Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
Vårherre og den saftige knoll

Her i parsellåkeren gjøres jorda klar for dyrking. Hønsemøkk er blandet inn i molden. Det lukter skit, men gjør godt for små rynkete morpoteter som snart vil velsigne oss med, tja, kanskje tifold? Hvis det blir sol og varme nok i den korte vekstsesongen vi har i Troms. Det kan slå feil her i nord også.

Erna hadde potetland på småbruket i snart 70 år. Poteten var jo ‘halve føda’, så det var dramatisk hvis avlingen skulle slå feil. Hun husker et par iskalde og regntunge somre på midten av søttitallet. Det ble skaffet en ny sort settepotet til utprøving. Den var engelsk og het Abedanse. Store, vasne poteter ble resultatet. Nei, den smakte fælt og tålte ikke lagring, forteller Erna. Abedanse – eller Abundance på engelsk. Litt av et mantra.

Vi spiser rundt 19 kilo i året hver, og helst som «gull» eller chips. I bestemors barndom spiste hver av oss 180 kilo i året. En halv kilo om dagen! Den gang ble ikke poteten koblet til overvekt eller diabetes; nei, den var vomfyll, C-vitaminkilde og livredder nummer en.

Hva har skjedd, egentlig, med vår identitet som potetspisende nasjon? Det ligger mye i ordene vi bruker, ikkesant? «Pottitt» – Norge, noe sidrumpa, stagnert, en (kjøpe) festbrems, det er da et tilbakelagt stadium. Er det derfor vi har sluttet å spise den gjeve knollen?

Historisk muliggjorde poteten en respektabel befolkningsøkning. Ut over 1800-tallet ble det etter hvert dyrket mer potet enn korn i Norge. Men knollen var sårbar for sykdom, og høsten kunne slå grusomt feil.

Mange er vel kjente med den katastrofale Potato Famine i Irland rundt midten av 1800-tallet. I kjølvannet av potetpesten som rammet avlingene flere år på rad, fulgte en hungersnød som tok livet av mer enn en million fattige irlendere. To millioner ble tvunget til å emigrere

Det fortelles at presteskapet komponerte en egen bønn som ble framsagt i kirka gjennom disse årene. Det var en bønn for å få Vårherre til å kikke nærmere på potetpesten og dens ødeleggelser – og om mulig gripe inn.

Siden de geistlige sjelden fikk jord på sin skrud og Vårherre måtte tiltales i poetiske, mer sublime vendinger, ble ordet ‘potet’ for tett på bakken for presteskapet. I bønnen ble derfor poteten omskrevet til’ the Succulent Tuber’, noe slikt som ‘den saftige knoll’. Folket selv kalte sin livredder ‘spud’, mat å bruke spade for å høste. Dessverre kunne Vårherre heller ikke den gang gripe inn mot den ødeleggende tørråten.

Så får vi se hva værgudene kan by på av sol og varme for til min beskjedne, arktiske potetåker!

vthorp@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk