Klassekampen.no
Mandag 28. mai 2018
PÅ HUGGET: Eksil-texanerne i New York-baserte Parquet Courts vil mer og vet tilsynelatende hvordan de skal få det – nå aktuelle med sitt kanskje beste og i hvert fall mest varierte album.FOTO: VINCE MCCLELLAN
Lys våken i vekst

Album

Parquet Courts

«Wide Awake!»

Rough Trade/Playground

HHHHHJ

For å være et såpass lite band er det jommen mye rock & roll-storhet i Parquet Courts, hørbart fra og med deres første virkelig hektende garasjegodbit i 2012 – og i rykkvis vekst siden. Men storheten deres har aldri vært så tydelig artikulert som her – på kvartettens sjette album, en ekspansiv affære som bruser med sine penere pynta fjær allerede etter ganske nøyaktig 22 sekunder, da den lett boblete bassgitaren spretter inn i seg selv og tar oppmerksomheten. Ny lyd servert via kjendisprodusent Danger Mouse, som viser seg å representere et substansielt løft.

Som ikke er en selvfølge når tilbaketrukne, dada-diggende kunstpunkere som danser ironisk med piggtrådgitarene sine gjennom klaustrofobiske bygater møter han som tross alt produserte Red Hot Chili Peppers’ stadionklare siste album uten hell. Men PC hadde godt av mer snert og mer spenst, nærmere en syrete Funkadelic-funk, eller en kantete Minutemen-funk, enn en oppjaga Chili Peppers-funk. Dessuten hadde de godt av mer variasjon og større klarhet.

Ikke at deres New York-observasjoner egentlig var utgått på dato – ingen skriver og framfører som frontmann Andrew Savage. Og det i en uttrykksløs/uttrykksfull videreføring av den unge Bob Dylan på sitt mest pratsomme, kombinert med en Lou Reed på sitt mest tørt konfronterende og urbane, kombinert med en snerrende sikksakk-punka egenart som gjør ham til en av de 1-2-3-4 fremste tekstforfatterne i all moderne gitarbasert musikk.

Ta bare hvordan han utnytter briljante oransje ideer om totalfotball i den som heter «Total Football» og åpner ballet her med en slags feiring av Reynolds, Michels og Cruyffs ideer. Men enda mer en låt som bruker fotballen som metafor – god metafor, til en forandring – for hvordan kollektivet trumfer individet. Eller sagt med Savage-språk: Collectivism and autonomy are not mutually exclusive, etter å ha kalt Beatles (og dada) for totalfotball og før han har bedt quarterback-superstjerne Tom Brady dra til helvete.

Som neppe bare har med Bradys sololøp å gjøre, men også hans litt for nære (men kompliserte) forhold til president Trump. For mer en noe er «Wide Awake!» en samtidskommentar som seirer på et utall måter, som ren lyd, som stilistisk eksperiment, som en strukturert, stemningsskiftende triumf.

Du har en hissig, presist rablende en med orgel og ond latter som handler om amerikansk statsgodkjent vold som heter «Violence». Du har en dub-inspirert apokalyptisk en om naturkatastrofen vi har i vente, som legger ekko på linja Glass barely bends before it cracks og heter «Before the Water Gets Too High». Du har en som minner om noe Moby Grape kunne gjort på sitt mest skjønn-psykedeliske, med noen ekstra rytmiske finesser – og ennå er vi ikke lenger enn på spor fire.

Den siste der lagt til New Orleans og handler om hvor vanskelig en vagabond har for å binde seg, skrevet av Parquet Courts’ gode nummer to, Austin Brown, og et utsøkt eksempel på den etter hvert betydelige bredden til dette bandet. For aldri i verden om «Wide Awake!» er en skive som kunne kommet først – det ville vært som om The Clash skulle debutert med «London Calling». Slikt skjer bare ikke.

Her er en gruppe samkjørte musikere så trygge på sitt eget sound at de kan gjøre hva som helst, som å slippe unna med å bruke disco-punk med russefløyte og et entusiastisk barnekor på samme side av vinylen og komme unna med det. Førstnevnte en sarkastisk en om å være så woke at det er helt vilt, sistnevnte nok en fra Brown der barna kauker death will bring change – skrevet til hans egen søster, som døde i en bilulykke som sekstenåring.

Hvis PCs største svakhet har vært en mangel på ømhet, så er det nå tid for akkurat det, «Tenderness» – den beste medisinen mot dritten, som i den med piano som runder av. Og som når Savage ikke lar seg definere av sin egen dysfunksjonelle oppvekst som sønn av en narkoman mor i «Freebird II». Med en Skynyrd-låttittel som selvsagt er kødd, og en låttekst som absolutt ikke er det.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2018 kl. 10.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk