Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
E-ENTUSIAST: Trine Skei Grande.
Hvis folk i framtida fortsatt leser litteratur, er det neppe fordi den blir tilbudt på skjerm.
Uviktige e-bøker

Vi som av forskjellige grunner mener at litteraturen er viktig for både individ og samfunn, har grunn til både glede og bekymring. På onsdag ble Forleggerforeningens bransjestatistikk for 2017 offentliggjort, og den viser at omsetning og antall solgte bøker er noenlunde stabilt. Det samme viser leserundersøkelsen fra bransje­foreningene fra april: Nordmenn leser mye; de 88 prosentene av oss som oppga å ha lest minst én bok i 2017, leser i snitt 17 bøker årlig. Det høres eventyrlig ut, men er svært gledelig.

Men – de eldste leser mest, og det er «antydning til nedgang over flere år» i de yngre aldersgruppene, og her er alle under 60 år inkludert.

Her kommer altså bekymringen inn: Er vi i ferd med å oppslukes av andre kunst­former og medie­teknologier? Kommer vi alle til å visne hen i «Fortnite», Youtube og Netflix’ skinnende lys?

«Ungdommen leser ikke lenger», sa kulturminister Trine Skei Grande i en bransjedebatt under Norsk litteraturfestival på Lillehammer i forrige uke. Hun koblet dette til det hun mente var en mangefull satsning på e-bøker fra forlagenes side, og mente at de måtte arbeide for å få fart i salget av digitale produkter.

Det åpenbare spørsmålet er da: Hvorfor det?

Premisset som ligger under ønsket om at e-boka skal «ta av», er ett av to: 1. Folk vil omfavne litteraturen på nytt bare de kan lese den på skjerm. Dette er vanskelig å tro på – det er ikke vanskelig å få fatt i e-bøker. 2. Tilbudet av andre – kanskje mindre krevende og mer attraktive kultur­produkter – er så hinsides fatteevne enormt at litteraturen taper i konkurransen om tid og oppmerksomhet.

Dette er det antagelig noe i, og den banale løsningen ville være å oppfordre forfatter og forlag til å tilby bedre litteratur. Dette er selvsagt tull; verdens­litteraturen er så rik på kvalitet at det ikke er der problemet ligger.

Jeg tror imidlertid fortsatt vi trenger en bredere litteratur, som henvender seg til flere lesergrupper. Jeg skulle gjerne sett leserundersøkelsens tall brutt ned på utdannings- og klassebakgrunn, ikke bare alder, for jeg vet ikke sikkert, men jeg tror det er noenlunde trygt å anta at den utdannede middel­klassen leser mest. Det er antagelig i andre samfunnsklasser det finnes ubrukt leser­potensial, men kanskje er problemet at det er middelklassen det skrives mest om – kanskje deles ikke den litterære kulturen av alle.

I sitt Vesaas-foredrag på Lillehammer snakket Vesaas’ debutant­pris-vinner Zeshan Shakar om stolheten over representere Stovner med romanen sin. Stovner er en folkerik oslobydel med sterkt innslag av minoritetsbefolkning og arbeiderklasse – som i mange tilfeller er sammen­fallende størrelser – og nokså underbelyst i samtidslitteraturen. At Shakar senere er blitt møtt med et vedvarende krav om å tilby journalister orakelsvar om forholdene i bydelen, er nok en tvangs­trøye, men han understreket at det var viktig for ham at folk med samme bakgrunn som ham skulle kunne kjenne seg igjen i romanen. Det er jo en historie vi stadig hører: Folk som vanligvis ikke føler seg hjemme i litteraturen, begynner plutselig å lese når de finner et litterært univers som faktisk føles relevant for dem.

Vi trenger mer litteratur som speiler livet til flere grupper enn middelklassen, som bearbeider andre samfunnsklassers kultur litterært. Vi trenger slike bøker som Shakars «Tante Ulrikkes vei» om litteraturen skal beholde en samfunnsmessig relevans. Forfattere skriver riktignok hva de vil; litteraturen kan ikke bestilles. Men den kan oppmuntres, og det er kritikernes oppgave. Om litteraturen så tilbys på skjerm eller på papir, er dundrende likegyldig.

bjorn.ivar.fyksen@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.57

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk