Klassekampen.no
Fredag 8. juni 2018
KOMMUNIKASJON
Hemmelig­hetens pris
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Hva er prisen for å leve med hemmeligheter, og lønner det seg alltid å være åpen?

Å holde på en hemmelighet kan oppleves som en stor belastning. Noen beskriver prisen i rent fysiske termer, som om de bar på en vekt, eller var blitt utsatt for en energityv. En eldre mann mente at kreftene han hadde brukt på å dekke over sin fortid, var som et saktegående selvtap. Først hadde han eid hemmeligheten, så eide den han.

Prisen for å skjule en hemmelighet kan ramme vår psykiske helse. Mange grubler i «enerom» og føler seg annerledes. Personer som kjenner på en annen seksuell orientering enn normen, vil engste seg for hva som vil skje om dette kommer ut. Bærer vi på noe som ikke kan deles, er ikke veien lang til å føle seg fremmedgjort. Prisen for å holde på en hemmelighet, og spesielt om vi går med den over lang tid, kan bli et liv i forstillelse. Det er altså ikke bare det å skjule en hemmelighet som vil tære på, men det å leve med dem.

Et annet problem, og et problem som ofte overses, er skyldfølelse. Det henger sammen med at hemmeligheter ofte har «huller», som vi fyller med våre egne tolkninger. Det er for eksempel ikke uvanlig at vi gir oss en større mulighet til å påvirke et utfall enn det som faktisk er mulig. Med økt makt følger også økt ansvar og skyld. Siden hemmeligheter ofte har en enkel logikk, er det mange som påtar seg mer skyld enn de strengt tatt trenger. En annen grunn er at jo lenger vi skjuler noe, jo mer løgnaktige vil vi føle oss. Det skyldes at vi må lyve, eller være beredt til å lyve, overfor en lang rekke personer. Om vi setter ærlighet og autentisitet høyt, vil skyldfølelse nødvendigvis følge med. Det er heller ikke uvanlig at skyld «smitter», og dermed kan vi ende opp med å bebreide oss selv for det meste.

En annen ulempe er at vi ikke vil bli følelsesmessig regulert. Siden mange hemmeligheter inneholder følelser som frykt og skam, vil disse kunne hope seg opp. Vi mennesker er avhengige av å få våre følelser ventilert og regulert.

Blir vesentlige deler av vårt følelsesliv blokkert, vil det føre til en lang rekke problemer, da alle følelser «går et sted».

En annen konsekvens er en mangel på indre frihet. Hemmelig­heter konserveres gjerne som isolerte mikroepisoder inni oss. Noen prøver å glemme dem, men vi varierer i hvor gode vi er til å fortrenge. Forskning har dessuten vist at vi kverner mer på hemmeligheter enn vi tror, og for noen oppleves det nærmest som å bli tyrannisert. Det å huse mange hemmeligheter kan derfor føles som å miste friheten til å tenke på hva vi vil når vi vil.

Den største prisen handler trolig om den distansen vi skaper til andre mennesker. Der er fort gjort å bli reservert, på vakt og redd for å bli avslørt, eller ty til bortforklaringer og hvite løgner. Mange bruker også mye tid og krefter på å overbevise andre om at de ikke har hemmeligheter. Dermed kan vi bli oppfattet som kalde, mens vi egentlig er redde. Tragedien ligger i at måten vi forholder oss til hemmeligheter, gjenspeiler seg i våre relasjoner.

Skjuler vi noe for oss selv, vil vi også skjule oss overfor andre. Vårt indre forsvar viser seg i det ytre! Dermed kan det oppstå en særskilt form for ensomhet, da ingen egentlig vet hvem vi er. Ved ikke å dele, blir nærhet vanskelig, og vi vil sjelden «føle oss følt». Andre vil heller ikke komme nær oss, noe som er et tap også for dem. Lever vi under parolen «Det andre ikke vet, har de ikke vondt av», robber vi dem samtidig for mulig­heten til å foreta egne valg.

En siste ulempe handler om de tilfellene der vi ikke deler i frykt for å miste aksept og kjærlighet. Da blir utfordringen hvordan vi kan stole på noen som sier de er glad i oss, når de ikke egentlig kjenner oss. Resultatet kan bli at vi føler oss falske og ikke verdige andres kjærlighet. Å holde på en hemmelighet kan ved første øyekast se ut som en beskyttelse, men er i realiteten en gift.

Skal alle hemmeligheter opp og ut? Er det ingen fordeler ved å holde dem for seg selv?

Noen setter sin ære i å være tause. De ønsker på ingen måte å belaste andre med sitt og henter sin selv­følelse fra ikke å være til bry. For dem kan det føles verdifullt å ta med seg alt i graven.

Andre setter sin stolthet i å ha kontroll. De lar seg på ingen måte presse til å dele noe de ikke vil og lever under parolen «Et menneske er ikke hva han viser, men hva han skjuler». Disse har opparbeidet seg mye selvdisiplin, og det å holde tett blir for dem et tegn på personlig integritet.

En annen fordel kan være at det gir oss en anledning til å utforske våre indre liv. Noen kaller hemmelig­heten for «skaden», og mange kunstnere er livredde for å gi den fra seg i frykt for å miste tilgangen til sin kreative oase.

Om du likevel skulle bestemme deg for å dele en hemmelighet, kan følgende råd gis: Det er godt å få det ut, og mange beskriver en enorm lettelse eller renselse i etterkant. Men bare det å «tømme seg» for så å stikke av er ingen god idé. Forskning har vist at de som hadde størst effekt av å betro seg, var de som turte å stå igjen og fortsette å snakke. Gevinsten så ut til å handle om at de dermed gjorde seg tilgjengelige for innsikt. Jo lenger de sto, jo mer forsto de. Til slutt følte de seg verken rare eller alene.

En god opplevelse fordrer en sensitiv lytter, men hvem skal vi betro oss til? Noen har ingen og betror seg anonymt på nettet eller i fylla. Andre varmer opp hos psykologen, fast­legen eller presten. Årsaken til at mottakeren er så viktig, er at mye står og faller på responsen. Finn derfor en person du stoler på, som er forståelsesfull og diskret. Vær også forberedt på at ikke alle vil ta deg imot med åpne armer. Du kan bli møtt med avvisning, eller tap av anseelse. Noen konsekvenser er umulig å forutse, og det er all grunn til å frykte hva «maskefall» kan innebære. Selv om det er lettere å betro seg til én person, kan terapigrupper være særdeles gode til å avgifte hemmeligheter. Nøkterne tilbakemeldinger, at andre også har sitt og humor, er gjerne nok.

Om du blir betrodd en hemmelighet, er tipset å ikke møte personen med en dømmende innstilling. I stedet for å si «Hvorfor har du ikke sagt det før?», kan du si noe i retning av «Det må ha vært tøft for deg å ha båret på det så lenge». Straff aldri noen for åpenhet!

Se også om du kan si noen fornuftig om selve innholdet i hemmeligheten. Det holder ikke alltid med bare å ta det imot. Prøv derfor å komme med noe som kan kaste lys over aktørene som var involvert, konteksten hemmeligheten utspant seg i, hva en kunne tenkt eller gjort annerledes, og hvorfor en ikke gjorde det. Er du ikke i stand til å holde tett, bør du be om å få slippe. Det samme gjelder om du ikke anser deg sterk nok til å bære det.

Før var det mye skam knyttet til hemmeligheter som i dag er «av-skammet». Seksualitet, psykisk sykdom og familiehemmeligheter var lenge tabu. I dag skapes det nærmest et inntrykk av at det ikke er flere hemmeligheter igjen. Det stemmer imidlertid ikke. Så lenge det finnes mennesker på jorden, vil det finnes hemmeligheter. Nettstedet Norske hemmeligheter har registrert intet mindre enn 90 000 av dem. Det finnes altså fortsatt en del som er usnakket.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk