Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
Da MS Rokta gikk på grunn, ilte lokale fiskere til.
«Hvem snakker om helter her? Det er jo folk som vi kjenner!»
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM

Snart er det sommer, og vi reiser til Rindarøya. Rindarøya er ei lita øy som ligger værhardt til ytterst i havgapet mot Hustadvika, og her, gjemt bak en knaus som gir ly for de verste vinterstormene, bygde mine tippoldeforeldre et hus. Min bestemor vokste opp her, og i dag er det søsteren min som sitter på skjøtet, men når jeg tenker på huset, tenker jeg på det mest som oldefars hus – kanskje fordi han var den siste som bodde her året rundt, før det etter hvert ble hele familiens feriested.

Oldefar levde lenge, og jeg rakk å treffe ham mange ganger før han døde. Likevel er det ikke så mye jeg vet om ham. Jeg vet, for det har jeg blitt fortalt, at han syntes det var noe jåleri å bruke tallerken når man skulle spise brødskive, og at han derfor alltid skjøv fra seg fatet min oldemor satte foran ham på bordet.

Jeg vet at oldefar ikke kunne svømme. Han ble født i 1898, og da han begynte å ro fiske som sjuåring, sto verken svømmeundervisning eller HMS på opplæringsplanen. Til gjengjeld var han utstyrt med et blytungt oljehyre som ville trekke ham mot bunnen som et lodd dersom han skulle havne på feil side av ripa.

Jeg vet også, for det husker jeg, at når han lagde syltetøy med stikkelsbær fra hagen, hadde han i så mye sukker i at blandingen ble helt lys rosa. Og jeg vet at han hadde evnen til å handle når det var påkrevd: Da legen tidlig på 1980-tallet sa at min syke oldemor nok hadde best av å oppholde seg i røykfrie omgivelser, sluttet han på dagen, etter å ha vært dagligrøyker i 70 år.

En av de mest skjellsettende opplevelsene i oldefars liv kom en tidlig vårdag i 1938. 30. mars gikk MS Rokta fra Alta med skifer. Da de nærmet seg Mørekysten, blåste det opp til storm, og klokken 3.30 natt til 3. april gikk båten på de livsfarlige Gallerskjæra utenfor Bjørnsund. Siden båten ikke var utstyrt med radiotelefon, hadde de ingen mulighet til å melde fra, og ingen visste hvor de befant seg. Først da det lysnet morgenen etter kunne lokalbefolkningen på Bjørnsund og Rindarøy se skipet der ute, gjennom den tette snøfokken og bølgene som skal ha gått helt til mastetoppen.

Redningsskøyta Christian Bugge ble tilkalt fra Kristiansund, og flere lokale båter gikk også ut, uten at man visste om det var overlevende om bord. Rokta lå fanget i et inferno av skjær og bråttsjø som gjorde det umulig å komme inntil, og fra den lille bestikklugaren, hvor mannskapet hadde samlet seg, måtte de se både redningsskøyta og fiskeflåten snu og dra til havn da det mørknet.

Dagen etter hadde været løyet noe, og da en fra mannskapet på Rokta klarte å komme seg ut og signalisere at det fortsatt var folk om bord, ble det bestemt at man skulle forsøke seg på en ny redningsaksjon. Til kom fiskebåter fra Ona, Oterhals, Røssøyvågen og Bjørnsund – og fra Rindarøy kom Forsøk, eid og ført av min oldefar.

«Vi går inn. Hører dere ikke mer fra oss, er vi gåen», meldte redningsskøytas skipper John Bakken til Ålesund radio før de gikk inn over brottene. Med seg hadde de Grei fra Gossen – og Forsøk.

Det var i grevens tid. Idet redningsfolkene kom til, ble Rokta dratt av skjæret, og mannskapet havnet i sjøen. De fleste ble reddet, men flere måtte gi etter for bølgene, og til sammen åtte liv gikk tapt. Blant dem var fiskerne og småbarnsfedrene Knut Løvås og Otto Tennøy, sistnevnte min oldefars nære venn.

Fordi Christian Bugge som den første redningsskøyta i norgeshistorien var utstyrt med radiotelefon, kunne hele Norges befolkning følge med på redningsaksjonen, time for time – noe de også gjorde. Og da skipet returnerte til Kristiansund, ble skipperen og mannskapet hyllet som helter. Fiskerne, på sin side, dro tilbake på jobb – etter å ha begravd sine i en fullsatt Aukra kirke.

I diktet «Sjøfolkene på Hustadvika», som Arnulf Øverland skrev etter å ha fulgt Rokta-forliset på radio, heter det:

Helter? – Hvem snakker om helter her?

Det er jo folk som vi kjenner!

Det er Peder og Eilert og Lars og Johan,

det er naboer, skyldfolk og venner!

(…)

Heltene går i uniform,

så man kan se, at de er helter,

på skulderstropper og ærestegn

og mange snorer og belter.

Mens folkene på redningsskøyta ble belønnet med kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen, fikk fiskerne en «sølvgjenstand med gravering», som det så ulekkert het. Hjemme hos oldeforeldrene mine ble den puttet i en skuff. Kanskje fordi de ikke var oppdratt til å flotte seg så voldsomt – dette var folk som stelte til julefeiring for fem unger uten å ha en krone i pungen – men ganske sikkert også fordi de visste, som den store dikteren, at det ikke bare er forskjell på folk: Det er også forskjell på helter.

I ettertid har forfatter Leo Oterhals, med boka «Himmel over hav» fra 2003, dokumentert at redningsselskapets innsats var betydelig overdrevet i den offisielle historiefortellingen, og at redningsskøytas folk tok æren for heltedåder som i virkeligheten var utført av lokale fiskere.

På veggen i huset på Rindarøya henger et sjøkart over Gallerskjæra. Når man ser det kaotiske sjølandskapet, kan man undres over at forlisene der ute ikke har vært enda flere – i hvert fall om man ikke vet at oldefar kunne navn på hver eneste knaus der ute; hver eneste grunne, hvert eneste skjær.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.27

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk