Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
DRØMMEN OM EUROPA: De spanske enklavene i Nord-Afrika er nærmeste inngangsport til Europa for en del migranter. Den spanske sivilgarden forsøker å stanse dem. FOTO: JESUS BLASCO DE AVELLANEDA, NTB SCANPIX
Turbulent: Gunnar Kopperuds historie om tapt kjærlighet til det afrikanske kontinentet utelater viktige deler av de siste tiårenes utvikling i verdensdelen.
Afrikanske erindringer

Noen kjærlighets­historier er altoppslukende og stormende, men varer allikevel en stund, før de ender i tung selvransakelse. Mangeårig afrikafarer Gunnar Kopperuds forhold til kontinentet han falt for som 41-åring, er en slik. I boka «Vi som elsket Afrika» forsøker han å forklare hvorfor det skar seg, ikke underveis da forholdet var turbulent, men mange år seinere, en god stund etter at han selv hadde forlatt kontinentet.

Bokas rammefortelling er krigsreporteren – og læreren, filosofen og forfatteren – Kopperuds reiser i Afrika, i hovedsak foretatt mellom 1988 og 1998, til noen av kontinentets verste borgerkriger, ikke minst i Sør-Sudan og Rwanda. Alt i åpnings­kapittelet skjønner vi at denne gangen vil Kopperud mer enn å fortelle fra en afrikansk konflikt. Han begynner i den ene enden, i Ceuta, en spansk enklave i Marokko, der migranter forsøker å ta seg over et gjerde, for å få tilgang til Europa. Dette er bare begynnelsen, skriver Kopperud og viser til anslagene om at Afrikas befolkning vil øke fra 1,2 milliarder i dag til 4,4 milliarder i 2100. Og siden kontinentet, i Kopperuds øyne, ikke makter å få skikk på seg selv, vil de komme hit.

De små fortellingene, som kommer mer eller mindre kronologisk, er velskrevne. Vi befinner oss ved fronten i Eritrea, i avsidesliggende landsbyer i Sudan og på enorme transportfly over Angola. Underveis skildres de marerittaktige episodene man kan komme utfor i en borgerkrig. Hver fortelling er utstyrt med en kort introduksjon til gjeldende situasjon og et årstall, men utover det er det få opplysninger om tid, sted eller hvem Kopperud snakker med. De er i hovedsak navnløse. Som leser er jeg litt usikker på om dette er et bevisst grep, som for å understreke at det her dreier seg om «de andre» eller om forfatteren utelater navn av en annen grunn.

Fakta:

Essay

Gunnar Kopperud

Vi som elsket Afrika

Gyldendal 2018, 206 sider

Det er en utvikling i historiene, det dukker opp mer kontekst og flere navn etter som han skriver seg utover 1990-tallet. De fleste kapitlene avsluttes med en slags moral, historiene fungerer som små postkort over kontinentets elendighet. Det er sikkert formålstjenlig i selvransakelsen, men det gir til tider et lite sannferdig bilde. Blant historiene Kopperud forteller, og som med hans ord er blant de avgjørende for at kjærligheten til kontinentet siden sluknet, er en historie om en vannledning lagt i Angola midt under borgerkrigen på 1990-tallet. Ifølge Kopperud ble vannledningen annektert av stedets guvernør, som så tjente seg rik på salg av vann. Og bistandsarbeideren som sto bak prosjektet, så en annen vei. Dette er rett og slett ikke sant. Norsk Folkehjelp, som bygget vannledningen, sa tydelig ifra om at guvernørens oppførsel var uakseptabel, og guvernøren ble satt på plass. I mer enn tjue år har vannledningen fortsatt å forsyne lokalsamfunnet med rent vann.

Anekdoten er altså ikke en historie om hva som kan gå galt, men en historie om hva som innimellom gjøres for å rette opp feil. Det er litt uklart hvorfor akkurat denne historien er valgt som bilde – det er mye som kan gå galt i et bistandsprosjekt.

Historien om vannledningen illustrerer hovedproblemet med boka. Når leseren ikke gis forutsetninger for å skjønne hva som ligger forut eller etter de små utsnittene Kopperud serverer, så kan også alt synes håpløst og meningsløst. Det gjenspeiler nok forfatterens egen personlige reise, men sier mindre om det han forsøker å skildre. Afrikanske kriger er ikke uforståelige, det er jo ikke Afrika som er fellesnevneren for områdene Kopperud skildrer, men krigen. Derfor er det kanskje litt overraskende at det er kontinentet som helhet som blir framstilt som et problem.

For det har jo skjedd en del siden 2000, som er den datoen som er oppgitt for Kopperuds siste reise. Det året ble Organisasjonen for Afrikansk Enhet til den Afrikanske Union (AU). Deretter fulgte et tiår med stor økonomisk vekst for det meste av kontinentet, ledsaget av politisk integrasjon. AU har i dag tropper i Sudan, Somalia, Den sentralafrikanske republikk, Burundi og Mali. Selv om kontinentet fortsatt har problemer, har man altså kommet et stykke på vei med det Kopperud etterlyser, å finne afrikanske løsninger på afrikanske problem.

I det avsluttende kapittelet vil Kopperud si noe om norsk asylpolitikk, og for at det skal ha noen sammenheng med resten av boka, må vi godta premisset hans om at det er en sammenheng mellom hans dystre versjon av Afrika og asylankomster til Norge. Det er flyktningbølgen i 2015 som har ansporet dette kapittelet, men ser man på landbakgrunnen til dem som søkte asyl i Norge dette året, er det i hovedsak snakk om ankomster fra andre områder. Afrikanere utgjør på ingen måte hovedtyngden verken blant asylankomstene eller blant dem som kom på familiegjenforening i 2015 eller påfølgende år. I en tid hvor Afrika som kontinent har rekordmange interne flyktninger, er altså tilstrømmingen hit til landet relativt beskjeden.

Det er fortsatt solidaritet å spore i Kopperuds beretning, og han framhever også at både bistands- og nødhjelpsarbeidere, og afrikanere selv, har hans respekt. Men Kopperud omtaler i flere av sine fortellinger Afrika som noe essensielt; det som skjer i Afrika, er typisk afrikansk. Krigen, sulten og brutaliteten er afrikansk.

Afrika er et slags prosjekt som i Kopperuds øyne går opp i flammer. Jeg vet jo ikke om det er noen trøst i den kjærlighetssorgen han må oppleve, men bildet er nok langt mer sammensatt enn som så.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk