Mandag 4. juni 2018
EN OVERRASKELSE: Musikalen «A Man of Good Hope» tok Magnus Andersson på senga – med sang, musikk, dans og skuespill som samme greia. Fremmed, men ikke.FOTO: KEITH PATTISON/FESTSPILLENE I BERGEN
Bergen 2018: Med Sofia Gubaidulina og Sir András Schiff, og med overraskelser og unge talenter helt utenom det vanlige.
Festspillene i hele byen
EN SIR: Schiff er en klaverkjempe, men likevel ikke for alle. FOTO: MAGNUS SKREDE
EN STOR SANGER: Randi Stene kan nemlig gi gåsehud. FOTO: MAGNUS SKREDE
ET STORT TALENT: Sonoko Miriam Welde med flere imponerte. FOTO: CRESCENDO
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.

Festival

Noe av det jeg liker best med Festspillene, er at hele Bergen blir til et lerret som festivalen maler sitt uttrykk på. Hva sier du om prosjektet «Backpack – Tour de Bergen», der 40 syklister farter byen rundt med høyttalere på ryggen? Det kan være bylyder fra New York, en motorsykkelgjeng eller en orgelkonsert, spilt på både passende og upassende steder. Komponisten Staffan Mossenmark står bak konseptet, og Bergen sykkelklubb, Bergen Harley Davidson og mange andre medvirker. Andre steder opplever du komishow på forbipasserende intetanende bergenseres bekostning, mulighet til å reise alene inn i hva som ser ut som en kremeringsovn fra en tegneserie, studentradio live fra Torgalmenningen, og mye annet.

Festivalen er likevel mest en gigantisk boltreplass for kulturen, der musikken står sentralt, tett fulgt av scenekunsten med noe dans attåt. Den har 250 arrangementer i løpet av 15 dager! Likevel var det vanskelig å få sett nok i løpet av mine fire dager i Bergen. Det var for tett programmert. Jeg savner særlig de sene konsertene i Logen, der man med et glass rødvin i hånden kunne snakke uformelt med kollegaer og venner. Faktisk er jo festspillbergensere så unorske at du kan slå av en prat med helt ukjente mennesker i et slikt miljø. Og det var et konsept som var godt besøkt.

Det må da være mulig å koordinere og å spre ut forestillingene litt mer. Se bare på hva som kolliderte mandagskvelden 28. mai: Samtidig som Randi Stene sang med Bengt Forsberg i Håkonshallen ble det spilt musikk fra Sovjet-tida i Troldsalen. Den Nationale Scene bød på sørafrikansk musikal, Ulver lekte med musikkstiler i Grieghallen, Hordaland Teater spilte Jon Fosse/Torkil Sandsund, mens Den Nationale Scene hadde ytterligere to forestillinger. Dessuten ble den andre konserten spilt i serien «Wheels Within Wheels», som er en avslutning på et treårig kunstnerisk forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen. Det er mye. Og valg må tas.

På søndag kveld valgte jeg eksempelvis å høre et av klaververdenens største navn, András Schiff, samtidig som en av festivalens mest sentrale konserter ble holdt i Grieghallen, nemlig den med «A-mollkonserten» og festivalkomponisten Sofia Gubaidulina. Tatariske Gubaidulina var en helt ukjent størrelse på vår side av jernteppet, fram til fiolinisten Gideon Kremer fikk hennes «Offertorium» urfremført i Wien i 1981.

Tidligere på søndagen ble Gubaidulinas musikk tolket i Domkirken. Hun har ofte et åndelig tema over sin musikk, som i «Sonnengesang», basert på «Solsangen» av Frans av Assisi. Verket er organisert litt som en cellokonsert med akkompagnerende slagverkere som går i dialog med koret, her Bergen domkor. Mellom dissonanser og tette klanger finner vi ofte antydninger av liturgisk musikk, antydninger til en helt enkel sanglig tekstlesning i så enkel rytmikk som mulig, som en gregoriansk bønn. Andre ganger bruker hun konkrete tonemalerier, men hun blir aldri så selvfølgelig i sitt tonespråk at hun forklarer mysteriet ved sin egen musikk eller det åndelige temaet. Valget av Gubaidulina som festivalkomponist er godt, og hun passer som hånd i hanske til årets festivaltema: «Tro og tvil».

Men hva med Schiff, da? I motsetning til mange av mine kritikerkollegaer ristet jeg på hodet da hans syklus med Beethoven-sonater gikk sin seiersgang, og etter konserten i Håkonshallen rister jeg fremdeles på hodet. Programmet begynte med Mendelssohns «Fantasi i f-moll, op. 28» og Beethovens «Sonate i Fiss-dur, op. 78». De to behandler klaveret ganske forskjellig. Mendelssohn har en letthet, og lar gjerne et løp eller en melodi være nok i seg. Beethoven er langt mer strukturell og brer ut de akkordiske og strukturelle forløpene med bredere pensel. I mine ører klinget imidlertid de to komponistene som den samme, og hva verre var, det klinget altfor likt gjennom stykkene.

I tillegg til en ensartet klang, var rytmen upresis. Det svingte ikke, det levde ikke, og jeg fikk ofte inntrykk av at tonene kom for tidlig, så det ble vanskelig å skape en større dramatisk fremdrift. Det tok seg for så vidt opp. I Brahms-tolkningene ble både fraseringene og tonen mer levende. Likevel hadde Schiff brukt opp min tålmodighet, så selv om han presterte heseblesende raske løp i Bachs «Engelsk suite nr. 6 i d-moll», hadde jeg vanskelig for å sette meg inn i og sympatisere med hans musikalitet.

Dagen etter var det Bengt Forsberg som satt ved klaveret, og når han har en sanger av Randi Stenes kaliber ved sin side presterer han helt i verdensklasse. Han har et klanglig og dynamisk spenn som gjør at han kan legge den tykkeste teksturen under sangeren, uten å miste karakter eller å konkurrere med henne. Samtidig som han kan spille opp til klangen av et symfoniorkester, for å støtte Stenes fulle klang i nærmest operatisk store sanger.

Den vanskeligste balansen i romansekunsten er den som går mellom tekstlig formidling og mer blomstrende og utbroderende skjønnsang. På den ene siden skal romanser eller lieder behandles nærmest som avanserte viser, men likevel skal det formidles med alle de klassiske sangkonvensjonene som tangerer operakunsten. Stene gjør seg ikke bare bra på de store scenene, hun bærer så sterkt at hun fyller Håkonshallen, samtidig som hun er en nær og intim tekstformidler. Sammen skapte de en mangefasettert lesning av sentimentale tekster og musikk av Grieg, Rakhmaninov, Korngold og Sibelius. Jeg vil særlig huske hvordan hennes dype mezzo-sopranklang tok tak i hele kroppen min og kledde den i et tykt lag av gåsehud da hun avsluttet Sibelius’ «Flickan kom». Spørsmålet er hvorfor kinnene hennes har mistet fargen. Svaret, som jeg sjelden har hørt komme fra et så mørkt sted, er: «ty de bleknet genom älskarns otro».

Det beste rent kunstnerisk med Festspillene er to ting: Å møte de store verdensstjernene på nært hold, noe det ble lite av for meg i år, men så er det overraskelsene jeg ikke er forberedt på. En slik overraskelse var musikalen «A Man of Good Hope», basert på Jonny Steinbergs bok med samme navn. Det er Isango Ensemble fra Sør-Afrika som sammen med regissøren Mark Dornford-May har skapt forestillingen, om den somaliske gutten Assad som kom fra «feil» klan da landets leder ble styrtet i 1991. Musikalen tar opp en rekke interessante temaer, som menneskesmugling og rasisme i Afrika, men også vennskap og kjærlighet. Ikke minst er forestillingen lekker musikalsk. Blikkplater utgjør sceneveggene, og på scenen står syv marimbaer. I begynnelsen spiller musikerne stemningsfullt opp, men på et signal springer de over scenen, og andre tar over instrumentene.

Alle gjør alt i forestillingen, som også gjelder sang og dans – og, du verden, som de beveget hoftene og tråkket i gulvet. Musikken svinger til tusen, og scenen fylles av smil og glede. Musikken er for øvrig skapt av Mandisi Dyantyis sammen med ensemblet, og hans «direksjon» av musikerne i begynnelsen er formet som en fabelaktig dans. Dette er lekkert og effektivt teater. Og historien om Assad surrer i hodet dagene derpå. Isango Ensemble lager kunst på en ganske fremmed måte. Eller kanskje likevel kjent for oss gjennom antikkens mousike-begrep, der sang, musikk, dans og skuespill var forskjellige sider av samme aktivitet. Uansett blir jeg varm av all den menneskeelskende gleden i all elendigheten.

Men det musikalske høydepunktet kom på den siste konserten jeg var på. En rekke unge norske strykere fikk utfolde seg kammermusikalsk sammen med en gruppe veteraner anført og «kuratert» av Alexander Pavlovsky, førstefiolinist og initiativtaker til Jerusalem Quartet. Nivået på de unge musikerne, som alle kommer fra Barratt Due musikkinsitutt, er oppsiktsvekkende. De har alle en fullendt og ferdig teknikk. I den avsluttende sekstetten «Souvenir de Florence» av Tsjajkovskij fikk vi høre et sjeldent virtuost kammermusikkspill (Sonoko Miriam Welde, Eivind Holtsmark Ringstad, Michael Grolid, Sandra Lied Haga og den svenske verdensstjernen Thorleif Thedéen). Her er ingen begrensninger i hva musikerne kan si med sine instrumenter, og jeg tolket Pavlovskys latter da de tok applaus som et: «Hva i huleste var jeg nettopp med på?»

I «Strykekvartett nr. 8 i c-moll» (Guro Kleven Hagen, Eivind Holtsmark Ringstad, Amalie Stalheim) fikk jeg inntrykk av at de unge hadde mer solid teknikk enn Pavlovsky, men gammel var likevel eldst. Pavlovsky er en erfaren kammermusiker som trakk trådene sammen til en av de mest gjennomførte tolkningene av verket jeg har hørt. Konserten begynte med et kanskje ikke fullt så interessant verk, nemlig Moszkowskis «Suite for to fioliner og piano i g-moll», men selv i den overflatiske og til tider sirkuspregede musikken, går det å vise seg som fantastiske håndverkere på sine instrumenter (Johan Dalene, Guro Kleven Hagen og den eldre Gunnar Flagstad). Disse musikerne er ikke lenger å betrakte som unge talenter. De har altså en perfekt teknikk, så nå er spørsmålet hvor langt de vil gå for å utvikle en klang og musikkforståelse som lar deres musikalske fortellinger stå ut i særklasse på den internasjonale musikkscenen. Møter med musikere som Pavlovsky gjennom det såkalte Crescendo-programmet er i så måte perfekt inspirasjon for å bli kjent med en klang de fremdeles må strekke seg etter, samt få hjelp til å undersøke musikkens og kammermusikkens bestanddeler i dybden.

Det skal noe drastisk til for at ikke Festspillene forblir en utrolig kunstarena – jeg har jo ikke engang nevnt barnesatsingen, festspillutstillingen, debatter, litteratur og alt det andre som foregår rundt om i byen. Likevel, Festspillene bør programmere slik at både tilreisende og bergensere kan få mer ut av programmet, for en enda mer intens opplevelse.

musikk@klassekampen.no

Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk