Klassekampen.no
Fredag 8. juni 2018
VÅRE VENNER, INSEKTENE: Insekter lever i seks tusen meters høyde, i døpefonter, inne i datamaskiner og i hvalrossens nesebor, skriver Elise Matilde Lund. 8ILLUSTRASJON: JORIS HOEFNAGEL, «INSEKTER OG HODET TIL EN VIND-GUD», CA. 1590
I kampen for smart miljøvern trenger vi både biologer og forfattere.
Insektenes planet

«Hva ville jeg gjort om jeg måtte velge mellom en rødlistet plante og en gruppe mennesker? Velger en menneskene over planten, er man antroposentrisk, mener hun. Peter mener at man ikke trenger å være enten det ene eller det andre. Enten antroposentrisk eller biosentrisk.»

Du kjenner dikotomien; naturen eller mennesket. Denne gangen hentet fra den grønne forelskelsesromanen «Grunnleggende plantediversitet» av debutforfatter Kathleen Rani Hagen. Grønn fordi den handler om en botanikkstudent på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, forelskelse fordi forholdet avsluttes før det i det hele tatt blir kjærlighet.

Boka er satt til Ås. På en hagefest for studenter oppstår en plutselig tiltrekning mellom to unge mennesker. Peter er fra Manchester, han har rufsete hår og saueskinnsjakke, hun er en kortklipt botanikerstudent med gummistøvler. Hun forteller ham alt hun vet om planter, om mose og lav og symbiotiske hyfer på trærnes røtter.

Planter og insekter er helter og hovedpersoner i både skjønnlitteratur og sakprosa. Stadig flere forfattere setter ord på de biologiske vesener som vi deler både planeten og hverdagen med. Den norske sakprosabølgen har skylt over oss en stund nå, med oppdrag om å transformere forskning og kunnskap til gode leseropplevelser. Men hva er egentlig litteraturens plass og funksjon i møtet med dagens klima- og miljøutfordringer. Og hvordan gjøres det best, gjennom sakprosa eller skjønnlitteratur? Her tror jeg svaret blir: Ja, takk begge deler. Og i sommer bugner det av biologisk sakprosa, vi setter over til insektene.

Anne Sverdrup-Thygeson, professor ved NMBU, og vitenskapelig rådgiver i Nina, ytrer ofte sin kjærlighet for småkryp. Det er nettopp disse som den nye boken hennes handler om: «Insektenes planet». For hver av de 200 sidene faller vi dypere og dypere inn i mikroskopiske skjebner med global innvirkning. For som Sverdrup-Thygeson sier: Insektene er rett og slett tannhjulene som får verden til å gå rundt. Og de er helt annerledes enn oss. De bærer skjelettet utenpå kroppen som en rustning og kan ha ører på knærne, øyne på penis og tunga under beina. Selv med en hjerne på størrelse med et sesamfrø kan de gjenkjenne ansikter.

Insekter har dessuten en ufattelig forplantningsevne og tilpasningsdyktighet. Kapittelet «Sex for seksbeinte» byr mildt sagt på kuriositeter som kakerlakker som føder unger, som har vært livnært inne i kroppen under svangerskapet av kjertler som skiller ut melkeprotein. Insekter har en løsning for alt, for eksempel er enkelte hanner på vår (les insektenes) planet utstyrt med et organ formet som en skje eller øse med den hensikt å fjerne spermier fra hunnenes tidligere sexpartnere. De strekker seg langt.

Insektene gjør ikke bare alt mulig, de er overalt – i skogen og i enga, i bekken og i parken. De lever i seks tusen meters høyde, i de dypeste grotter, i døpefonter, inne i datamaskiner og i hvalrossens nesebor.

Det er ikke til å stikke under en trestubbe at vi trenger kommunikasjon om biologisk mangfold. Hvordan går det med insektene på planeten? Det er verken vanskelig å tegne et dystert bilde, eller vise løsninger. Våre handlinger kan både fremme og fjerne mangfoldet av insekter.

Noen biologiske fakta på bordet, produsert av Sabima, paraplyorganisasjonen for biologisk mangfold: I norsk natur har minst 125 arter dødd ut de siste 200 årene. Vi bygger ned, eller endrer, naturen artene lever i. De har alltid forsvunnet og kommet til, men antallet utrydningstruede arter i verden har økt så kraftig at eksperter nå mener vi kan være i starten av den sjette masseutryddelsen. Forskning og overvåkning er selvfølgelig bra, men først og fremst trenger vi tiltak for å stanse og reversere de nevnte trendene.

Miljø- og naturlitteraturen er ikke en ny sjanger. Og godt er det, for i kampen for smart miljøvern trenger vi ikke bare biologene, vi trenger også de skjønnlitterære forfatterne og deres kjærlighetshistorier. Naturen er ikke bare et trendy, litterært bakteppe.

Det handler ikke om kjærligheten til Naturen med stor N, de storslåtte fjordene eller myke daler, men om plantenes usynlige rotsystemer og insektenes evige arbeidsinnsats. Kjærlighet mellom mennesker og andre levende vesener som vi deler denne planeten med.

elise@vitenparken.no

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk