Klassekampen.no
Lørdag 9. juni 2018
Korleis skal ein fortelje om behov for hjelp, eigentleg?
Gråt er forakt for politikk, gråt er eit våpen
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

I løpet av det siste halve året har eg halde ei rekke føredrag om livet med eit autistisk barn, og om politisk aktivisme på vegner av dette barnet. Før kvart føredrag brukar eg å seie at det kan godt vere at eg byrjar å gråte i løpet av føredraget, men at publikum ikkje må ta seg nær av dette, ettersom eg alltid klarer å gå vidare likevel. Når dette først er sagt, så pleier det å gå bra, eg klarer å snakke om emosjonelt krevjande tema utan å skjelve i stemma.

Somme tider brest det likevel, og det er oftast når eg siterer Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Voggesong for ein bytting». Sist det skjedde, var eg sliten, og det er ikkje rart, det er søvndepriverte og utkøyrde som lettast tek til tårene, slik er det, det er ein naturleg reaksjon, barselstårer kunne like gjerne heitt «søvnmangelstårer». Likevel bad eg om orsaking fleire gongar. Eg hadde åtvara om at det kunne skje, men eg klarte ikkje å la vere å be om orsaking, som om orsakinga skulle få meg raskare i balanse, slik at eg kunne halde fram, utan å forstyrre bodskapen med emosjonar.

Kvifor? I romanen «Tung tids tale» skriv eg om korleis romankarakteren Olaug brest i gråt under ei telefonsamtale med Forvaltningen, der ho får beskjed om at ho må vente endå lenger på vedtatt hjelp. Olaug seier: «Det er ikkje for å påverke deg» til personen i den andre enden. Altså er ho reddare for å bli mistrudd for å manipulere, enn å bli tiltrudd ei sorg og ein slitenheit som understrekar behovet for hjelp og støtte.

Eg skriv også om frykta for å vere for ressurssterk til å fortene hjelp: «Eg er jo ressurssterk, eg er jo sterk, eg let ikkje lenger som det er betre enn det er (...)» og «Der eg brukar uttrykk som «grunnlag for emosjonell tilknyting» skriv andre kanskje berre «HJELP OSS» eller «BARNET MITT ER EIT MONSTER».

Korleis skal ein eigentleg fortelje om behov for hjelp, utan å bli mistrudd for å manipulere, lyge, lure til seg ufortente gode? I Bergen kommune har eg i snart tre år vore ein av dei aktive deltakarane i politisk kamp for at barn med alvorlege autismediagnoser og multifunksjonshemmingar, skal få behalde spesialskulen Tveiterås, som ligg på ei skjerma og ypparleg tomt på Paradis (sic!).

Etter ein lang og krevjande politisk kamp, har foreldre og tilsette ved skulen endeleg vunne fram med dei argument vi heile tida har ført. Alternativet Byrådet tilrådde – som var ei ombygging av eit for tida tomt skulebygg på ei dårlegare tomt – var ikkje godt nok. Barnas særlege behov ville ikkje bli varetatt, sjølv ikkje med store og dyre ombyggingar. Vi har skrive det i avisa, vi har formidla det på sosiale medium, vi har deltatt i utgreiing av alle alternative løysingar og vi (det vil seie, eg) har skrive bok, for å auke synlegheiten til personar med slike utfordringar og familiane deira.

Sist laurdag skreiv kommentator Hans K. Mjelva i Bergens Tidende om at byrådet måtte gjere hardare økonomiske prioriteringar. For å få fram dette poenget, brukte han Tveiterås-saka som eksempel. Med retoriske grep som «ressurssterke foreldre» og «Tårevåt Thorsen», «idyllen på Paradis», «tårene i øyekroken», «særinteressenes sirener syng sine triste songar» og «hjartet roper etter applaus», skapte han eit bilete av at aktivistane har manipulert fram resultatet, med tårer og triste songar, og at byrådet difor gav etter for å få applaus frå folket.

Og det er heilt rett at aktivistane gret då vi fekk vite at argumenta våre hadde nådd gjennom. Slitne foreldre gret ofte. Slik er det. Men tårene var ikkje grunnen til at byrådet snudde. Tårene kom etter at dei hadde snudd.

Likevel lærer vi igjen og igjen, seinast altså i Bergens Tidende sist laurdag, at vi må svelgje tårene. Som ytre attributt duger dei ikkje til anna enn mistru. At det er forløysande for den enkeltes kjensleliv og psykiske helse, får heller vere.

Foreldrearbeidsutvalet på Tveiterås skole er ikkje dei einaste som har fått smake denne erfaringa. I eit innlegg på Facebook 4. juni, skriv Sumaya Jirde Ali om dei psykiske konsekvensane av å stadig måtte gjennomføre politiavhøyr om trugsmål og hat, som ho jamleg tek imot, på grunn av si offentlege stemme.

Ho skriv: «Jeg har flere ganger tenkt på om jeg burde skrive dette. Har jeg ikke skrevet dette før? Jeg sitter og reflekterer over hvor ofte jeg ‘inntar offerollen’ slik meningsmotstandere sier jeg gjør, hvor ofte jeg sutrer og sier: se på meg, se hvor fælt jeg har det, se hva du slipper. Her sitter jeg altså og skammer meg over egen sårbarhet og åpenhet, over min menneskelighet. Trangen til å understreke at dette er verken et rop om hjelp eller oppmerksomhet, er der. Trangen til å gi opp, er der.»

Det er eit viktig prinsipp at det er argumenta og økonomien som skal styre politiske avgjerder. Sårbare grupper må argumentere. Men kor logisk og klinisk kan det eigentleg bli å vere sårbar, for den som sjølv skal føre sak for sitt hjelpebehov?

Olav H. Hauge skriv «Tåre, du tarv ikkje falla. Eg veit at du er salt». Med ei lett omskriving tenkjer eg at det heretter heiter «Tåre, du tarv ikkje falla. Eg veit at du øydelegg alt for meg.»

olaugnilssen@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.58

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk