Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
FORTVILELSE: I Ragnhild Eskelands debut spiller diabetes for første gang hovedrollen i en norsk roman. FOTO: TOMMY ELLINGSEN
Språkdrevet: Ragnhild Eskeland debuterer med roman om livet med kronisk sykdom.
Diabetisk utmattelse

«Alle som er født, har dobbelt statsborgerskap», skriver Susan Sontag i introduksjonen til «Illness as Metaphor» – «ett i de sykes og ett i de friskes rike». Ragnhild, jegpersonen i Ragnhild Eskelands debutroman «Føling», leser disse linjene med visshet om at hun selv bare eier ett av de to passene. Hun er og forblir syk, i diabetes (type 1).

Eskelands hamrende tekst tar oss i dagbokliknende utsnitt med gjennom 25 år. Hele veien er sykdommen subjekt, en sykdom betraktelig mindre myte­omspunnet enn de Sontag bruker (kreft og tuberkulose) i essayet fra 1978. Ragnhilds diabetes inkluderer også skammen over den.

Diabetes er kroppens angrep på seg selv, og slurv og rå livsappetitt gjør det bare verre. Ragnhild får diagnosen tidlig i barndommen, og allerede som liten gjør hun opprør, spiser søtt i smug. I ungdom og voksenliv fortsetter ulydigheten mot sykdommen, hun hopper over insulin, manipulerer blodsukkeret, røyker og drikker. Hun kommer aldri på nett med «diabetesens strategi», slik venninnen Nina gjør. For hun vil ikke la seg begrense. Hun insisterer på å ha en kropp, og ikke være en. Og skyldfølelsen slipper aldri taket: «Hvis jeg er min hjerne, så kan jeg ikke skille mine ubevisste handlinger fra de bevisste. Det er jeg som har gjort det.»

Fakta:

ROMAN

Ragnhild Eskeland

Føling

Pelikanen 2018, 316 sider

Det er en språkdrevet roman, på dét planet er Eskeland sikker til debutant å være. Presensformen i boka skaper nærhet, og stilen er knapp, nærmest lakonisk. Den er antydende mer enn reflekterende, og med de korte setningene havner Eskeland sjelden ut i digresjoner. Vi får utsnitt av hverdagen, hvor det i takt med sykdommens sving­ninger også er plass til depresjon, forelskelse, kjærlighetssorg og diverse fysisk besvær – en abort, grusomme øyeblødninger. Men etter hvert begynner den språklige energien å spinne i løse lufta. Nye innleggelser og ny uro blir lite mer enn variasjoner over det samme trøbbelet. Man rives med, men bare på et tankenivå.

I bokas midtparti er Ragnhild i Paris for å ta en master i litteratur. På dette området er hun tydelig flittig og begavet, og finner studie­objekter hun identifiserer seg med, som den kronisk lungesyke fotografen Alix Cléo Roubaud. Studiene gir henne avgjørende trøst, de hjelper henne til å over­skride kroppserfaringer, og til å kontekstualisere sin diabetes sosiologisk: som et bilde på nyrikdom og overforbruk, men også på fattigdom og usunnhet. Det er uansett den private fortvilelsen som er sterkest, og den er både filosofisk og irrasjonell.

Typisk nok bidrar ikke sånt som flytting eller menneskelige konflikter med noen sentral dramatikk i boka. Teksten hopper dit blodsukkeret hopper. Også de tre lengre kjæresteforholdene brytes gjennom sykdommens lupe. De viktigste bipersonene blir egentlig helsepersonellet hun møter. Eskeland bruker mye plass på sykehusfarser, leger som vakler og ikke helt vet hva som skjer, som googler ting hun spør om – et ekko av Olaug Nilssens «Tung tids tale». Den boka jeg først tenker på, er imidlertid «En dåre fri» av Beate Grimsrud, som også forteller en sykdomshistorie hvor institusjoner og personlige sinn blir avkledd i samme upretensiøse toneleie – mer medrivende og sprekkeferdig enn hos Eskeland, må man kunne si.

I vår tid er det jo psykiske sykdommer (som hos Grimsrud), ikke fysiske, som er «in». Dette bemerket allerede Sontag. Og Ragnhild er romantiker et sted der inne: Da hun får høre at hun kanskje lider av «diabetisk utmattelse», blir hun nærmeste lettet. Og muligens er det slik Eskeland kommer til kort som romanforfatter: Til tross for den rå stilen får hun ikke på troverdig vis plass til et vanlig liv inni sykdoms­historien. De litterære og filosofiske interessene som etablerer seg midtveis hos Ragnhild, synker siden ut av fortellingen.

«Føling» føles for lite hensynsløs, og også for lite konsentrert. I utgangspunktet er den i grunnen en typisk Pelikanen-bok; jeg-sterk og uten et sofistikert plott. Den smakfulle standard-designen på forlagets bøker gjør at de egentlig ikke kler å være tynne, men her burde det ha vært kortet ned en del. Diabetes 1, en sykdom rundt 25.000 lever med her i landet, har med dette fått sin første roman på norsk, og det er synd at den blir for vann­drivende og heseblesende.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk