Lørdag 11. august 2018
AUTENTISK: Hverdagslivets metafysikk siver inn gjennom sprekkene i Trude Marsteins «Så mye hadde jeg». FOTO: SIV DOLMEN
Marsteins triumf
Lykke: Er det så enkelt som at når institusjonene svekkes, står det erotiske begjæret alene tilbake som drivkraft i menneskelivet?

ANMELDELSE

En uuttalt forutsetning for fortellingen om Monika, er at menneskelig lykke henger sammen med begjær, noterte jeg under lesningen av «Så mye hadde jeg». Individers erotiske lengsler virker i Trude Marsteins roman som en forklaring på hvordan menneskelivet, ja, hele samfunnet, er organisert. Stemmer det?

Emnet er ikke nytt, verken i moderne litteratur eller i dette forfatterskapet. I tillegg til Nabokovs «Lolita» (1955), som romanens jeg-forteller Monika leser med interesse, nevnes «Fru Bovary» av Flaubert, utgitt om lag hundre år tidligere. At det er vanskelig å handle til eget og medmenneskers beste, har Marstein tidligere framstilt overbevisende i «Gjøre godt» (2006), med et mylder av figurer. Seinere romaner konsentrerer seg om færre karakterer. Som i forrige bok skildrer hun denne gangen perspektivet til én person, over flere tiår, fram til vår tid.

«Hjem til meg» (2012) fulgte den voksne Oves ulike forhold og utroskap. Som lege virket han stø og pålitelig i arbeidslivet, noe Monika ikke gjør. Begge romanpersonene fremstår på sitt mest upålitelige og livfulle i rastløs vandring fra det ene forholdet til det andre. Livets tomhet åpenbarte seg for Ove for alvor først da hans erotiske kapital var brukt opp.

Fakta

roman

Trude Marstein

Så mye hadde jeg

Gyldendal 2018, 432 sider

«Så mye hadde jeg» framstår som en enda bedre roman, ikke minst fordi Monika – og dermed leseren – får større rom for refleksjon over tomheten. Begge romanene angir tidspunkt for hver ny sekvens i handlingen, noe som gir leseren anledning til å fylle ut rommene av tid mellom hvert kapittel. Vi møter først Monika som tenåring, i 1973. Deretter hopper handlingen noen år om gangen, knyttet til rekken av mannlige partnere, fram til hun nærmer seg 58 år, i 2018. Hun er like gammel som meg, attpåtil virrer hun rundt i et studie- og yrkesliv som til tider kan ligne, med litteratur­vitenskap og ulike former for tekstproduksjon. Romanen oppleves smertefullt autentisk, på samme tid gjenkjennelig og forbløffende fremmed.

Det skyldes ikke minst språket og forteller­måten, romanens organisering av det fyldige materialet som utgjør Monikas liv. Oftere enn før lar Marstein fortellingen bryte sammen i ufullstendige setninger og avsnitt. Inn gjennom sprekkene siver noe jeg vil kalle hverdagslivets metafysikk, særlig når hun sammenligner seg med søsteren Elise og hennes mann Jan Olav, som i en helt annen grad virker i stand til å tilpasse livet til institusjoner som ekteskapet. Når forholdet trues av Jan Olavs utroskap, faller Elise inn i en slags nedskalert hverdags­visdom hvor hun «prøver å ta en dag av gangen». Hendelsen blir «sugd inn i noe allmenn­menneskelig, universelt». For Monika, slik jeg leser henne, framstår Elises trauste leveregler som meningsløse.

Minst like overbevisende er romanen når Monika forteller om hvordan hun og Geir, mannen hun får barn med, mot slutten av forholdet blir mer og mer like. Ingen av dem holder ut å se seg selv i den andre. De strever «med å innta motsatt posisjon for å unngå å møte den andre som speilbilde igjen og igjen, som en sykdom, en stadig sterkere fortvilelse». Mesterlig skildrer romanen hvordan følelser, og tilhørende opplevelse av mening, bygger opp og river ned menneskelige relasjoner.

Den som leter etter tradisjonell metafysikk – Gud, åpenbaringer, engler eller demoner – leter forgjeves i Trude Marsteins forfatterskap. Hun betrakter romanenes mennesker gjennom deres trivielle handlinger, med sympati og omsorg, som regel i øyehøyde, med en litterær, nøktern, amoralsk distanse. Bøkene gir avkall på opphøyde eller sakrale dimensjoner i menneskelivet, til fordel for det alminnelige, dumme og blinde begjæret. Et slikt begrenset perspektiv øker i mine øyne den litterære kvaliteten på romanen snarere enn å svekke den, ganske enkelt fordi beskrivelsene virker sanne.

Tittelen antyder at livet kan lignes med barnelek hvor sand eller jord renner mellom fingrene: «Så mye hadde jeg». Romanen holder alt sammen i en særdeles god konstruksjon, særlig i det kompliserte forholdet mellom faren, moren og hennes søster Liv, Monikas nærværende tante. I fellesskap bærer Liv og Monika på store tap, særlig forbundet med Livs sønn Halvor.

I tidligere bøker av Marstein har jeg tenkt at tilgangen til litterære forbilder ser ut til å starte ved tidlig modernisme, omtrent ved Flaubert, ved midten av 1800-tallet. Denne gangen er referansene til Bibelen tydeligere, med lovprisningen av kjærligheten i 1. Korinterbrev, eller i romanens virkningsfulle bruk av gravferdsritualet, hvor et barn lar jord renne ned mot kisten, med klangbunn i gammeltestamentlige tekster.

Ritene og ordene fins i kulturen romanen skildrer, som tiloversblevne rester av voksnes livstydninger, eller som utgangspunkt for barns frie lek på en søppelfylling. Likevel faller Monika utenfor. Institusjonene og tekstene er kanskje bare uinteressante for henne? Uansett, nettopp dét gjør romanen interessant – og kan bidra til å forklare hvorfor nærsynt erotisk begjær står fram som en enestående drivkraft i Trude Marsteins ellers komplekse skildring av menneskelig liv.

tom.egil.hverven@klassekampen.no

Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.
Lørdag 25. august 2018
Vilter: Kristine Næss går opp grensene mellom ideal og realitet i sin nye roman.
Lørdag 18. august 2018
Undersida: Med eit både poetisk og essayistisk uttrykk er Anne Helene Guddal blant dei sterkaste stemmene i den unge litteraturen.
Lørdag 11. august 2018
Lykke: Er det så enkelt som at når institusjonene svekkes, står det erotiske begjæret alene tilbake som drivkraft i menneskelivet?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk