Klassekampen.no

Lise Klaveness er klar for å møte pressen til en uhøytidelig nedtelling til VM i fotball sammen med resten av teamet fra NRK og kommentatorene fra ­TV 2. De to fjernsynsstasjonene skal dele på å vise kampene fra Russland. Hun ser opplagt ut der hun står rakrygget med den lange røde fletta i sminken på Marienlyst og tuller med kollega Carina Olset.

Klaveness får øye på oss og små­jogger oss i møte i et trangt, svart skjørt, tett fulgt av en sminkedame som prøver å få vekk Pepsi Max- flekken hun har sølt på blusen. Om en liten time vil fjernsynskameraene og de lange sportsfotograflinsene være rettet mot henne.

Norges første kvinnelige fotballkommentator i VM er aktuell på mer enn én måte. Nyheten om at hun blir første kvinnelige elitedirektør i Norges Fotballforbund (NFF) gjennom tidene er nylig sluppet. Men før VG og Bergensmagasinet skal få sitt, får Klassekampens lite fotballinteresserte portrettskribent walk and talk-tid med Klaveness i fjernsyns­husets lange korridorer.

– Vi har sånn VM-betting på jobb. Hvilket land bør jeg stemme på? Jeg mener vedde på?

– Tyskland er en favoritt. Selv liker jeg nok Spania best. Brasil er selv­følgelig gode. Men de latinamerikanske landene presterer ikke alltid så bra på europeisk jord, svarer kommentatoren profesjonelt.

Fakta:

Siste kulturopplevelse: Fotballkunstneren Andreas Iniestas siste kamp for Barcelona 20. mai 2018.

Politisk enkeltsak: Bedre rettssikkerhet for enslige, mindreårige asylsøkere.

Tror på: Enkeltmenneskets og samfunnets ansvar for å sikre grunnleggende respekt for alle og bistand til dem som mangler ressurser til å dekke basale behov.

Forbilder: Mahatma Gandhi, Kim Friele, Bjørn Eidsvåg, Linn Ullman og Hege Riise.

Leser daglig: Papiraviser (Klassekampen), nettaviser og tøys og fanteri på Twitter.

Lydspor: «This woman’s work» (Maxwell).

Det verste du vet: Likegyldighet.

Hva folk ikke vet om deg: At jeg var en av 1990-tallets ledende entreprenører innen lekeplasser for maur.

Når det braker løs 14. juni, har hvert lunsjbord rundt om i landet sine egne ekspertkommentatorer. Og der det er fem menn rundt et bord, er det som regel også minst seks meninger om hva som skal til for at Norge skal bli med i VM neste gang. Noen kvinner har selvfølgelig også meninger, og Klaveness har i høyeste grad vært en av dem som har ropt ut om blant annet manglende talentutvikling og om den klamme arven etter suksessen til «Drillo» på 1990-tallet. Hun har våget å «fornærme det ufornærmelige NFF», som hun formulerte det i 2012. Men nå vil hun ikke synse så mye. Det handler om rolleforståelse, må vite.

– I går, da jeg skulle på Dagsrevyen og bli intervjuet om den nye jobben, så møtte jeg de andre som også skulle på lufta. Alle med hver sin klare kjepphest om hva som var problemet med norsk fotball, forteller hun og innrømmer at det ofte er sånn med journalister også.

Alle har en mening og et godt tips. I sånne situasjoner kan hun bli sittende og lytte og nikke høflig.

Lise Klaveness er kjent for å være systematisk og analytisk. Hun uttaler seg ikke om noe uten at hun har belegg for det. Så er hun da også advokat og vant til å prosedere. Da NFFs innleide hodejeger Erik Solér ringte henne første gang om jobben som elitedirektør, trodde Klaveness han ville ha faglige råd. Hun skjønte ikke at han faktisk hadde henne på lista over kandidater.

– Jeg søkte dommerstilling i Borgarting lagmannsrett i vår og ble innstilt som nummer tre. Jeg var på en helt annen vei. Derfor var samtalen med Solér helt hypotetisk for meg. Men når jeg skjønte det, ble det umulig å si nei.

– Hvordan blir det å være en del av den maktbastionen du har kritisert?

– Jeg har ikke bare kritisert. Jeg har også gitt ros. Det blir uvant å skulle forvalte og bruke de virke­midlene jeg har sett utenfra. Men det er jo også derfor jeg vil ha den jobben. Jeg har masse ydmykhet i forhold til dette.

– Du får ansvaret for både kvinne- og herrefotball. Får du verdens beste kvinnelige fotballspiller Ada Hegerberg tilbake på landslaget?

Klaveness svarer med leder­stemmen sin:

– Det er en problemstilling som illustrerer akkurat hvordan den jobben blir. Jeg skal være overordnet og langsiktig, mens folk er opptatt av enkeltsakene. Det blir en øvelse å få til strukturer som fanger opp i seg enkeltsakene. Sorry for at jeg svarer tåkete. Jeg vil jo løse dette her. Jeg har bare så stor respekt for rollen. Men per dags dato vil ikke Ada, og det er hun og trener Martin Sjøgren som har makten til å løse det.

Det er en «Heimebane»-effekt på gang i norsk fotball. 1. juli tar NFF ut ti kvinnelige trenere som skal utdannes med det mål å gå inn i toppjobbene. NFF har inngått likelønnsavtale med både de kvinnelige og mannlige landslagsspillerne.

– Tv-serien har betydd litt, men det startet før det, sier Klaveness.

– Er ikke NFF-gutteklubben grei lenger?

– Nei, det er et polariserende uttrykk, og ikke riktig. Jeg opplever virkelig at det er en genuin interesse fra toppen for endring. Før var det en sånn subtil motstand. Vi prioriterer jo kvinnene, men ... Jeg har store forventninger og blir veldig skuffet hvis det ikke er realitet i det.

– Hvor mye Helena Mikkelsen er det i deg?

– Jeg er ikke lik henne i det hele tatt. Jeg har faktisk aldri tenkt på om jeg er lik henne. Jeg er nok mye mykere enn henne.

– Du snakker mye mer enn henne.

– Ja, det gjør jeg. Og jeg er heller ingen trener. Det har jeg aldri hatt lyst til å bli.

– Har du sett alle ti episodene?

– Jajajaja. Jeg finner på merkelig vis tid til den serien.

– Hva synes du?

Klaveness svarer med kommentatorstemmen sin:

– Jeg syntes serien var veldig god. Jeg synes den begynte litt svakt. Den første episoden var veldig vanskelig. Den tv-sendingen med Fotball­forbundet var så veldig karikert. Så gale e det ikkje! Men så tok det seg opp og ble kjempebra, synes jeg.

– Kjente du deg igjen?

– Ja, hele veien. Både supportere, sponsorer, medier og klubbledere er veldig gjenkjennelige. Når hun snakker med han sponsoren og blir møtt med at «du har ikke karakter». Det er jo det hun har! Hvis det er noe de får fram i den serien, så er det en dame som er tøff og har karakter, men som beskrives som svak. Det er bare så talende.

I ti år var Lise Klaveness landslags­spiller samtidig som hun fullførte jusstudier og tok en master i retts­vitenskap. I 2007 ble hun vraket av trener Bjarne Berntsen under hjem­turen fra VM i Kina. I etterkant ble han beskyldt for dårlig lederstil av flere av lagvenninnene. I dag er Berntsen hovedtrener på Viking i herrenes 1. divisjon.

– Som toppfotballsjef må du jobbe med Bjarne Berntsen. Går det bra?

– Ja, etter det som skjedde, kom han med en uforbeholden unnskyldning. Det er ikke så ofte folk gjør det i livet. Det var viktig for meg, og det tok brodden av mye, sier hun.

– Men det var fælt. Ikke så mye å bli vraka, men måten det skjedde på.

Vrakingen skjedde midt på natta i ankomsthallen etter en 14 timers flytur. Klaveness var fullstendig uforberedt. Nå sier hun at det ble «en god greie» for henne.

– Jeg søkte jobb i advokatfirmaet Hjort uka etter. Så begynte jeg der 1. januar 2008 og jobbet 150 prosent, slik man gjør som advokatfullmektig. Samtidig ville jeg fortsette med fotballen. Jeg trente to ganger om dagen. Sto opp klokka seks og trente før jeg gikk i møte med klienter. Jeg skjønner ikke at det gikk.

Det gikk i fire år. Klaveness kjempet for toppklubben Stabæk på banen samtidig som hun kjempet for advokatfirmaet Hjorts klienter i retten. I mars 2012 la hun opp som fotballspiller. Hun har likevel holdt et høyt aktivitetsnivå på «heimebane». I 2013 fødte hun sitt første barn, Viljar. I intervjuer har hun snakket om fødselen som en lang og hard idrettsprestasjon, som hun seriøst trodde ikke ville ta slutt. Nå har hun også fått Julian på ett og et halvt år og ammer fortsatt.

– Hvordan er du som mor?

– Jeg er nok en sånn mor som leker. Kvantitet er viktig. Det er ingen vits i å gå inn og leke og tøyse litt, og så gå ut av det. Jeg kan være i det lenge.

– Hvordan finner du tida til det?

– Jeg sparer mye tid på at jeg ikke er en sånn nøye mor. Jeg har et veldig fleksibelt forhold til de huslige tingene. Og så er jeg såpass barnslig at jeg synes det er gøy å leke. De små knoltene. De er så gøye! Jeg er veldig interessert i andres barn også. Det er en egen hellighet med barndom.

Som barn pleide Lise Klaveness å ha mareritt om at moren hennes kom ned en trapp og var en vampyr med grønne klær. Det var et slags traume knyttet til hennes første minne. Hun var to år da hun ble operert for reflukssykdom på Haukeland sykehus.

– Mamma var med på operasjonssalen med grønne klær og munnbind. Det var nok enda mer traumatisk for henne, sier Klaveness.?De bodde på Frekhaug i Meland kommune, nord for Bergen. Barndommens rike var et byggefelt, hus med kjellerstue, elektrisk orgel og et digert akvarium. Klaveness er nummer to i søskenflokken på tre og født tidlig på året. Begge deler er faktorer hun tror har bidratt til at hun ble toppidrettsutøver.

– Nummer to og tre i søskenflokken er overrepresentert i toppidrett og toppfotball. Det er naturlig. Du må strekke deg. Jeg vokste inn i kampen for tilværelsen. Storesøsteren min tok meg jo hele tida, sier Klaveness.

En annen ting hun lærte tidlig var å tape. Hun begynte seint med fotball. Hun var 12–13 år da hun tok på seg en blomstrete shorts og ble med faren som skulle trene det nystartede jentefotballaget Kvernbit. Han var ærlig og sa at hun var blant de dårligste.

– Jeg har en teori om at skal du drive med toppidrett, så må du drive deg sjøl og tåle å tape. Man snakker om at vinnere ikke tåler å tape. Men det er nettopp det de gjør. De taper hele tida, sier Klaveness.

På profilbildet hennes på Facebook hopper hun i fallskjerm.

– Blir du fortsatt trigget av det som er vanskelig?

– Ja. Jeg liker å føle at jeg er akkurat på kanten mellom det trygge og det utrygge. Det drives jeg veldig av.

Frekhaug var delt. Det var de familiene som alltid hadde bodd der. Barna deres gikk i nynorskklassen og på bedehuset. Innflytterne gikk i bokmålsklassen og var i større grad sekulære. Klaveness tilhørte den siste kategorien. Moren var bergenser fra Arna, faren en småeksentrisk data­ingeniør fra Oslo som var helt ukjent med bedehuskulturen nord på Hordalandskysten.

– Jeg var en spørrende person, som tidlig var opptatt av følelser og opptatt av Gud. Sånn er jeg fortsatt. Jeg har veldig, veldig lyst til å tro. Det hadde vært fint å ha en tro, hvis noe «Gud forby» skulle skjedd barna mine. Men jeg har ikke funnet troen – ennå.

Presten fikk sjeldent mange spørsmål fra konfirmanten Klaveness.

– Han var veldig hyggelig og gikk alltid til Bibelen for å finne svar. Men Bibelen gir jo ingen klare svar, sier hun.

– Var du ensom noen ganger og sleit med å passe inn?

– Jeg var veldig sosial, men da ungdomstida kom, ville jeg bare bli voksen. Det der med forelskelse og kjærester og klining ...

– Du syntes de var teite?

– Jeg så på det som et svik. Kule jenter som hadde god humor fikk plutselig elendig humor. De ble bare fnisete og rare. Alle forsvant i sin greie, og jeg ble stående alene igjen. Da ble fotballen en slags redning. Det var tilfredsstillende at det var så fysisk og ga målbare resultater, sier Klaveness.

Hun tenker at flere jenter bør oppdage fotballen. Hun er glad for at det er Norges største jenteidrett og at helt normale jenter med helt normal ungdomstid driver med det. Men fortsatt er det altfor få.

– Det er ikke bare et likestillingsspørsmål. Det er et lykkespørsmål. Tenk alt du skal begynne med som jente. Negler, napping av bryn, hvordan bli brun. Det finnes jo ingen grenser for hva man må gjøre hvis man først skal bli perfekt. Likevel føler jente seg feite, de føler seg dritt. Løsningen: Gå ut og spill fotball! Da glemmer du deg sjøl. For hvis du ikke gjør det, så får du ballen i trynet.

Kanskje vitner vampyrmarerittet fra barndommen om mer enn bare et sykehustraume. Lise Klaveness har også en ganske vill fantasi og skrev mye som barn og ungdom. Kanskje hadde hun blitt forfatter hvis det ikke var fotballen hun fortapte seg i. Da hun var i tiårsalderen, skrev hun tåredryppende historier til ukebladenes «Dette hendte meg»-spalter. De handlet om personer som hadde opplevd ulykker og utroskap. Og hun fikk dem på trykk.

Som voksen klarer hun ikke å lese om barn som sulter i Jemen eller brenner inne i et hus i Russland, uten at hun lever seg inn i det. Kanskje er det derfor hun har tatovert på armen: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

– Det er plagsomt. Hver gang jeg hører om en ulykke hvor barn er involvert, så går det ikke an å sove. Da blir jeg den moren. Det hjelper jo ingen.

– Hvordan får du sove?

– Jeg styrer tankene over på en finte. Jeg ser for meg at jeg tar imot en ball. Hva gjør jeg med ballen?

– Blir du rolig da?

– Da slutter jeg å tenke på barn som dør, og så sovner jeg.

aseb@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 13.59

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk