Klassekampen.no
Mandag 11. juni 2018
Lengselens dagbok: Snail Mails debutplate finner en intim og sedat nerve.
En frodig indie
LINDSEY JORDAN: Både frontkvinne for og identisk med Snail Mail.FOTO: MICHAEL LAVINE

Album

Snail Mail

«Lush»

Matador Records/Playground

HHHHHI

Unge kvinner med en gitar, et talent, et soverom og en raffinert, next level lo-fi-lyd har poppa opp over hele det nordamerikanske kontinentet de siste par årene, fra Jay Som og Vagabon til Julie Baker og Lucy Dacus. Kanskje best og definitvt yngst av dem alle: Snail Mail, eller Lindsey Jordan som nittenåringen heter når hun ikke opptrer i trio, i disse dager med Alex Bass på bass (sic) og Ray Brown på trommer.

Mens hun fortsatt gikk på high school, slapp hun den lovende, litt lukka lille ep-en «Habit» (2016, hør «Thinning»). Nå er hun klar med debutalbumet «Lush», utgitt på Matador, passende nok samme plateselskap som nylig ga ut Liz Phairs «Girlysound»-innspillinger fra det tidlige nittitallet, selve grunnsteinen for hele denne observerende-bekjennende, distinkt kvinnelige DIY-indierocken. En indierock som i Snail Mails tilfelle gjerne må merkes slowcore, som i ofte saktegående, dyster og minimalistisk – med en anstendig dose Helium på topp.

Av nittitallets og Matadors prominente undergrunnslåtskrivere er nemlig Mary Timony, fra nettopp bandet Helium, og senere Wild Flag og Ex Hex, den som i aller størst grad har påvirket Jordan – som gitarlæreren hennes. Uten at hun er den eneste læremesteren. Ta bare åpningen av «Lush», døpt «Pristine» og med Sonic Youth-gitarer som ikke bare er fora på helium og valium og drømmer, men også er spinklere, spedere, tynnere enn hos Ranaldo/Moore – som også er poenget. Kle av, søk etter kjernen.

Den ungdommelige sådanne, for ingen andre enn kids ville sunget I know myself and I’ll never love anyone else med samme sedate overbevisning, som om Jordan også har lært av girl group-popens tristeste. Men overbevisende er Snail Mail, særlig i åpningen her, fra nevnte «Pristine», innom «Speaking Terms» og til «Heat Wave». De to sistnevnte henholdsvis subtilt pågående og intimt rockende, som mye av materialet for øvrig.

Uten at alt sitter like godt etter hvert, for sneglefarten som tydeligvis sitter i ryggmargen har det med å tære på, spesielt når Jordan blir i overkant tålmodig og monoton og lar sanger som «Stick», som mangler nødvendig nerve, strekke seg over fem-minutters-merket. Men for hver nedtur har du også minst to (mer eller mindre) underfundige oppturer, som den rensende finalen av «Golden Dream», der hun synger stupid, stupid me til hun er tom for luft, som powerpopperen «Full Control», med sitt fuzz og formanende ønske om at noen (en kjæreste?) skal stramme seg opp.

Det er i det hele lett å høre helheten som nostalgisk lengsel etter en sommer full av kjærlighetssorg. I sin tur en besnærende kombinasjon av to ting: Av at noe er endelig og ugjenkallelig slutt, og av at noe helt annet og komplett uvisst begynner. Det søte og det sure, litt som det gamle John Steinbeck-sitatet som spør hva man skal med sommerens varme uten en vinterkulde som kan tilføye sødme.

Og som best kan høres i den som runder av her, den kliss nakne balladen «Anytime», der hun sverger at hun er not in love with your absence, men der hun samtidig sier det motsatte: At det ligger mye kjærlighet i godt savn. Ja, til og med i vondt savn.

eirikb@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk