Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
Kommunisme: En gammel tanke med evig liv.
RØD ER DEN VARMESTE FARGEN
RØD HISTORIE: Historiker og forfatter Gerd Koenen har fått stående applaus for sin murstein av en bok om kommunismens historie, «Die Farbe Rot», som han ser på som et livsverk. FOTO: CHRISTOPH MUKHERJEE

«Du lukker øynene og ser mot solen, og gjennom øyelokkene ser du den karminrøde fargen til blodet ditt. Dette er eksistensens farge. Grøn er vegetasjonens farge. Gul er solens farge. Blå er himmelen over deg. Rød er fargen som forbinder deg ’kommunistisk’ med alle andre mennesker.»

Slik lyder de første setningene i Gerd Koenens episke storverk om kommunismens historie. Ved første øyekast ser det ut som om historikeren har løst den titaniske oppgaven på helt tradisjonell akademisk vis – «Die Farbe Rot» er tross alt en murstein på 1100 sider med hundre sider fotnoter. Men det Koenen særlig har høstet ros for, er kombinasjonen av analytisk skarphet og litterær styrke. Ved å filtrere historien gjennom et levende forteller­sinn har forfatteren skapt en av sesongens mest uvanlige best­selgere.

Koenen har et glimt i øyet – selv når man har ham i telefonen.

– Man bør snakke sammen minst hvert tiende år, sier forfatteren og signalerer at han ikke har glemt at Klassekampen intervjuet ham tilbake i 2005. Den gang handlet det om «Das rote Jahrzehnt. Unsere kleine deutsche Kulturrevolution 1967–1977», Gerd Koenens biografisk fargede standardverk om den vesttyske venstrefløyens radikale utvikling i kjølvannet av 1968.

Fakta:

GERD KOENEN

Gerd Koenen (f. 1944) er en tysk forfatter og historiker, og har skrevet flere bøker om Russland og om den vesttyske venstrefløyens historie.

I 1974 avsluttet han arbeidet med en doktoravhandling om Marx til fordel for å jobbe på fabrikk.

I fjor ga han ut boka «Die Farbe Rot. Ursprünge und Geschichte des Kommunismus» (C.H.Beck Verlag) om kommunismens historie.

Henrik Keyser Pedersen er fagreferent for tysk på Universitetsbiblioteket i Oslo, og fast kritiker i Bokmagasinet.

En intellektuell ekspedisjon

Boka som forfatteren er aktuell med nå, har vært underveis i ti år. Koenen har blitt 73 år og nøler ikke med å omtale den som et livsverk. I høst ble «Die Farbe Rot» lansert på bokmessa i Frankfurt, i strategisk god tid før 100-års jubileet til den russiske revolusjonen. De siste ni månedene har Gerd Koenen reist Tyskland på kryss og tvers og holdt mer enn femti foredrag. Han er nettopp hjemvendt fra en opplesningsturné i USA, og snart venter Moskva. «Ikke-fagfolk i alle land, les denne boka», skrev en anmelder.

– Det har tatt helt av?

– Vel, nå merker jeg at medie­karavanen allerede er på vei videre til beslektede emner som Karl Marx som fyller 200 i år, eller 1968 som også feirer rundt i år. Men interessen for boka har virkelig vært stor. Suksessen har særlig overrasket meg, fordi «Die Farbe Rot» ikke tilbyr nye arkivfunn eller avsløringer. Boka er «bare» en reflektert og litt annerledes fortolkning av den historien vi normalt sammenfatter under begrepet «kommunisme».

– Hvordan finansierer man egentlig en slik intellektuell ekspedisjon?

– Først og fremst med et forskudd fra forlaget. I tillegg har jeg fått akademiske stipend fra universitetene i Freiburg og Jena, og mottatt et forfatterstipend fra Gerda Henkel-stiftelsen. Ingen vet hva man får med seg hjem fra en slik ekspedisjon. Som forfatter må man derfor opparbeide seg et tillitsforskudd, skape tiltro til at man kan finne noe interessant. Sist men ikke minst vil jeg framheve den tyske trygde­ordningen for kunstnere («Künstler-Sozialversicherung»), som gir oss forfattere en viss sosial sikkerhet.

Den moderne verden

– Hva har det tyske publikumet vært opptatt av?

– De store spørsmålene som man forbinder med begrepet kommunisme begynner med Marx og marxismen. Men historien om den moderne sosialisme og kommunisme, er også historien om kapitalismen, den industrielle revolusjon og det borgerlige samfunn. Jeg tror den fornyede interessen for dette skyldes dagens mange kriser, en stor usikkerhetsfølelse og mange ubesvarte spørsmål om «alternativer».

– Det handler om noen av de helt store spørsmålene som fører oss fra samtida tilbake til det 20. århundre, og som derfra leder til 1700- og 1800-tallet. Historien om den «moderne verden» har en historisk dybdedimensjon som jeg ønsker å få fram. Men jeg forteller fra nåtidas ståsted. Min bok ender med «verden i år 2017».

Koenen forteller at det i Tyskland er en levende interesse for Russlands utvikling i historien og i samtida. Det lengste kapittelet i boka bærer overskriften ‘Hvorfor Russland?’.

– Russland var den store mikseren. Her blandet en vestlig marxisme seg med elementer fra den russiske Intelligenzija-radikalismen, og det oppsto en helt ny politisk-ideologisk formasjon, kjent som «bolsjevisme» eller «leninisme». Bolsjevikene skapte en stormakt av et helt nytt slag, Sovjetunionen, som på avgjørende måte har formet det 20. århundre – inntil det brått og hemmelighetsfullt gikk i oppløsning etter 1989. Mange mennesker i Tyskland er opptatt av dagens Russland. De ser på Russland som en geopolitisk og kulturell nabomakt, som tydeligvis har et rastløst behov for å sette seg i respekt.

Kommunismen vandret stadig lenger østover og resulterte i opprettelsen av Folkerepublikken Kina.

– Kommunistpartiets ubrutte ledelse i Kina gjør egentlig all snakk om «kommunismens død» til skamme. Kinas historiske (gjen)-oppsving tvinger oss også til å tenke nytt om den påståtte systemkonflikten mellom «kapitalisme» og «sosialisme» som ellers har satt sitt preg på det 20. århundre.

For Koenen handler det i mindre grad om abstrakte ismer eller samfunnsidealer som tørner sammen. I hans universalhistoriske perspektiv er det snarere en konflikt mellom Østens og Vestens stormakter, og de karakteristiske sosial­formene som de representerer.

Det store bruddet

I «Die Farbe Rot» tar forfatteren oss med på en kommunismens odyssé, fra de tidligste fellesskapsbaserte stammeformer til Kinas partistyrte massesamfunn. Det tegnes opp et historisk idé-panorama som viser at det i høyere grad er kapitalismen enn kommunismen som er et fremmedelement i den kristen-vesterlandske tenkemåten.

– Sivilisasjonens opphavsmyter er viktig i din historie om kommunismen. Hvorfor det?

– Til tross for strømmen av historiebøker lever vi i vår egen tids ekkokammer. På 1800-tallet og i starten av 1900-tallet var det avgjørende å kunne definere seg selv som del av en lang historisk utviklingslinje, uansett om man var liberal, konservativ, sosialist eller kommunist. Mentalt hadde man ennå et nært forhold til middelalderen og antikkens verden – det gjelder ikke minst for Marx og Engels. Deres egen tenkning starter med kritikken av religionen og Hegels historiesyn, først deretter er det mulig å skissere det historisk nye og omstyrtende ved den borgerlig-kapitalistiske verden som hadde sett dagens lys i Europa. Disse omveltningene markerer det jeg kaller «det store bruddet» i menneskets utviklingshistorie, en avskjed med alle opprinnelige former for fellesskap og sosial binding. Samtidig oppstår det moderne individet, som man knapt nok kan snakke om før 1700-tallet. Utviklingen er selvfølgelig et genuint produkt av europeisk historie, men fra tidenes morgen har det vært en heftig motstand mot de elementene som driver fram den moderne industrikapitalismen (pengeøkonomi, lønnsarbeid, rikdomsakkumulasjon, egoisme...)

Marx’ poeng

Marx er ifølge Koenen den som forklarer at det ikke finnes noen vei tilbake til tradisjonelle eller kommunitære felleskapsformer, som alltid hadde vært kjennetegnet av urkristne eller andre religiøse idealer.

– Poenget til Marx var at den industrielle verdens hensynsløse dynamikk og tekniske landevinninger kunne og måtte utnyttes til å skape en bedre samfunnsform. Dermed gav han samtidas forestillinger om «sosialisme» og «kommunisme» et helt nytt innhold. Det skjedde i et livslangt, intensivt intellektuelt samarbeid med Friedrich Engels, som etter Marx’ død blir den egentlige oppfinneren av en «marxisme» bestående av politisk operasjonaliserbare formler og setninger. I tillegg blir Engels en slags gudfar for den Sosialistiske Internasjonalen. Denne europeiske sosialismen er epokens store samfunnsmessige frigjøringsbevegelse. Uten den ville vi ikke kunne snakke om et «moderne samfunn» i en positiv forstand.

«Uten Lenin ingen bolsjevisme, uten bolsjevisme ingen Sovjetunionen, uten Sovjetunionen ingen kommunistisk verdensbevegelse», heter det i boka. I dag oppfattes Lenin primært som han som forvandlet Marx’ teorier til doktriner som åpnet døra for masseterror.

– Lenin er en fascinerende skikkelse, på sitt vis helt unik, men også svært dyster. Han er en moderne førerfigur, som nesten aldri henvendte seg til de ofte siterte «massene», men i stedet konsentrerte all sin energi om å stable en «ny type parti», en organisasjon av yrkesrevolusjonære på beina. Til tross for at det lille partiet hans ikke hadde bidratt til tsarens fall, fikk han sin mulighet i 1917-kaoset. Da sjansen bød seg – Lenin trodde også den var enestående – grep han den med betingelsesløs konsekvens og opprettet et dikta­torisk eneherredømme. Dermed drev han Russland ut på en helt ny historisk vei, gjennom en morderisk borgerkrig hamret han et russisk dominert, flernasjonalt rike på plass.

– Kan man finne positive sider ved Lenins rolle?

– I praksis var Lenin først og fremst grunnleggeren av en stormakt. Den formen for «sosialisme» som de postulerte, fjernet seg fra alle frigjørende idealer. Kun Det kommunistiske partiet som hadde besatt alle kommandohøyder innen staten, økonomien, samfunnet og kulturen, skulle få lov å representere det Nye. Det som ble framstilt som sosialistisk plan- og kollektivøkonomi, var i virkeligheten en kombinasjon av industrielle og kommersielle statlige monopolforetak med produksjonsfelleskap innen landbruket (Kolkoser) og et stort innslag av privat skyggeøkonomi. Alt i alt har Lenin, etterfulgt av Stalin, drevet Sovjet­unionens folkeslag og republikker inn på et historisk feilspor, noe som kun kunne skjules ved hjelp av en stor militær overbygning, som absorberte landets beste hoder og mest moderne produksjonsmidler. Til slutt var Sovjetunionen – som det heter i Bibelen; – en koloss på leir­føtter.

Den frigjorte personligheten

I Karl Marx’ fødeby Trier har kineserne nylig bekostet en gigantisk Marx-statue. Kinas kommunistiske parti er tydeligvis oppsatt på å framstå som Marx’ egentlige og legitime arvtaker.

– Er det noen form for rettferdighet i det?

– Marx har aldri riktig slått an i Kina. Mao som var medstifter av Det kommunistiske partiet i 1921, visste så godt som ingenting om hans tekster og teorier. Lin Biao som ledet kulturrevolusjonen og kompilerte «Maos lille røde», sa i 1966 at «Mao Zedongs ideer er 70 prosent kinesiske og 30 prosent vestlige» – og her betyr «vestlig» egentlig «sovjetisk». De tallene stemmer nok ganske godt, tror jeg.

Koenen benekter ikke at man kan lese Marx som en fortaler for nødvendigheten av en konsentrert utvikling av produktivkreftene og som en profet for den borgerlig-kapitalistiske verdens sammenbrudd. Men han mener at en slik tolkning overser helt avgjørende tanker hos Marx.

– For Marx handlet det ikke bare om den materielle utviklingen, men også om den selvstendige og frigjorte personligheten. Denne utopien er formulert i «Det kommunistiske manifest» som «en sammenslutning, der den enkeltes frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling» – i nettopp den rekkefølgen. Det synes jeg stadig er et nobelt og uavviselig ideal, noe det moderne Kina med sitt neo-totalitære diktatur er lysår unna.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.26