Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
FRA PARIS MED HÅP: Mange ungdommer med avslag på asylsøknaden flykter til Frankrike, men risikerer å bli kalt tilbake til Norge bare for å bli fengslet på Trandum, skriver Eirin Strifeldt. Her fra Klassekampens reportasje om Wasim som reiste til et liv på gata i Paris. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN
«Norge vil ha meg tilbake»

ASYLPOLITIKK

Norge har en strengere asylpolitikk enn andre europeiske land og flere deportasjoner av barn og ungdom til Afghanistan. Ungdom med avslag på sin asylsøknad i Norge flykter derfor videre til andre europeiske land der flere av dem likevel får flyktningstatus.

I Paris velger mange fortvilte og redde ungdommer å leve under broer i påvente å få leverte en ny søknad der. Heller dette enn å bli deportert til Kabul. I Frankrike får flesteparten en ny behandling av sin asylsøknad, de har en innvilgelsesprosent for afghanere på 80 prosent. En fransk domstol har nylig konkludert at Kabul er for utrygt til at noen kan deporteres dit.

Men ved å søke på nytt i andre europeiske land kan ungdom også risikere å bli sendt tilbake til Norge, i tråd med Dublin-regelverket, som vi er en del av. Det er det første landet man har søkt asyl i som er ansvarlig for å behandle saken.

Noen uheldige ungdommer får Dublin-status. Norge får da en forespørsel om tilbaketakelse av ungdommen. Dersom Norge aksepterer, får ungdommen beskjed om at Norge vil ha dem tilbake. De blir ofte glade over å få høre at Norge ønsker at de kommer tilbake.

Det de ikke vet, er at når de lander på Gardemoen etter overføring til Norge, blir de pågrepet og fengslet på Trandum. Deretter blir de deportert til Kabul på første fly eller blir sittende fengslet i ukesvis før de blir deportert.

Praksisen med å fengsle dem er hjemlet i utlendingsloven, dersom det er grunn til å anta at de vil unndra seg fra å returnere til hjemlandet. Ved en nylig lovendring forsøker norske myndigheter å fremstille dette som uskyldig internering, men Trandum er i praksis et fengsel. Ungdommene fengsles over lengre tid uten å ha gjort noe galt. Deres eneste «forbrytelse» er frykten for å bli sendt tilbake til hjemlandet og et ønske om å få en mer rettferdig asylbehandling i et annet land.

Myndighetene fengsler altså ungdommene for å forsikre seg om at de får sendt dem til Kabul. Når domstolen skal kontrollere hvorvidt politiets avgjørelse er i tråd med utlendingsloven, får politiet medhold, for «grunn til å anta» er et svært lavt beviskrav.

Trandum er ikke et forsvarlig sted å være for en sårbar ungdom. Det er lite søvn å få på grunn av den konstante flystøyen. Det er lite eller ingen psykisk helsehjelp, tilstanden til de som allerede er syke forverres ved opphold der. I tillegg er det en form for isolasjon fra omverden, man er fratatt telefonen sin og innelåses på cellen.

Jeg kan forstå at vi som samfunn har behov for å ha kontroll på hvem som er her, og at ikke alle kan få opphold. Men mange har gode grunner for å frykte for sine liv.

Det ville vært en bedre løsning om de fikk oppholde seg på et mottak og en ny vurdering av sin asylsaker og av sikkerhetssituasjonen, når de kom i retur til Norge.

Slik praksisen er nå kan man risikere å deportere ungdommer som trenger beskyttelse. Et mer rettferdig og felles europeisk asylsystem vil sannsynligvis forebygge at ungdommer uten beskyttelsesbehov reiser videre fra Norge.

eirin.strifeldt@gmail.com

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk