Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
Hva skjedde egentlig på 1970-tallet?
Angrende syndere

Helt siden 1980-tallets høyrebølge har det vært vanlig å bruke fraser av typen «sosialdemokratiets fall» for å beskrive en grunnleggende endring i det norske samfunnet. Etter Arbeiderpartiets valgfiasko, og meningsmålinger langt ned på 20-tallet er spørsmålet igjen blitt aktuelt. Det hersker en viss forvirring om hvorvidt «sosialdemokratiet» beskriver en slags samfunnsform eller om det er en betegnelse på det som ved forrige valg fortsatt var vårt største politiske parti. Dette er uheldig, men sier selvfølgelig også noe om hvor sentralt Arbeiderpartiet er i nyere norsk historie.

Forrige helg deltok jeg på konferansen «Norske historiedager» i Kristiansand, hvor jeg blant annet bivånet en sesjon med tittelen «Sosialdemokratiets nedgang». Mens dagens høyreside ofte hevder å kun ville videreføre og forbedre «den norske modellen» er det stort sett venstresida som mener at sosialdemokratiet er i ferd med å bli en saga blott.

Faktisk er det ofte folk lenger til venstre enn de som selv kaller seg sosialdemokrater som mest aktivt sørger over Aps tilbakegang og framveksten av det som av mange blir kalt et nyliberalistisk samfunn.

Ekstra spesielt blir det når de samme individene som på 1970-tallet angrep den sosialdemokratiske samfunnsformen fra venstre, nå bekymrer seg for dets oppløsning. 50 år etter 68-opprøret gikk folk som tidligere hadde kalt seg både kommunister og sosialister på talerstolen i Kristiansand for å uttrykke regelrett forferdelse over sosialdemokratiets nedgang.

En av disse var Bodil Christine Eriksen, forfatter av boka Norske kvinners liv og kamp. Hun presenterte blant annet den amerikanske sosiologen Nancy Frasers tese om at feminismen har bidratt til nyliberalisering. I likestillingens tidsalder har kvinner fått yrkesdeltakelse og rettigheter som enkeltindivider, men dette har gått hånd i hånd med rasering av en kollektiv samfunnsmodell og økt utbytting av arbeiderklassefamilier, som nå er prisgjort markedskreftene og må ha to inntekter for å overleve. På det mer personlige plan sa Erichsen rett ut at hadde hun visst hvor skjørt sosialdemokratiet var, ville hun selv ha brukt mer krefter på å forsøkte å bevare det.

I ettertid er det lett å se at 68-ernes betimelige opprør mot det bestående også tjente høyresida. De evnet å gjøre opprøret til en individualisert kritikk som stort sett rammet offentlig makt, og dermed førte til et oppsving i privat makt.

For fraseradikalere vil det være lett å si at sosialdemokrati aldri vil være revolusjonært nok, og at etterkrigstidens arbeiderbevegelse svek sosialismen ved å inngå kompromisser med kapitaleierklassen som de nå høster fruktene av.

For mer konservative stemmer vil det være minst like enkelt å harselere med 70-tallets revolusjonære, som bekjempet det bestående men var uten evne til å bygge opp noe bedre i dets kjølvann.

Men 70-tallets angrende syndere er verdt å lytte til. De har utkjempet og vunnet viktige slag, men ser også at mange piler nå peker i feil retning. Enkelte aspekter av samfunnet de gjorde opprør mot er det i dag en radikal kampsak å gjenreise.

En vanlig floskel er at vi må se framover og ikke bakover. Som alle floskler har den et element av åpenbar sannhet i seg, men den underslår også i hvor stor grad en forståelse av fortida kan være nødvendig nettopp for å utforme en bedre framtid.

Venstresidas idealer er over hundre år gamle, men vi må forstå hvor de kom fra og hva som skjedde med dem for å kunne gi de nytt liv i vår egen tid.

ola.innset@eui.eu

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk