Klassekampen.no
Mandag 28. mai 2018
IKKE NOE Å LE AV, SAMTIDIG MYE Å LE AV: For Okay Kaya er humor en naturlig del av verktøykassa som låtskriver. Også, eller kanskje særlig, i møte med tungt personlig tematikk. Om det gjør lytteren usikker, er det lite hun kan eller vil gjøre med det. Selv oppsummerer hun tekstene på albumet sitt som «en liten ball av observasjoner».
Begge deler: Et debutantmøte litt utenom det vanlige.
Kaya, er du OK?
FØR, UNDER OG ETTER: Da Kaya Wilkins holdt konsert i St. Edmunds kirke i Oslo 13. april, fikk mange av låtene på hennes ferske debutalbum møte norske ører for første gang, med presse, bransje, men også venner og familie på benkeradene. Et mildt sagt ladet øyeblikk. Etterpå signerte hun villig plater -og seg selv!
FØR, UNDER OG ETTER: Da Kaya Wilkins holdt konsert i St. Edmunds kirke i Oslo 13. april, fikk mange av låtene på hennes ferske debutalbum møte norske ører for første gang, med presse, bransje, men også venner og familie på benkeradene. Et mildt sagt ladet øyeblikk. Etterpå signerte hun villig plater. Og seg selv!
Okay Kaya albumdebuterer fredag denne uka, med «Both». En bunnsolid samling låter som ikke helt passer inn noe sted. Litt som henne selv.

intervju

– I stand up er måten man leverer utsagnene på helt avgjørende. Første gangen jeg skjønte hvor sinnssykt viktig det er, var da jeg så opptaket av Tig Notaros første forestilling etter at hun hadde hatt kreft, forteller Kaya Wilkins.

Også kjent som sanger/låtskriver under navnet Okay Kaya, eller som modell/skuespiller under fødenavnet, og snart som regissør av musikkvideoen til sporet «Vampire». En akustisk smyger av en sang, stilmessig et sted mellom sarkastisk soul og sensuell singer/songwriter. Samme sang setter også stemning og tone som åpningsspor på debutalbumet «Both», som etter en relativt lang og snirklete prosess slippes internasjonalt denne uka. Grunnen til at vi sitter på hjemmebane i Oslo en søndag i april og snakker om humor som virkemiddel, er nettopp disse subtile, små stikkene som stadig vender tilbake og sender de narrativt orienterte tekstene til Okay Kayas låter ut på overraskende omveier. For stand up-formen er en type scenekunst som Kaya nærmest forguder. Med New York som base de siste åtte årene, tross alt et internasjonalt sentrum for formen, oppsøker hun stand up og impro-komikk regelmessig. Så det blir nærliggende å spørre om det er rent musikalske virkemidler å hente ut fra stand up-komikerens verktøykasse, fra talemelodi og frasering.

Fakta:

OKAY KAYA

• Artistnavnet til Kaya Wilkins (27), sanger og låtskriver født i New Jersey og oppvokst på Nesodden. Har livnært seg som internasjonal modell siden hun var 15, og filmdebuterte i fjor i en svært sentral rolle som Anja i Joachim Triers «Thelma».

• Ble oppdaget og signert til prestisjefulle internasjonale management og plateselskap etter at hun la ut noen spartanske hjemmemekka låter vinteren 2014. Siden den gang har hun spilt på Øya og Slottsfjell (i 2016-sesongen), og sluppet noen spredte singler og videoer.

• Albumdebuten har imidlertid latt vente på seg. Helt frem til denne uka, for fredag slippes «Both» på hennes egen etikett Heavy Body Records (via Su Tissue i Norge).

Og det er altså i den forbindelse nettopp Notaros navn dukker opp, påfallende nok. Tig Notaro, som gikk på scenen på komiklubben Largo i 2012, bare ett døgn etter at hun fikk en livstruende kreftdiagnose, og lamslo publikum med en dels improvisert monolog hvor hun stirret døden i øynene. Et av disse sjeldne øyeblikkene av usminket ærlighet som vi alle elsker, som ikke minst vi i kulturpressen har det med å dyrke frem for sin «autentisitet». Men for ordens skyld, det er altså ikke derfor Kaya Wilkins trekker Tig Notaro frem i denne sammenhengen.

– Hun har en veldig sånn flat, deadpan stemme. Tar det egentlig veldig rolig. Hun bruker pausene som oppstår for det de er verdt. Og jeg er veldig opptatt av pauser i musikk, for å få ting til å bli mer effektivt. Hun er et veldig godt eksempel. Ikke at det jeg gjør høres likt ut, men jeg tenker veldig ofte på henne.

Det er forbausende lett å skjønne hva Kaya snakker om, om man gir «Both» bare et par runder på spilleren – som den definitivt fortjener, og som fort fører til flere runder igjen. Ta for eksempel sporet «I Die Slow», og den lille pausen der, rett før man forventer at tredje vers, eventuelt andre bro, skal komme. I stedet kommer det inn en helt ny, ordløs melodilinje som så vidt får folde seg ut, før en ny og monotont messende vri på refrenget kommer tilbake, for så å oppløses i løse lufta. Eller hvordan fraseringen på «Vampire» tar små pauser før et nytt ord introduseres, som vrir om på den forventede meningen i setningen, som krasse små punchlines. Virkemidlene er kort sagt ikke ulikt det man finner i stand up-verdenen, særlig de avantgardistiske fortroppene. Og selv nevner Wilkins når vi diskuterer slike scenekunstnere, først og fremst unge, uetablerte navn fra New Yorks klubbscene som forbilder, for meg ukjente navn. Som Ana Fabrega og Julio Torres, to komikere hun etter eget utsagn nærmest har «stalket» fra opptreden til opptreden de siste årene.

Da jeg noen uker senere transkriberer vår samtale, søker jeg frem videoer på nett. Jeg ser et klipp med Torres tatt opp noen uker etter vår samtale, der han gjør en prestisjefylt gjesteopptreden på Jimmy Fallons «Tonight Show» (enhver amerikansk komikers tradisjonelle gjennombruddsarena). Og hva bruker han sine fem minutter til? En slags skrudd dekonstruksjon av Tig Notaros kreft-monolog! Han åpner med å beklage overfor publikum for at han ikke er helt seg selv der og da. Han har akkurat fått laboratorieprøvene sine tilbake. «And just as every doctor ever suspected ... I’m simply too much!»

Det ligger en potensiell seriøs bunn i denne tilsynelatende enkle vitsen. For hvor mye er for mye kunstnerisk ærlighet, tar jeg meg i å tenke, med assosiasjoner til utgangspunktet for min samtale med Okay Kaya: konserten i Oslo fredag 13. april. Det er tidlig konsertstart i en utsolgt St. Edmunds Church i Møllergata, hvor publikum er en besynderlig samling av familie, venner og toneangivende indie-bransje-nestorer fra Oslo-scenen. For ordet har tross alt gått rundt siden de første skriveriene dukket opp for tre-fire år siden, om Nesodden-jenta med New York-røtter som var i studio rundt om i verden med hippe folk som den britiske produsenten og musikalske «it-gutten» Jamie xx, med bakgrunn fra The xx. Rett i kjølvannet av at Kaya la sine aller første egenskrevne demoinnspillinger ut på delingsplattformen Soundcloud.

Den intime settingen i den anglikanske kirken i Oslo skaper en vennlig og forventningsfull atmosfære idet Wilkins slentrer opp midtgangen av kirkegulvet og annonserer at hun er litt sliten, så hun tenkte at hun kunne synge den første sangen liggende. Hun legger seg ned, nikker mot en portabel flersporsopptaker og sier «Dette er bandet mitt, forresten.» De seks-syv sangene som følger, akustisk med vokal og gitar, innimellom med rytmearrangementer fra opptakeren, er en underlig seanse. Er det en ekstrem vibrato som plutselig bryter igjennom i stemmen, eller er det en nervøs skjelving? Som på albumet fremstår uttrykket tidvis nesten uhyggelig nært, formidlet med en ren og klar stemmebruk uten overflødig ornamentering, men likevel så ekstremt skjørt at det virker som om det når som helst kan kollapse.

Forskjellen her i kirken er at det flere steder faktisk kollapser. Hun glemmer tekstlinjer, begynner å le i refrenget til den ferske singelen «IUD» og klarer bare så vidt å hente seg inn. Den dramatiske bruken av innpust i de små pausene blir så dramatisk at de nærmer seg lyden av et gisp når et hode presser seg over vannflaten. Som i en scene fra en Joachim Trier-film, for eksempel fjorårets «Thelma», der Kaya Wilkins spilte en sentral rolle.

Men desto mer effektivt i de stundene hvor alt faller perfekt på plass og den musikalske helheten fremstår krystallklart kommunisert i denne intime settingen, med kirkerommets klang og naturlige lyssetting som ramme. Som når den norskspråklige, albumavsluttende og barneregle-catchy «La Meg» for første gang møter norske ører. Det er til å bli blåst i bakken av, men det er nærmest en fortvilet undertone i stemmen når hun rett etter proklamerer: «Jeg bare spiller den låta her, jeg, så blir alle glade.» Og avslutter en uventet knapp konsert med ... en leirbålsversjon av Shania Twains 1998-hit «You’re Still the One»?! Når publikum først får summet seg, møtes den mildt sagt uventede coverversjonen med allsang og lightere i været. Det er liksom umulig å motstå en slik anledning til å gi slipp på all under- og overliggende spenning som har preget konserten. Det er et underlig rørende øyeblikk, men det er også vanskelig å ta stilling til hva man egentlig har opplevd når man går ut døren. Som jeg sier til en kompis jeg møter rett etter: «Enten er dette det minst affekterte jeg noensinne har sett fra en scene ... eller så er det det mest affekterte noensinne, tidenes trippelironiske «performance».

Så det blir kort sagt umulig å unngå å stille spørsmålet da jeg treffer henne for vårt intervju to dager senere: Hva var det egentlig som skjedde der oppe? For det var jo helt åpenbart noe som skjedde der?

– Ja. Det er dessverre sånn det går når du ... eller, når JEG tror jeg har klart å trosse visse ubalanser og visse følelser ved å lage dette albumet. Så kommer de tilbake igjen. Da er det vanskelig å være til stede og våken, og å ha det ... bra. Da roter du bare opp igjen i det, med en gang jeg begynner å synge. Jeg tror det har vært litt mye i noen uker. Jeg har på et vis skrevet et helt album om det å duppe opp og ned, emosjonelt. Så skjedde det kanskje noe akkurat da.

– Jeg får på en måte et inntrykk av det når jeg hører på albumet ditt også. At du har behov for å sette ting litt på spill?

– Jeg er vel en slags absoluttist. Jeg lar det rulle og gå. Med tanker og følelser som egentlig blir veldig patetiske i retrospekt. Og nesten litt morsomt.

– Når du sier du er en absoluttist, er det i kraft av at du ikke sensurerer deg selv i låtskrivingen?

– Mhm. Eller i noe jeg gjør, tror jeg.

På trykk fremstår dette kanskje som en gjennomsnittlig prat med en sanger/låtskriver, den gamle tralten om hens nye personlige album. I grunnen fremstår det slik på opptak også, når jeg hører gjennom det senere. Men det skal nevnes at jeg rett før har lest et intervju med Kaya, for en musikknettside, der hun forteller at et sentralt tema (av flere) på albumet, er mental helse. At «Both» er et forsøk på å etterleve et ideal om å være åpen om psykisk helse, men at hun likevel ikke helt klarer å snakke åpent om det i intervjusituasjoner når hun skal utdype låtene. Uten at vi to snakker direkte om akkurat den tematikken, er det også mitt inntrykk. Noe ligger usagt her, som hun ikke virker komfortabel med å snakke mer inngående om, så jeg presser ikke videre på.

Vi skifter tema og har det jeg oppfatter som en løs og fin samtale i en drøy times tid. Foruten rollen humor spiller i musikken hennes, er vi innom det å skulle uttrykke seg visuelt, i anledning videoen til kommende «Vampire», men også hvordan hun har engasjert seg på idéstadiet og bak kamera i samtlige av sine tidligere videoer. På høyst merkbart vis, med en visuell identitet som er gjenkjennelig langt utover tilbakevendende visuelle metaforer som den symbolladede bruken av speil (som også går igjen på omslagsdesignet til «Both»). Det er derfor hun, slik jeg har merket meg fra den medfølgende leselisten(!) til en annen fersk Okay Kaya-sak på nett, nylig har fordypet seg i en bok som er en personlig liten darling for meg, regissøren Robert Bressons «Notes sur le cinématographe».

– Jeg liker veldig godt å gå inn i hjernen til en som bruker andre mennesker til å få frem en følelse. Det er veldig rart. Det er egentlig det det handler om, å kunne sette følelser. Alle har sin måte å se verden på. Perspektivet ditt er det ingen andre som har bortsett fra deg. Når du skriver musikk blir det én ting, og man velger rammer også sonisk. Men jeg er for tida veldig opptatt av hvordan man velger en ramme når man forteller en historie rent visuelt. Jeg prøver å finne ut av hvordan man gjør klare valg. Eller ... jeg vet jeg klarer å gjøre klare valg, men jeg er opptatt av å finne ut hvorfor jeg gjør de valgene jeg gjør.

Vi snakker også mer inngående om de soniske valgene. Hvordan årene som har gått siden hypen om hun som jetsettet rundt i prestisjefylte studioer med alskens musikere og produsenter, egentlig ble lite produktive. «Both» er i all hovedsak hjemmeinnspilt og egenprodusert. Medprodusent og eneste medmusikant er kjæresten Aaron Maine, fra bandprosjektet Porches – de to møttes under arbeidet med Kayas vokalbidrag til Porches’ tredjealbum «The House», som kom ut i januar. Og rett før hun spilte inn det som nå foreligger som debutalbumet hennes, kasserte hun i fjor høst et helt album som var ferdig innspilt med en ikke navngitt ekstern produsent. Under sin forrige platekontrakt (med en underetikett av indiegiganten XL Recordings), opplevde hun ofte å bli sendt i studio til den-og-den «fete produsenten», hvor hun møtte et ferdig innspilt backingtrack, og et par timers ledig tid.

– Folk forventet litt lite av meg. De forventet ikke at jeg hadde noen sensibilitet. Når jeg kom inn i studio, var det bare «Nå har jeg laget det tracket her. Hva tror du, kan du synge noe over det?» Det syntes jeg var veldig merkelig. «Nå skal du dra til en produsent og så skal han lage alle lydene, og så skal du synge oppå det» Jeg tror det fort kan bli sånn for kvinner. Man må ta tilbake litt av den makten og gjøre det til sitt eget, tror jeg. Det jeg egentlig ville, var å bestemme kvaliteten og teksturen i disse lydene. Det måtte jeg gjøre selv. Det var det ingen andre som ville gjøre sammen med meg.

Det er i det hele tatt en uvanlig formbevisst debutant jeg møter denne søndagen, og hun forteller også om hvordan hele albumet handler om å finne en form som formidler en slags dobbelthet. Identitetsmessig, seksuelt, men også om det å være født ett sted og leve et annet sted, med foreldrearv fra begge kulturer, det å ikke helt passe inn. Og om forholdet til soulmusikk, som hun elsker og som også setter sitt preg på uttrykket. Samtidig som det er trist å måtte erkjenne at det fortsatt er slik i 2018, at enkelte automatisk putter musikken hennes i en R&B-bås, av alle ting.

– Det er litt sånn ... med en gang du har en farge så trumfer det på en måte sjanger. Det skjer fremdeles. Men jeg vetta faen. Folk kan jo kalle det hva de vil, men jeg prøvde i hvert fall å lage en plate hvor jeg kunne passe inn i … mellomstedet. Stedet imellom.

Og så haster Kaya videre til flytoget og flyet hjem til New York. Praten vår lagrer jeg som lydfil på mobilen, og lar den ligge der i påvente av planlagt trykkdato til albumslipp. Albumet forblir i hodetelefonene, men intervjuet med Okay Kaya er ute av bevisstheten min frem til en tidlig morgen, ti dager senere. Da åpner jeg en mail fra fotograf John Trygve, med en link til en fersk post fra Kayas Instagram-konto. Der hun sitter i sykehusklær, på det ikke videre glamorøse offentlige New York-sykehuset Bellevue. Hvor Kaya ifølge bildeteksten har tilbrakt de siste åtte dagene, på den psykiatriske akuttavdelingen. At dette må ha skjedd relativt umiddelbart etter at hun landet i byen etter vårt intervju, skjønner jeg raskt. Selv før jeg kommer til den delen hvor hun forteller at innleggelsen skyldes en «depressiv episode» utløst av en bipolar lidelse. I neste avsnitt skriver hun om hvordan det har vært vanskelig å kommunisere ordentlig frem den biten av albumet som omhandler mental helse, særlig i intervjusituasjoner.

Det treffer meg ganske hardt, som part i nettopp en slik intervjusituasjon, rett før innleggelsen. Jeg går gjennom intervjuet i hukommelsen, forlengs og baklengs for å kunne identifisere eventuell manglende varsomhet fra min side. Og er godt i gang med en haug parallelle tankerekker, blant annet hvordan dette skal håndteres på trykk, og ikke minst om dette overhodet bør trykkes, da telefonen ringer. Det er Okay Kayas norske pressekontakt som lurer på om jeg tilfeldigvis har sett Instagram-posten. Egentlig dreier det seg nemlig om én spesifikk intervjusituasjon som ble problematisk, særlig i etterkant. Den med meg. Som var en direkte opptakt til den «depressive episoden», slik jeg oppfatter det over telefonen der og da. I en litt nummen tilstand svarer jeg, på spørsmål om det derfor kunne være mulig å lese gjennom hele saken Musikkmagasinet setter på trykk på forhånd, at vi allerede har tenkt at dette nok blir nødvendig for at vi skal kunne trykke intervjuet.

Det er kanskje ikke nødvendig å ta leseren med inn i alle de hundre spor og dilemmaer tankene blir sendt i retning av etter å ha lagt på den telefonen. Men det skal sies at jeg har møtt slike utfordringer før, i situasjoner hvor prisen i ettertid har vist seg å bli fatalt høy. Også for kunstnere jeg kjente privat, ikke bare i yrkessammenheng, hvor man bidro til å løfte deres indre kamp ut i den offentlige sfæren. Det er ting jeg har skrevet i slike situasjoner som jeg angrer på når jeg tenker tilbake. De etiske retningslinjene for hvordan man behandler mental helse i pressen er mildt sagt ufullstendige i situasjoner som dette. Og kanskje særlig for de av oss som skriver om kunstnere, deriblant musikere. I denne sammenhengen en særlig utsatt og sårbar gruppe. Hvordan balanserer man for eksempel idealet om å være varsom og om nødvendig beskytte intervjuobjektet mot seg selv, mot selve den kunstneriske ytringsfriheten? Særlig i møte med artister og verk som søker å nettopp behandle temaet åpent, med potensielt store personlige omkostninger? Eller som Kaya selv sier det i løpet av vår samtale:

– Alle liker når noe er skjørt og åpenhjertig. Men plutselig kan det bare fylles over. Alle liker når den på scenen føler det de synger, eller klarer å snakke om følelsene sine. Men med en gang det bikker over, er det veldig vanskelig å skulle relatere til andre mennesker.

Allikevel mener jeg, som musikkjournalist, at en reell åpenhet om mental helse, inkludert det ubehaget man fortsatt kvier seg for å ta ordentlig tak i, er et tvingende nødvendig ideal for den offentlige samtalen. Også for samtalen om musikk, og ... også i dette spesifikke tilfellet. Jeg kan ikke si noe om hva som er prisen for Okay Kayas åpenhet i offentligheten, på Instagram, i sangene hennes, eller i denne saken slik den foreligger på trykk. Om hva det har kostet eller vil koste henne. Det jeg kan si noe om, er for det første hvilket reelt enestående album som er sluttresultat av denne prosessen, hva «Both» betyr for meg som lytter. Å kalle det den beste debutplata jeg har hørt hittil i år, er å underspille hvor givende det har vært å la dette albumet krype under huden. Å oppdage nye klangbunner, tekstmessig og musikalsk, for hvert lytt. Enda viktigere er hva albumet og albumslippet, slik det dessverre har artet seg, kan gjøre for å bringe samtalen et steg videre, nærmere en reell åpenhet. En åpenhet som også omfatter det ubehaget vi alle skygger unna når vi snakker og skriver om disse tingene, og som omstendighetene gjør at jeg ikke kan skygge unna denne gangen.

«Both» føyer seg slik sett inn i en større samtale som er overhengende, og svært viktig. Det er et stykke musikk som har potensial til å bringe samtalen videre, den kontinuerlige søken etter et språk som fanger inn den moderne tilværelsens kompleksitet – ufiltrert, effektivt og direkte. Kaya Wilkins har en styrke i uttrykket sitt og en styrke i stemmen sin som gjør at den trenger å være med videre i den samtalen. Og der jeg sitter og går gjennom de transkriberte notatene mine fra samtalen, stopper jeg opp ved et avsnitt som bygger opp om troen min på at hun tross det som er satt på spill, har mer å uttrykke.

Det gjorde inntrykk på meg der og da, og desto mer da jeg hører det på opptaket og fester det ned sort på hvitt, det Kaya svarer når jeg spør om hun har klart å fange det inn som musikk, dette stedet imellom, som hun kaller det ... har hun klart å lande det på denne skiva?

– Jeg tror jeg trenger mange skiver til for å lande.

– Men det er det du skal gjøre?

– Ja, eller i hvert fall ... igjen, det er et slags overlevelsesinstinkt, så det er ikke så mye valg. Så får det egentlig gå som det går. Jeg gleder meg til å bare fortsette, og vokse litt videre. Det albumet her er noe jeg bare måtte klare å gjøre ferdig, for å ha en stemme. Ikke en sjangermessig stemme. Men mer som i «dette er det jeg driver med de neste ti årene.» Jeg tror ikke dette er et album jeg kommer til å se tilbake på som «hva var det for noe?» Alt dette er veldig latent i kroppen min, det jeg holdt på med når jeg spilte inn albumet. Men akkurat nå gleder jeg meg til å lage mer.

martinb@klassekampen.no

«Both» er ute på vinyl og strømming 1. juni på Heavy Body Records/Su Tissue. Kaya Wilkins har lest gjennom og godkjent denne saken slik den foreligger på trykk.

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2018 kl. 10.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk