Klassekampen.no
Mandag 28. mai 2018
IKKE HELT I SKUDDET: Spesielt gjestene og dirigent Moulds var svake, mens for eksempel Marita Sølberg (med pistol) får godkjent for sin Donna Elvira.FOTO: ERIK BERG
Mangler mye: Den nye «Don Giovanni» åpner lovende, men fortsetter svakt.
Ukarismatisk forfører

Opera

«Don Giovanni»

W.A. Mozart (musikk), Lorenzo Da Ponte (libretto)

Christopher Moulds (dirigent), Richard Jones (regi), Johannes Weisser (Don Giovanni), Jakob Bloch Jespersen (Leporello), Birgitte Christensen (Donna Anna), Marita Sølberg (Donna Elvira)

Den Norske Opera & Ballett, Oslo 16. mai

Begynnelsen av Operaens nye «Don Giovanni» er fabelaktig. Et stykke inn i ouverturen står protagonisten og ser ut i lufta. En kvinne kommer mot ham. Han øyner henne fra topp til tå. Hun passerer, men Don Giovanni har en magnetisk tiltrekningskraft. Kvinnen snur seg uten et manende ord fra mannen. De går inn en dør, der vi antar at de har sex, og de kommer ut igjen. Hans blikk er nå følelsesløst, nærmest apatisk.

Nok en kvinne passerer, og det samme gjentar seg. Igjen og igjen og igjen. Det er lekkert. Don Giovanni forfører ikke i egenskap av sine handlinger. Det er kvinnene som velger å bli forført og bedratt, mens Don Giovanni står igjen med sin likegyldighet, ja, kanskje depresjon. Kvinnene blir derimot levende av sexakten og går derfra med alskens uttrykk, alt fra overlegen tilfredshet til å være snurt, eller kanskje ønske noe mer eller annet enn hva de fikk.

En annen lekker vri på regien er hvor selve handlingen begynner. I librettoen til Da Ponte er det en maskekledd Don Giovanni som forfører Donna Anna. Det blir imidlertid så mye leven fra akten at hennes far, Kommandanten, kommer til unnsetning. Kommandanten blir drept i basketaket med Don Giovanni.

I Richard Jones’ oppsetning ser vi derimot hvordan Donna Anna instruerer Don Giovanni i en sex-scene. Hun viser hvordan han skal opptre, ta henne og true henne med en kniv. Igjen er det kvinnen som er den førende, den som initierer elskoven. Samtidig som de leker sin lek, er Kommandanten i ferd med å ha sex med sin egen elskerinne eller prostituerte, som en gammel gris som bruker maktposisjonen sin til å ta sex. Og kanskje tanken er at vi ikke skal ha særlig mye sympati med ham, når han snart blir drept.

Men, dessverre, her stopper også det interessante ved regien. Johannes Weisser (Don Giovanni) har en utrolig sex appeal på fotografier, men på scenen er han tam og viderefører noe av det deprimerte og likegyldige vi så i innledningen. Kanskje dette kunne vært en god vending i regien, men det blir ikke fulgt opp med troverdighet og stemmer heller ikke overens med hva som faktisk skjer. Jeg får inntrykk av at hans fargeløshet er utilsiktet.

Og jeg kjøper heller ikke at Donna Anna skal være en skurk som glatter over drapet på sin far. Husk at hun litt ut i operaen, i forferdelse, kommer til innsikten at Don Giovanni er drapsmannen. Riktignok er det plausibelt at hun ikke har ønsket å avsløre sin egen utroskap for forloveden, Don Ottavio, men jeg tror ikke på henne. Faktisk er det vanskelig å tro på noen av rollefigurene. Regien er stillestående, sangerne beveger seg ganske tilfeldig rundt på scenegulvet og rollefigurene er generelt bleke.

Dette er også noe av det sanglig svakeste jeg har hørt i Operaen. Johannes Weisser skuffer stort. Han har en meget «snakkete» måte å synge på, som om annethvert ord er henholdsvis sunget eller snakket. «Snakkeordene» har ikke klang nok til å bære, og med en slik ujevnhet og mangel på bærekraft blir det umulig å gi musikken en meningsfull form i frasering.

Jakob Bloch Jespersen (Leporello) er definitivt den på scenen som har mest å komme med som skuespiller, men ikke nok til å høyne fjasefaktoren mellom sprelleguttene Leporello og Don Giovanni. Dessuten er det vanskelig å tro på Don Giovannis ydmykelse av Leporello, når det er narren som har størst karisma. Minst like problematisk er det at stemmen til Bloch Jespersen ikke bærer gjennom orkestret. Jeg skjønner ikke poenget med å ta inn gjester som presterer såpass svakt.

Og det tredje av de svakeste leddene er også en gjest: Anthony Gregor som Don Ottavio er ytterligere en karakterløs skuespiller som ikke bærer fram. Operaens egne solister gjør en bedre jobb. Jens-Erik Aasbø har en autoritær stemme som passer for Kommandanten. Caroline Wettergreen (Zerlina) bærer, det klinger pent, men musikalsk og tekstlig er det litt stivt.

Martin Hatlo (Masetto) gjør en god figur som den sjalu Masetto, men den unge sangeren trenger ennå litt mer stemmekraft og tydeligere diksjon. Høydepunktene er Marita Sølberg (Donna Elvira) og Birgitte Christensen (Donna Anna). De har alt på plass og viser på hver sine måter at norske sangere kan holde høy internasjonal klasse. Likevel tar det heller ikke helt av for disse, noe må dirigenten ta på sin kappe.

Christopher Moulds har en generell eleganse og sving over sin direksjon, men elegansen er altfor generell. Det mangler nyanseringer og tempoene er altfor rigide, som gjør det vanskelig for sangerne. Jeg hører at særlig Sølberg og Christensen har forskjeller i klangfarge som baseres på en forståelse for hele partituret, ikke bare for sine egne sangstemmer. Men Moulds er ikke med på notene, og da blir det vanskelig. Dessuten går det litt for langsomt til tider, og det tar vekk mye av formen og friheten i sangernes utforming av musikken. Moulds burde også tatt ned orkestret i dynamikk når det er så mange som sliter med å gjøre seg hørt. Jeg var heller ikke særlig imponert over presisjonen i orkestret for kvelden.

Så må jeg nevne hammerklaverspillet til resitativene. Disse ble platte og uttrykksløse. Det hørtes ut som om de skrevne notene blir spilt, og ikke noe mer. Dette er rett og slett feil. Notene er et utgangspunkt. I Operaen er vi blitt vant til fantasifulle improvisasjoner som understreker handling på scenen, lokker til latter, skaper dypere følelseslag, og mye mer. Men her var det helt flatt. Programmet nevnte ikke hvem som spilte, og det er vel like greit.

Beklager floskelen, men Mozarts opera, med Da Pontes libretto, er tidløs. Det var et godt grep å la kvinnene ta valgene i begynnelsen av operaen, men deretter bommer forestillingen, og klarer ikke å si noe interessant om sex- og maktspillet som har foregått gjennom hele Homo sapiens’ historie – og sikkert lenger enn det også. At den dessuten er platt musikalsk, gjør dette til noe av det svakeste jeg har sett i Operaen. Og, skuffende nok, den mest mislykkede «Don Giovanni» jeg kan huske.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2018 kl. 10.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk