å bevilge penger til museet.

• Kristiansand kommune har bevilget 50 millioner kroner til Kunstsiloen, fylkestingene i Agder-fylkene 30 millioner kroner til sammen, stiftelsen Cultiva bidrar med 100 millioner, 30 millioner kroner kommer fra private givere og 30 millioner kroner fra Ako Kunststiftelse. 8. oktober avgjøres saken: Dersom staten øker driftstilskuddet til Sørlandets Kunstmuseum og dermed sikrer museet en låneavtale, vil museet bygges.

Men hvilke verker den faktisk inneholder, har kun vært delvis kjent, da verkslistene ikke har vært offentliggjort. Så spørsmålet henger frem­deles i lufta: Er Tangen-samlingen sterk nok til å sette Kristiansand på kunstkartet for alvor?

Det tok Klassekampen turen til Sørlandet for å forsøke nærme seg et svar på.

En annen Haukeland

– Noen ganger spør jeg meg selv om jeg ikke burde være mer kritisk, men jeg klarer ikke styre entusiasmen. Hver gang jeg blar i verkslista, oppleves det som en vitamin­innsprøytning, sier første­amanuensis Frida Forsgren ved Universitetet i Agder.

Klassekampen treffer kunsthistorikeren og -kritikeren på Bomuldsfabrikken i Arendal.

Sammen med museumsdirektør Harald Solberg geleider hun oss gjennom utstillingen «Eklipse» – den første utstillingen med verk utelukkende fra Tangens samling. Her henger Kjartan Slettemarks ikoniske «Nixon Visions» et halvt steinkast unna mer ukjente, skjøre skulpturer av Arnold Haukeland.

– Dette er en Haukeland vi vanligvis ikke ser, en annen side enn de massive, slipte stålskulpturene. Disse er organiske, fargesterke og poetiske, påpeker Solberg.

– Det er jo styrken i denne samlingen, at Tangen har samlet store kunstnerskap. Han går i dybden, slik at man får med utviklingen, påpeker Forsgren og legger til at samlingen også har en enorm bredde i uttrykk.

Her finner vi alt fra maleri, grafikk og skulpturer til tekstilverk, keramikk, fotografi, og kunsthåndverk.

De tror begge samlingen og Kunstsiloen kan bli en enorm ressurs for sørlandsregionen, men at det er utfordrende for et museum å skulle forvalte en så markant samling.

– Det er viktig at museet ikke drukner i Tangen-samlingen. Så de må styrke den kunstfaglige ledelsen, mener Solberg.

– Slår deg i fjeset

En times kjøretur sørover treffer Klassekampen Nicolai Tangen på Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand.

Foreløpig er ikke de 2700 verkene overført til museet, men står i magasiner i Stockholm, Helsinki, Oslo og Bergen. Likevel er samtlige utstillinger i museet basert på hans samling. I den ene etasjen finner vi en om treet i nordisk kunst, den andre en fotoutstilling om siloen, og så en omfangsrik retrospektiv med nevnte Axel Salto.

Sammen med museums­direktør Reidar Fuglestad og konservator Else-Brit Kroneberg leder Tangen oss entusiastisk gjennom utstillingene. Og selv om han gjentatte ganger presiserer at han ikke er den rette til å «skryte» av samlingen, klarer han ikke legge skjul på hvor stolt han er av enkeltverk. Eller fra å holde seg helt fra å skryte litt av samlingen, for den saks skyld.

– Det er langt mellom dødpunktene i denne samlingen. Det finnes mange kunstnerskap der vi har den største samlingen i verden, som Gunnar S. Gundersen, Reidar Aulie, Kurt Johannesen, Per Bak Jensen og Marianne Heske, sier Tangen.

Det synes åpenbart at konkurransen med andre samlere er en viss drivkraft for den standhaftige kunstsamleren. Ord som «best», «størst» og «mest» blir flittig brukt for å beskrive dekningen av konkrete kunstnerskap i samlingen.

– Tidligere har det vært comme il faut at man ikke overbyr museer i auksjonsrunder, men det er jeg avslappet til, siden samlingen skal gis til det offentlige, forteller Tangen.

– Helt siden starten har målet med samlingen vært at det skulle være en museal samling. Det vil si at man kjøper de beste verkene av de beste kunstnerne, slik at den egner seg for å vises offentlig, forteller Tangen.

– Hvordan avgjøres hva som er de beste verkene? Er det bare markedsprisen som bestemmer?

– Et sterkt verk er et som er representativt for kunstneren. Det er ikke så vanskelig å se, egentlig. Et slikt verk slår deg midt i fjeset.

Ligger unna samtidskunst

I 25 år har den suksessrike fondsforvalteren fra Kristiansand samlet kunst for flere hundre millioner kroner. Det som begynte i det små med blant annet et maleri av den store koloristen Johs Rian, har i dag tatt form av nærmest en besettelse etter å anskaffe de beste verkene fra den nordiske modernismen.

Nær kontakt med 15 auksjonshus har vært kombinert med tålmodig detektivarbeid og pleie av nettverk, for å få kloa i så mange gode verk som mulig.

I samlingen finner vi store navn fra den formalistiske og non-figurative retningen, som Anna-Eva Bergman, Jakob Weidemann, Irma Salo Jæger, og svenske Olle Bærtling, men også de politiske kunstnerne fra Gras-gruppa har fått en prominent plass i samlingen. Den ekspressive tradisjonen er blant annet representert med tunge samlinger av kunstnere som Rolf Nesch, Ryszard Warsinski og danske Asger Jorn.

– Hvorfor akkurat modernismen?

– Det er enkelt, det er den kunsten jeg synes er finest. Jeg holder ikke på med norsk gullalder med Tidemand og Gude. Jeg vil ha kunst som reflekterer tida jeg lever i, og det synes jeg modernismen gjør, sier Tangen, som likevel ikke har interesse for samtidskunst.

– Jeg bruker ekstremt lite tid på samtidskunst. Det er så risikabelt å kjøpe, fordi det meste ender opp som verdiløst. Du skal ha en evne til å navigere i det landskapet der, som jeg ikke har, forteller han.

Blant modernistene er det de mer opprørske kunstnerne som hovedsakelig fanger hans interesse.

– Jeg synes generelt at «establishment» er ganske kjedelig. Jeg liker kunstnerne som utfordret det etablerte, som Per Kleiva og Kjartan Slettemark, sier Tangen.

Kvaliteten er avgjørende

Klassekampen har forelagt verkslistene fra Tangen-samlingen til flere kunsthistorikere. I grove trekk er de enige om at det er en samling av svært høy kvalitet.

Tidligere direktør ved Nasjonalmuseet Audun Eckhoff tror samlingen vil gi mye til Kristiansand.

– Det er en interessant og fyldig samling med vekt på nordisk kunst fra 1920 til 1980, som vil kunne gi publikum i Kristiansand et overblikk over norsk og nordisk kunst i perioden. Det er viktig at publikum får sett denne kunsten fra vårt eget område her hjemme, og ikke bare ser utenlandsk kunst når de er på reise, sier Eckhoff.

På generelt grunnlag mener han at offentlige museer må være svært kritiske når privatpersoner ønsker å gi bort sine samlinger.

– Man må være veldig opptatt av kvaliteten. Å motta en slik samling innebærer et stort forvaltningsansvar og krever mye penger og ressurser i form av både lagring og konservering. Men dersom kvaliteten er høy, vil det i stor grad veies opp, mener han.

For Eckhoff er Tangens samling av en slik kvalitet.

Ser nye linjer

Samtlige av ekspertene Klassekampen snakker med, påpeker at det unike med samlingen er at den setter norsk modernisme i en nordisk kontekst. Blant dem Frida Forsgren ved Universitetet i Agder.

– Ofte har jeg tenkt at den norske modernismen har vært isolert, men med denne samlingen ser jeg linjer til den finske og danske modernismen som jeg ikke har sett før. Jeg har måttet reformulere det jeg trodde var sannheter om norsk modernisme, sier Forsgren, som innrømmer at hun ikke klarer å holde sørlandshjertet helt ute av ligningen i denne saken.

– Jeg blir litt patriotisk av tanken på at vi kan få til dette i Kristiansand. Jeg tror det vil bli en regional ressurs med store ringvirkninger, der vi gis en mulighet til å vokse kulturelt, sier Forsgren.

Også kurator Ingvild Krogvig ved Nasjonalmuseet uttrykker stor begeistring for Tangens samling. Å kuratere utstillinger med utgangspunkt i den beskriver hun som en «drøm».

– Det er mange knallsterke verk av betydelige norske og norske kunstnere her. Men der mange andre samlere fokuserer på store navn, er Tangen-samlingen preget av en tydelig kunsthistorisk fingerspitzgefühl; et blikk for mindre kjente kunstnerskap, overraskelser og kontekstmateriale.

– Forvridd bilde

Men ikke alle har like store problemer med å styre sin begeistring. Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, sier til Klassekampen at samlingen gir et bredt tverrsnitt av nordisk modernisme, men at den har klare hull.

Fraværet av Gruppe 5-kunstnere som Håkon Bleken, de figurative kunstnerne, Kjell Nupen, Frans Widerberg og Odd Nerdrum nevnes som åpenbare mangler for å kunne skape et utfyllende bilde.

– Skal man gi et bilde av norsk kunst i perioden, blir det helt forvridd dersom man ikke tar høyde for den sterke figurative tradisjonen, mener Bjerke. Den kritikken tar Tangen med knusende ro.

– Dette er et helt bevisst valg fra min side. Uten å gå inn på spesifikke kunstnerskap, synes jeg virkelig dette er et helt befriende «hull» som faktisk gjør samlingen bedre.

Tangen påpeker videre at en lokal kunstner som Kjell Nupen uansett er godt ivaretatt i Sørlandets kunst­museums egen samling og at en av styrkene med det nye museet nettopp vil bli vekselvirkningen mellom hans samling og museets egen samling.

– Om jeg hadde bygget et eget museum til samlingen min, hadde det vært steindødt i løpet av fem år. Det må være en dynamikk i et museum, og det får man i Kunstsiloen. Der kan samlingen min gå i dialog med andre samlinger og andre kunstnere, sier Tangen.

– En typisk privatsamling

Kunstsamleren får støtte av flere av kunsthistorikerne Klassekampen har snakket med.

Blant dem tidligere kunstkritiker Erlend Hammer, som nå jobber ved Blomqvist. Auksjons­huset har stått for takseringen av Tangen-samlingen og solgt flere av verkene. Han mener «hullene» er en styrke:

– Denne samlingen er bygget opp for å være et supplement til det andre museer har. Den er spisset, noe som gjør den kunsthistorisk interessant, mener Hammer.

– Den er sterk på den formalistiske modernismen, med kunstnere som Weidemann og Gundersen, men også på den politiske kunsten i perioden, som Gras-kunstnerne og Kjartan Slettemark.

Øivind Storm Bjerke, som også er kunstkritiker i Klassekampen, er ikke enig – verken i at samlingen fyller hull i andre museumssamlinger, eller at hullene kan være en styrke.

– Denne samlingen har mye av det som allerede finnes i norske museer. Dette er dessuten en typisk privatsamling, som er helt dominert av et bestemt kunstsyn. En museumssamling som er den eneste i sin region, og der det offentlige står for driftskostnadene, bør vise bredde og mangfold, ikke minst i det lokale kunstlivet, sier Bjerke.

Kleine kjøp

I tillegg til å ha et knippe rådgivere i inn- og utland, har også Tangen selv ervervet seg kunnskap om nordisk kunsthistorie. I 2005 leverte han sin mastergrad om Rolf Nesch på Courtauld Institute of History of Art.

– Nesch revolusjonerte trykkekunsten med metalltrykket, sier Tangen.

Ham bekjent er hans samling Nesch-trykk, som består av totalt 76 verk, den største og sterkeste i verden.

– Det som er spennende med Nesch, er også at han er bindeleddet mellom Munch og resten av norsk kunsthistorie. Munch var så stor at ingen norske kunstnere turte å ta opp arven etter ham, men det gjorde en outsider som Nesch. Han fikk stor innvirkning på Henrik Finne, Olav Strømme og andre grafikere i Norge, sier Tangen.

Det er to kunstnere som for øvrig også er representert i hans samling.

– Jeg var så heldig at jeg tidlig hadde gode rådgivere. Det er ofte slik at man forandrer smak etter hvert som man blir mer sofistikert, og da må man selge unna det man kjøpte først, fordi det ikke holder mål. Men av de 2700 verkene jeg har kjøpt, har jeg bare solgt tre.

– Hvilke verk var det?

– Nei, det …

Tangen ler og drar på det, prøver tydelig å unngå å svare på spørsmålet.

– Det var kleine greier.

– Verk det er pinlig å ha i samlingen sin?

– Nei, det var bare ikke godt nok. Men ellers føler jeg at alt sammen står, sier Tangen.

sarah@klassekampen.no

Fredag 21. september 2018
Et ekspertutvalg vil kutte statsstøtten til private høyskoler med færre enn 500 studenter. Nå er flere skoler i ferd med å bli kjøpt opp av Høyskolen Kristiania.
Torsdag 20. september 2018
Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) mener medie­bransjen må forstå at staten ikke kan betale hundrevis av millioner kroner for å få delt ut aviser over hele landet.
Onsdag 19. september 2018
Kulturbyråd Rina Mariann Hansen (Ap) vil opprette en egen pressestøtteordning for Oslo-aviser. – Vi ønsker en bredere offentlighet av hensyn til lokal­demokratiet, sier hun.
Tirsdag 18. september 2018
60 aviser risikerer å gå dukken dersom Stortinget åpner for postomdeling annenhver dag, advarer Landslaget for lokalaviser. – Dette forslaget er helt vanvittig, sier Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk.
Mandag 17. september 2018
Filmskaper Deeyah Khan har reist hjem til amerikanske høyreekstremister for å intervjue dem. Hun mener det er en dårlig idé å nekte folk en talerstol.
Lørdag 15. september 2018
Hvor kommer det fra, ønsket om å nekte folk en talerstol? Forskere peker på identitets­politikk, populisme og «hyperfølsomhet» som forklaringer.
Fredag 14. september 2018
Filmparken ber regjeringen oppheve tidligere vedtak om å selge til høystbydende. Dramaserier som «Heimebane» har blåst nytt liv i det nedleggingstruede filmstudioet.
Torsdag 13. september 2018
Museene i Akershus overtar gjerne den kuriøse samlingen til kunstner Guttorm Guttormsgaard. Men det vil koste millioner å ta imot 30.000 bøker, kunstverk og bruksgjenstander.
Onsdag 12. september 2018
Margit Sandemo var begeistret for at «Sagaen om Isfolket» endelig var klar i lydformat. Men dagens bokavtale gjør at lydbøkene ikke kan legges ut for strømming før til neste vår.
Tirsdag 11. september 2018
Ideen om at vi må slippe til ekstreme holdninger for å hindre at de sprer seg, har lite belegg i forskningen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk