Lørdag 23. juni 2018
STOR FALLHØYDE: Forfatter av «Oljeboblen» Øystein Noreng mener Norge har satset for ensidig på oljenæringen. Her slepes «Troll»-plattformen ut i Nordsjøen i 1995. FOTO: MORTEN HVAL, NTB SCANPIX
Den grønne gren
Norsk syke? Øystein Noreng er kritisk til Norges næringspolitikk og petroleumsøkonomi.

ANMELDELSE

«I dag sitter vi på den grønne gren. Men hvorfor er vi så strålende? Svaret er to ting: Det ene er olje og det andre er gass.» Ordene tilhører tidligere sjeføkonom i Handelsbanken, Knut Anton Mork, men liknende budskap er blitt fremført av mange andre som har analysert Norge de siste årene. Det slike kommentatorer gjerne overser, er at det langt ifra har vært noen selvfølge at olje- og gassforekomstene i Nordsjøen skulle være en fordel for oss. Som en annen tidligere sjeføkonom, LOs Stein Reegård, flere ganger har påpekt – senest i sin nye bok «Nasjonaløkonomi» – så er det vanligere at slike ressurstilganger fører til at man forsømmer «muligheten til å utvikle annen avansert næringsvirksomhet». Ree­gård er blant de som mener at vi alt i alt har håndtert olja på en fornuftig måte. Det skyldes blant annet at vi, i motsetning til Storbritannia og Danmark, valgte full statlig styring. Kanskje vel så viktig var det at LO klarte å etablere fagforeningsmakt i en svært «amerikanisert» sektor med nærmest ubegrenset lønnsevne, og slik maktet å knytte oljesektoren til den norske modellen for lønnsdannelse. Ved hjelp av handlingsregel og andre institusjonelle løsninger har Norge klart å unngå såkalt «hollandsk syke», med dramatisk avindustrialisering og en svært ensidig næringsstruktur.

Fakta

SAKPROSA

Øystein Noreng

Oljeboblen. Enestående muligheter, forspilte sjanser

Gyldendal 2018, 238 sider

Eller har vi det? Professor i petroleumsøkonomi Øystein Noreng heller med sin nye bok malurt i begeret for de som måtte tro vi befinner oss på en grønn gren. «Lykken er sårbar», skriver han, og fallhøyden stor. Han mener den næringspolitiske innsatsen de siste årene har vært konsentrert om for få næringer, og at risikoen dermed er blitt svært høy. Kanskje er vi i ferd med å utvikle en egen form for «norsk syke», spør han, der den kollektivt oppsparte finansformuen brukes «opportunistisk med kortsiktige mål, først og fremst for å finansiere velferd, offentlig og privat forbruk». Norge kan i så fall ende opp som «en avkrok uten finansformue, med små olje- og gassreserver til lav verdi, uten nødvendige investeringer i produksjonsapparat, infrastruktur eller kunnskap».

Kombinert med en krass kritikk av «broilerveldet» i norsk politikk, og synlig inspirert av Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombrudd», maler Noreng opp et bilde ikke bare av «forspilte muligheter», men også av et nokså dysfunksjonelt system: Et (forhenværende) Statoil som er blitt for enerådende overfor sin egen eier; svak infrastruktur innen vei og jernbane; og en stat som ved hjelp av «raus bistand, miljøvern og fredsbevarende tiltak» er blitt «den dyktige og gode samaritan blant verdens nasjoner».

Flere av de grunnleggende spørsmålene Noreng stiller, burde definitivt vært mer diskutert. Noen anmeldere har kritisert ham for å bruke mer krefter på å kritisere enn på å komme med løsninger, og for å være for ensidig negativ i sin framstilling. Det siste er det noe i; det første må skyldes en litt for rask og overflatisk lesning. Noreng bruker for eksempel mye plass på underfinansieringen av norsk jernbane og det han mener er mangelfulle utredninger fra Jernbaneverkets side for å beregne lønnsomheten av høyhastighetstog mellom de største byene i Norge og mellom Oslo og Göteborg. Kritikken er hard: Norge er blitt «en sinke i en utkant, på enden av et buttspor». Men i rettferdighetens navn skisserer han flere ulike løsninger på problemene, blant annet reduserte krav til hastighet, nye regnemodeller og nye byggemåter ved prosjektering av lang­distansebaner.

Det samme gjelder Statoil, som får så ørene flagrer. Her drøfter Noreng blant annet muligheten for å skille eierfunksjonen fra regulerings­funksjonen, og å senke statens eierskap i selskapet til 51 prosent, mot at selskapet gir fra seg viktige andeler og operatøroppgaver på norsk sokkel; eller å slå sammen Statoil/Equinor og Petoro i et statlig holdingselskap. Man kan være enig eller uenig i disse forslagene, men forfatteren legger definitivt opp til en konstruktiv debatt, og det om et svært viktig og underbelyst tema.

Andre steder blir både problem­beskrivelsene og løsningene for endimensjonale. Noreng skriver for eksempel at «et første bud» for Norge er «å styrke landets menneskelige kapital ved en sterkere innsats for høyere utdanning, forskning og utvikling». Det store og dramatiske underskuddet vi er i ferd med å etablere på yrkesfaglig kompetanse, nevnes ikke med et ord i denne sammenhengen. Dét er en blind flekk som ikke blir mer tilgivelig bare fordi den er så utbredt.

Omtalen av klimautford­ring­ene synes jeg også blir for lettvint, det samme gjør de i overkant enkle analysene av norsk politikk. Til gjengjeld er boka svært god i diskusjonene av det som er forfatterens spesialfelt. Når det gjelder oljeøkonomi er han en utmerket pedagogisk formidler, og det er bare å håpe at noen av de mange spørsmålene han stiller, vil føre til debatt. Noen av forslagene hans har jeg også riktig sans for, som forslaget om at Oljefondet umiddelbart bør trekke seg ut av foretak som forbyr eller knuser fagforeninger, «ikke bare i utvik­lingsland, men over hele verden». Begrunnelsen hans er minst like god, og kan leses som en presis oppsummering av hvilken formidabel, sivilisatorisk kraft en fri fagbevegelse er:

Som en motmakt til mer eller mindre autoritære regimer utgjør fagforeninger en drivkraft for medbestemmelse og demokrati. Som en sterk forhandlingspartner for fåtallige økonomiske makt­havere bidrar fagforeninger til en jevnere fordeling av inntekt og bedre arbeidsforhold. Sist, men ikke minst, ved å organisere arbeidstakere ut fra økonomiske interesser, bidrar fagforeninger til å bygge bro over etniske og religiøse skillelinjer og dermed til politisk stabilisering.

Her er det realpolitisk handlingsrom til å gjøre noe; det blir spennende å se om noen norske politikere føler seg kallet til å ta utfordringen.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.
Lørdag 25. august 2018
Vilter: Kristine Næss går opp grensene mellom ideal og realitet i sin nye roman.
Lørdag 18. august 2018
Undersida: Med eit både poetisk og essayistisk uttrykk er Anne Helene Guddal blant dei sterkaste stemmene i den unge litteraturen.
Lørdag 11. august 2018
Lykke: Er det så enkelt som at når institusjonene svekkes, står det erotiske begjæret alene tilbake som drivkraft i menneskelivet?
Lørdag 30. juni 2018
Fragmentert: Andrzej Tichýs fremragende «Kairos» skildrer ensomhet, terror og muligheten for revolt i moderne samfunn.
Lørdag 23. juni 2018
Norsk syke? Øystein Noreng er kritisk til Norges næringspolitikk og petroleumsøkonomi.
Lørdag 16. juni 2018
Arbeiderpartiet: Partisekretæren vurderer Gerhardsen av i dag.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk