Klassekampen.no
Fredag 8. juni 2018
HERSKETEKNIKKER: Den ene blir beskyldt for å ha sørget for både Brexit og at Trump ble valgt. Den andre har lansert et lovforslag om å begrense visse typer medieinnhold i valgkampperioder. Nå vil EU gå inn og avgjøre hva som er «fake news», skriver Jan R. Steinholt. FOTO: STEPHANE DE SAKUTIN, AFP/NTB SCANPIX
EU vil la halvstatlige organer kontrollere informasjonsstrømmen for å «beskytte oss mot desinformasjon».
EUs informasjonskrig

KRONIKK

Personvernforordningen fra EU (GDPR) trådte i kraft 25. mai. Stortinget vedtok samtidig en ny personopplysningslov der GDPR etter hvert vil inngå som del av EØS-avtalen.

Mindre kjent er at EU-kommisjonen i april 2018 lanserte ei tiltakspakke for å motvirke det den kaller «nettbasert desinformasjon» og russiske påvirkningskampanjer. Ett av tiltakene er at nettsteder ikke kan nøye seg med å etterleve nasjonal lovgivning og EU-lover, de skal pålegges å «beskytte brukerne mot desinformasjon», som Mariya Gabriel, kommissær for digital samfunnsøkonomi, sier det. Det handler om å forsvare «europeiske verdier» og vår sikkerhet. Retningslinjene blir presentert som et supplement til personvernforordningen og som en utfyllende del av denne.

I USA og i Europa har det i lengre tid versert påstander om at russisk propaganda og hacking skal ha bidratt til å påvirke valgkampanjer, myndigheter, NGO-er og folk flest. Russland har blant annet blitt beskyldt for å ha sørget for at Donald Trump ble valgt til amerikansk president og for at britene stemte nei til fortsatt EU-medlemskap.

Med Russland som det store skremselet kan det virke som om EU ser en anledning til å bygge opp forsvarsverkene – også mot alternativ kritikk av unionsprosjektet og EUs egen utenrikspolitiske rolle.

Tiltakene mot såkalt nettbasert desinformasjon fra Russland kan i prinsippet like gjerne rettes mot andre stater og aktører på et seinere tidspunkt. I alle land, og spesielt blant stormaktene, er desinformasjon en innbakt og prioritert oppgave for etterretningstjenestene.

Fra før av har EUs utenrikstjeneste etablert en svært tvilsom kontradesinformasjonsside (EU vs. Disinfo), under ledelse av visekommissær Federica Mogherini. Den blir publisert av East Stratcom Task Force, et organ som ble satt opp av statsoverhodene i EU i 2015. Nederlandske parlamentarikere vil at siden skal bli stengt. Ti av 13 partier i nasjonalforsamlinga har stilt seg bak kravet.

Blant tiltakene som EU foreslår er at man skal utvide ekspertgruppa av «faktasjekkere». Man skal lage et forum med et slags A-lag av «pålitelige» informasjonskilder og journalister. Og man skal koordinere de digitale og informasjonsmessige mottiltakene på nasjonalt og på EU-nivå.

At et nærmest statsautorisert utvalg av personer skal ha definisjonsmyndighet til å fastslå hva som er «fake news», bør få varselklokkene til å ringe.

På noen områder er det naturligvis enkelt å skille sant fra usant. Men på politikkens, ja, også på jussens område, er det ofte ikke gitt hva som er den fulle og hele sannhet. Ved at nettsteder kan bli hengt ut som «desinformasjonsspredere» av halvoffisielle myndighetsorganer, er faren overhengende for at journalister og utgivere begynner å skrive med påholden penn.

Tiltakene gir ubehagelige assosiasjoner til et sannhetsministerium hvor mediekanaler i første omgang oppfordres til sjølsensur (sjølregulering). Hvis ikke dette gir ønsket resultat innen oktober i år, varsler EU-kommisjonen reguleringer og strengere tiltak ved årets utgang.

Flere av forslagene har blitt klaget inn til Ombudsmannen i EU fordi de går på tvers av Den europeiske unionens eget charter om grunnleggende rettigheter, herunder presse- og ytringsfriheten.

Enkelte EU-land ligger allerede i forkant. Den franske presidenten Emmanuel Macron lanserte i januar et kontroversielt lovforslag som blant annet vil gi dommere utvidede fullmakter til å fjerne eller blokkere visse typer medieinnhold i valgkampperioder. Tyskland har allerede innført tilsvarende lovgivning.

Når tiltak for å «beskytte» folk mot alternativ informasjon skjer i statlig eller overnasjonal regi, er det grunn til å være på vakt. Av og til er det alternative nyhetskilder som er sikkerhetsventilen for at sannheten kommer for en dag. Det bør være nok å nevne Wikileaks med sine avsløringer om amerikanske krigsforbrytelser og europeiske skatteparadiser.

Den frie og undersøkende journalistikken er helt avgjørende for et fungerende demokrati. Demokrati og ytringsfrihet forutsetter at også uønsket eller ubehagelig informasjon blir spredd. Da snakker vi ikke om grov feilinformasjon, sjikane og injurier. Den slags blir allerede i dag rammet av en rekke lovbestemmelser.

Uriktige påstander og «falske nyheter» er en uunngåelig bestanddel av fri meningsutveksling. Noe er bevisst, mye er det ikke. Nettopp derfor må folk oppmuntres til å bruke sin kritiske sans. Hvis uoffisielle russiske kanaler sprer absurde påstander om at EU-kommisjonen spiser barn, så er det bare gjennom kritisk debatt og fri informasjonstilgang at folk kan vaksineres mot falske nyheter av denne typen.

Tilsvarende bør gjelde når EU eksempelvis blir presentert som et fredsprosjekt parallelt med at en slagkraftig militær union er under oppbygging. Vil det i framtida kunne kalles falske nyheter å hevde at det er en viss motsetning mellom disse to ambisjonene?

jan@neitileu.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk