Klassekampen.no
Mandag 28. mai 2018
THREADGILL: 74 år gammel komponist, saksofonist og fløytist fra Chicago kanskje mest kjent med gruppa Air.FOTO: JOHN ROGERS
Dobbelt opp: To nye album fra mesterkomponist – med ‘kester og greier.
Gå inn i grooven

Album

Henry Threadgill 14 or 15 Kestra: Agg

«Dirt... And More Dirt»

Pi Recordings

HHHHHJ

Henry Threadgill

«Double Up, Plays Double Up Plus»

Pi Recordings

HHHHJI

Det er grooven. Vel, det er ikke bare den. Selvsagt ikke. Det kan det umulig være når vi snakker om Henry Threadgill, en Pulitzer-vinnende komponist (i 2016 for «In for a Penny, in for a Pound», også omtalt i dette magasinet), en av de utvilsomt mest toneangivende mesterne innen jazzrelatert musikk de siste godt og vel 40 årene. For ikke å glemme hvilken vidunderlig saksofonist han er, med en umiskjennelig tone og en nær uanstrengt styrke i både klarhet og i de mønstre den beveger seg i, flakkende noen ganger, ja visst, men luftbåren uansett, selv når det måtte blåse heftig rundt den.

Men grooven har ligget der som et sentralt element gjennom karrieren. Rett nok var fremdriften mer glidende og bølgende i hans første band med Fred Hopkins og Steve McCall, den legendariske, men i vår tid akk så underkjente trioen Air. Men også disse hadde dette iherdige som man har kunnet finne i Henry Threadgills særegne groove siden, i grupper som Sextett (sic.) via band som Very Very Circus frem til Zooid og til i dag – lett stakkato, rykkende, en slags frilynt calypso, nærmest funky.

Som et vannløp med fosser og stryk som på ulike måter forandrer flyten. Men strømme fremover gjør det uansett. Denne bevegelsesdriften, «flow» er et uttrykk han selv bruker, har fungert som en slags beveggrunn i Threadgills musikk siden tida med Air. Den må bevege seg, som Threadgill selv sa i et intervju med radiostasjonen WBGO nylig. Hvis den stopper opp, så dør den.

Der Threadgill er fast bestemt på å drive musikken fremover, er en av hans unike grep som komponist å inkludere sine medmusikere i hvordan man skal komme seg fra en sekvens til den neste. Han gjør dette ved å skrive inn intervaller for improvisasjon, der musikere står relativt fritt til å uttrykke seg med basis i komposisjonens øvrige komponerte elementer, stemning, tema eller melodi – med mål om å drive komposisjonen fremover. Slik er mye av Threadgills musikk også preget av intrikat samspill og polyfoniske sekvenser, og musikalske ideer og innspill som møter andre, spinner og siver ut i nye retninger. Men slik Threadgill selv, som kunstner, aldri står stille, så gjør heller ikke musikken hans det.

«Dirt... And More Dirt», et av to nye Threadgill-album utgitt på Pi Recordings denne måneden, er et glimrende eksempel på komponistens metode og hva den kan resultere i. Albumet er innspilt med et av de største ensemblene han har ledet, med gamle så vel som nye samarbeidspartnere, under navnet 14 or 15 Kestra: Agg. «Kestra» som i orkester, «Agg» som i aggregat, altså en oppsamling av flere enkeltdeler eller synspunkter, treffende nok med den ovennevnte komposisjonsmetoden i mente. Albumet er delvis inspirert av en installasjon av den avdøde kunstneren Walter De Maria, og inndelt i to suiter.

Det åpner med dype basstoner fra kontrabassist Thomas Morgan. Først arco, etterfulgt av pizzicato, over forsiktig perkusjon og trommer (ensemblet har to trommeslagere, Craig Weinrib og Elliot Kavee), før cellist Christopher Hoffman legger inn et eget pizzicato-mønster som tvinnes rundt bassen. Deretter følger smygende gitarlinjer fra Liberty Ellman, før tubaist (og mangeårig Threadgill-medarbeider) Jose Davila legger et alternativt bassmønster bak. Stykket utfolder seg deretter med ensemblets øvrige musikere i livlig, blomstrende polyfoni.

Med dobbelt opp av piano (David Bryant og David Virelles, sistnevnte også på harmonium), saksofoner (Curtis McDonald og Roman Filiu, som også spiller alt-fløyte), trompeter (Jonathan Finlayson og Stephanie Richards) og tromboner (Ben Gerstein og Jacob Garchik).

Om Threadgill er savnet i den oppramsingen, så er det fordi han selv ikke bidrar med sitt fortryllende spill før i del tre, etter en kort pianodiskusjon mellom Virelles og Bryant i del to, med flyvende saksofonlinjer over trommer, tuba, bass, piano og gitar, etter hvert avløst av trombone, og videre nye saksofonutspill. Som nærmest for å fremheve Threadgill som komponist og ensembleleder, er hans innspill på saksofon og fløyte få i løpet av albumet, men som den eiendommelige musikeren han er, er de gangene han deltar også blant høydepunktene. Det sagt, de øvrige musikerne er av ypperste klasse og bidrar til å gjøre «Dirt...» til et rikt, sprudlende, livlig og mangefasettert innslag i Threadgills allerede gilde diskografi.

Som nå også inneholder «Double Up, Plays Double Up Plus», der han har stilt seg helt til side. En slags oppfølger til «Old Locks and Irregular Verbs» fra 2016, og musikken på dette albumet er kaldere, mer åpen, naken og tidvis dvelende. Sammensetningen ligner vel så mye på et kammermusikk-ensemble som et jazzband. Tre pianister, før nevnte Virelles og Bryant samt Luis Perdomo, er sentrale der de sender tematiske bruddstykker til hverandre, ofte hamrende og insisterende i anslagene, men også med melodiske solobidrag. De skarpere kantene mykes opp av Jose Davilas spretne tuba, den dansende rytmikken i Craig Weinribs trommespill, og Christopher Hoffmans vekselvise arco- og pizzicatospill på cello. Jeg merker meg også at saksofonist Curtis Robert Macdonald later til å ha gått i mester Threadgills skole hva gjelder frasering, selv om han er noe kjøligere i tonen. På «Clear and Distinct from the Other B» fungerer disse elementene ypperlig i samspill, i et skjæringspunkt mellom samtidsmusikk og moderne jazz.

Men jeg foretrekker klart Threadgills musikk i mer energisk driv, og aller helst når mannen selv spiller med.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2018 kl. 10.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk