Klassekampen.no
Lørdag 26. mai 2018
SEG SELV: I dag trekker Susanne Hætta i samekofte når hun pynter seg. Til konfirmasjonen stilte hun i morens nordlandsbunad og var flau over det samiske. Fordi hun nektet å bli plassert i kategorien same på skolen, lærte hun aldri språket godt.
Hvem er fotograf Susanne Hætta når hun ikke kan skrive og snakke samisk?
KUNSTEN Å VÆRE SAME
SAMISK ARV: Ellen Turi Guttormsen er enken etter Trygve Lund Guttormsen, kunstneren som satte i gang den første Alta-aksjonen i 1970 og som senere tok initiativ til kunstnerkollektivet i Masi.
PÅ VIDDA: Anne Merete Gaup bærer ut reinsdyrskinn for å ha rundt bålet hun skal tenne opp utenfor hjemmet sitt rett utenfor Kautokeino. Hun utdannet seg til filmskaper fordi det på mange måter minner om livet på vidda.
DOKUMENTASJON: Susanne Hætta tar bilder i det fraflyttede kunstnerkollektivet i Masi, nord for Kautokeino. Are Turi, sønn av grunnleggeren av kollektivet, viser rundt.
TANTEBESØK: Det stedet Susanne Hætta føler seg aller mest hjemme, er hos tantene Brita Ellen Hætta og Solveig Kristine Hætta i bygda Siebe. De feirer verken frigjørings­dagen eller 17. mai.
ARKIV: Den gamle journalisten Odd Mathis Hætta er faren til fotokunstner Susanne Hætta. Han har samlet nesten alle bøker som kom ut på samisk i det forrige århundre.
BRUDD: Anne Merete Gaup mener staten har brutt opp det samiske matriarkatet.
REDDET? Kunstkollektivet i Masi har fortsatt bilder liggende fra da det var sentrum for protestene mot Alta-utbyggingen. Bygda ble reddet, men trues nå av fraflytting.
LANGS VEIEN: Uansett hvor du kjører i Kautokeino-området, møter du på rein.
Identitet: En ny generasjon ­samer bruker kunsten som våpen, i en tid der det å være samisk er både enklere og vanskeligere enn noen gang før.

Hun står i kjelleren i det gamle huset, omgitt av uferdige skisser og malerier, gamle malingsspann og tjukke NOU-er. Dette er hennes vei inn.

­– Jeg føler meg ikke helt hjemme, verken i det samiske eller det norske. Min rolle blir å være observatør. Det er kanskje derfor jeg trives så godt bak et kamera.

Vi er i den lille bygda Masi i Kautokeino kommune i Finnmark, sammen med fotokunstner Susanne Hætta. For et par år siden tok hun et radikalt valg: Hun sa opp den godt betalte jobben som informasjonssjef i Varanger Kraft for å tilbringe mer tid bak et kamera.

Hætta dokumenterer arbeidet til de samiske kunstnere som i sin tid gikk under navnet Masi-gruppa, og som holdt til i bygda Masi nord i Kautokeino kommune i fem år da Alta-aksjonen pågikk for fullt på slutten av 1970-tallet. Bildene av det nedlagte kollektivet stilles ut på Office for Contemporary Art (OCA) i Oslo, som en del av en pågående utstilling om Alta-aksjonen og tida etter.

I sin tid ble Masi selve symbolet for den samiske frihetskampen. Bygda var truet av oversvømmelse, men ble reddet av aksjonistene. I dag er jubelen dempet.

– Tidene forandrer seg. Reindriften trues, og gårdsbruk legges ned. Det finnes nesten ikke arbeidsplasser lenger, sier Are Turi, som viser rundt i bygget som i sin tid huset Masi-gruppa.

Fakta:

SAMER I KAMP

• Alta-saken var en politisk konflikt gjennom store deler av 1970-tallet, hvor samiske interesser og miljøverninteresser gikk mot en storskala vannkraft­utbygging i Indre Finnmark.

• En av planene var å demme opp den samiskspråklige bygda Masi. Den ble til slutt varig vernet i 1973.

• Et kunstkollektiv ble et samlingspunkt for aktivistene i Masi. I dag dokumenterer fotokunstner Susanne Hætta kunsten fra den gang.

• Selv er hun del av et fire år gammelt kunstkollektiv i Kautokeino lenger sør, hvor 16 kunstnere er aktive. Mange er opptatt av truslene mot det samiske folket, og flere er representert på utstillingen «La elva leve» på OCA i Oslo, som dokumenterer kunstens rolle i Alta-aksjonen og nå.

Han er sønn av Trygve Lund Guttormsen, den nylig avdøde kunstneren som satte i gang den første Alta-aksjonen i 1970, og som senere tok initiativ til kunstnerkollektivet i Masi. Turi har nøklene til det gamle huset og ser til det med jevne mellomrom. Han har bodd her oppe nesten hele livet, uføretrygdet på grunn av dårlig psykisk helse.

Hadde han vært arbeidsfør, hadde det ikke vært så mye enklere. Alta-aksjonen reddet Masi fra oversvømmelse, men ikke fra press om stordrift og effektivisering av landbruket.

Same uten språk

I nabohuset til det gamle kunstnerkollektivet holder Ellen Turi Guttormsen til, enken til den avdøde kunstneren og mor til Are. Ellen har tatt på seg kofte og lue i dag, slik hun pleier når hun skal ut og reise. Snart kommer drosja som frakter henne til Kautokeino, hvor hun skal tilbringe den neste uka på eldresenteret. Ikke at det ikke finnes et eldresenter i Masi. Kommunen har bare ikke råd til å drifte det.

– Det er en skam, det må du gjerne skrive i avisa, sier Guttormsen.

Hun kommer fra Masi, har tilbrakt hele livet her, oppfostret sju barn og jobbet som lærer. Ektemannen vokste opp i Alta og på Nesodden utenfor Oslo. Han lærte aldri samisk hjemme, og derfor snakket ekteparet norsk seg imellom. Så mens Ellen Turi Guttormsen var på skolen og lærte opp andre barn i samisk, lærte hennes egne barn bare norsk.

– Jeg er veldig lei meg for at jeg var så dum. At jeg ikke skjønte at jeg måtte lære barna mine samisk, sier hun.

På den tida tenkte man at barn ikke var i stand til å lære to språk samtidig. Ellen Turi Guttormsen tenkte ikke at det var viktig å kunne samisk. Ikke før sønnen Are begynte på skolen og havnet utenfor fellesskapet med de andre barna. Og senere, da han dro til Alta og begynte på gymnaset og fikk sin samiske identitet rett i fleisen. Det ble tøft å være same i Alta – og enda tøffere å være same uten eget språk.

Det ringer på døra. Drosja er ankommet, og Susanne Hætta hilser Ellen adjø.

– Jeg kommer tilbake senere i sommer, sier Hætta.

Overvåket og mobbet

Susanne Hætta har en egen motivasjon for å dokumentere Masi-gruppas arbeid. Faren hennes er den gamle pressemannen og forfatteren Odd Mathis Hætta, som fulgte Alta-aksjonen tett. Hun fikk som liten jente være med til aksjonsleirene som ble bygget ved anleggveiene og møtte folk sammen med faren. Og hun var ofte redd, særlig når hun så på tv at politiet kom og hentet folk.

– Folk var veldig sinte. Jeg skjønte at det å være samisk ikke nødvendigvis var en bra ting. Det er ikke så lett å skjule seg fra det samiske, når du har et etternavn som mitt.

Hætta-navnet er et kjent samisk navn, også for norske myndigheter. For noen år siden fikk familien det endelig bekreftet: Telefonen hjemme ble overvåket gjennom 30 år. Staten mistenkte at Odd-Mathis Hætta var en samisk geriljaleder som skulle starte et folkeopprør og opprette en egen, samisk stat.

– Hvordan kan jeg være lojal mot det norske, når Norge ikke er lojal mot oss, spør hun.

Under årets 17. mai-feiring skal Susanne Hætta ikle seg sin fineste kofte og vifte med det samiske flagget. Det er ingen selvfølge.

Hun husker de stygge blikkene og kommentarene fra da hun var liten, da folketoget passerte familiens hus i Alta og hun sto pyntet i samekoften sin. Hun husker hvordan det var å reise seg midt i norsktimen og forlate de andre barna, som den eneste i klassen. I tredje klasse nektet Susanne å ha mer samiskundervisning. Blikkene og de stygge ordene fra andre elever er fortsatt vondt å tenke på.

– Først i voksen alder skjønte jeg at halve klassen egentlig var samer, de også. De hadde bare fått norske etternavn.

Trendy identitet

Susanne Hætta tilhører en familie av fastboende samer fra Kautokeino-området, som drev med småbruk og utmarksnæring. De fleste samer i Norge har norskklingende etternavn, men samene i Kautokeino slapp unna den harde fornorskingspolitikken fra 1902, da alle samer måtte skifte til et norsk etternavn.

– Det var omtrent bare her myndighetspersonene var så «slappe» at folk ikke behøvde å skifte navn, forklarer Susanne Hætta.

Da faren var ung, dro han fra Kautokeino til kysten for å studere. Han møtte en norsk kvinne og giftet seg med henne. Susanne Hætta vokste opp i Alta, et sted der man fortsatt kan bli truet på byen for å gå med kofte. Hun konfirmerte seg i morens nordlandsbunad og lot kofta ligge innerst i skapet. I dag snakker hun lite samisk. Det skaper problemer for hennes vei inn i det samiske samfunnet.

For blant samene foregår det også en kamp om hvem som skal få lov til å kalle seg samer, i en tid der stadig flere melder seg inn i det samiske manntallet, og antall barn som får samisk­undervisning eksploderer ute ved kysten. Blant unge er det samiske blitt stuerent, nærmest trendy, særlig i de større byene.

Norske samer flest bor i Oslo. Men få av dem snakker språket. Enda færre er en del av en reindriftfamilie. Av de mellom 40.000 og 60.000 samene i Norge er det bare litt over 3000 som driver med rein, fordelt på rundt 1000 årsverk. Det anslås at to tredeler av norske samer ikke kan snakke samisk. Hvor langt ut kan de samiske fellesskapsarmene strekke seg?

På årsmøtet i Samisk Forfatterforening, der Susanne Hætta er medlem, ble det nylig vedtatt at man må skrive på samisk for å være med.

– Jeg har fått oversatt flere av mine bøker til samisk, så vedtaket rammer ikke meg. Men det føles veldig ekskluderende. Hva med alle samene som bor ved kysten, som ikke snakker samisk fordi de ble ofre for fornorskingspolitikken?

Like etter middagen på årsmøtet gikk hun på hotellrommet og skrev et flammende leserinnlegg.

– Det norske uttrykket «den som tier, samtykker» er omvendt på samisk. En same som tier, er så rasende at han eller hun holder munn. Men denne gangen kjente jeg at jeg måtte gjøre noe. Vi må slutte å ødelegge for oss selv.

Same med norsk pass

I Oslo, et par uker tidligere, møter vi kunstneren Maret Anne Sara på Oslo S. Hun har vært på åpningen av utstillingen på OCA, der både hun og Susanne Hætta stiller ut. Sara er initiativtakeren til et nytt kunstkollektiv, kalt Daiddadallu, som ble startet i Kautokeino i 2014, Her er også Susanne Hætta medlem. Selv er hun kanskje den mest profilerte samiske kunstneren i verden akkurat nå. Et av hennes verk ble utstilt på verdens viktigste mønstring for samtidskunst, Documenta 14 i Kassel i fjor. Kunstverket «Pile ó Sápmi» viser 400 hodeskaller av rein, skutt med pistol midt i pannen. Det viser til den amerikanske bøffelmassakren på 1800-tallet, der en nærmest utryddelse av bøffelen var et strategisk vedtak for å slå beina under den amerikanske urbefolkningen. Maret Anne Sara vil løfte fram overgrepene den norske staten fortsatt påfører det samiske folket.

– Hvordan håndterer du det å være norsk i alt dette?

– Jeg er ikke norsk. Jeg er samisk, men jeg har norsk pass fordi Norge vant okkupasjonen over landet hvor min familie kommer fra, sier Sara.

Hun mener at Alta-aksjonen banet vei for en norsk symbolpolitikk som ikke har gjort annet enn å gi Norge et falskt skinn av toleranse. For hva hjelper det med en urfolkskonvensjon og et sameting, når staten eksproprierer stadig mer beitemark, manipulerer lovverk for å kneble samisk reindrift samtidig som Sametinget ikke har noe reell politisk makt, spør hun.

Den 5. april i år kritiserte FN Norge for manglende oppfølging av Urfolkskonvensjonen. FN er bekymret for samenes menneskerettigheter. Organisasjonen er bekymret for vold mot kvinner og jenter i samiske samfunn, hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot samer, diskriminering og mangelfull språkopplæring. Og ikke minst er FN bekymret for manglende oppfølging av samenes rett til bruk av landområder og naturressurser. Nylig påla staten reineierne å slakte ned store deler av reinflokkene, etter påstander om at reinen får for lite mat på vidda. Reindriftssamene selv svarer med at reinens vekt varierer år for år, at beitemarkene skrumper inn og at de stadig må kjempe for å beholde beitemarkene de allerede har tilgang på. Kampen om vidda handler om gruvedrift, veiutbygging, vindmølleparker og kraftanlegg. Men også om naturvern. Og kanskje viktigst av alt i denne sammenheng: Reindriftas framtid er et spørsmål om den samiske kulturens identitet og framtid.

– Jeg bor i et land som er okkupert. Som styres helt uten viten om våre behov eller vilje til å lytte til oss, sier Maret Anne Sara.

– Det kjenner jeg på hver dag.

Kjønnskamp på vidda

To mil fra Masi ligger Kautokeino, som kan oversettes med «midtveis». Bygda ligger midt mellom Alta og Karasjok og har fra gammelt av vært et møtested for det samiske folket. Like ved høyskolen, i det gamle sykehuset, vegg i vegg med eldresenteret, arbeidskontoret og brukthandelen, holder 16 kunstnere til, i kunstkollektivet Daiddadallu.

I likhet med Masi-kollektivet er mange av de samiske kunstnerne her i Kautokeino politisk engasjerte. Noen kjemper mot nedslakting av rein. Andre mot kjønnsdiskriminering innad i det samiske miljøet. Andre for retten til å kalle seg samer. Noen for retten til å bli sett på som noe mer enn samer.

I dag er mange av kunstnerne ute på oppdrag. En av dem som er på kontoret, er nykommeren Anne Merete Gaup. Hun kom flyttende tilbake til hjembygda fra Karasjok for noen måneder siden.

– Jeg ville at barna mine skulle vokse opp og oppleve hvordan det er å være en majoritet. Det gir deg en selvtillit du ikke har hvis du vokser opp som same et annet sted enn Kautokeino, sier hun.

Her på Daiddadallu er det både norsk- og samiskspråklige samer. Det er ikke noe problem. Anne Merete Gaup har stor sympati for Susanne Hættas kamp for å bli en akseptert del av det samiske. Hun har vokst opp som nomade, vinterhalvåret på vidda i Kautokeino og sommerhalvåret på kysten.

– Jeg utdannet meg til filmskaper fordi det er en livsstil som til tider kan ligne på reindriftslivsstilen. Jeg trives best i det frie, både i naturen og ellers i livet. En filmskaper er en som har mulighet til å være fri i sjelen.

Gjennom filmene sine arbeider Gaup med samiske spørsmål sett fra innsiden av miljøet. Hun har laget filmer om forhistoriske abortmetoder, om vold mot kvinner, om hvordan dagens reindriftspolitikk splitter familier Nå jobber hun med et manus på en skrekkfilm om samisk mytologi, som har blitt brukt til å kamuflere vold mot barn. Gaup er opptatt av kvinner og barns rettigheter i det samiske samfunnet og forteller at kvinner tradisjonelt har hatt en sterk rolle. Men Gaup sitter med et indre dilemma.

– Jeg vil at det opprinnelige reindriftsamiske samfunnet og levesettet skal bestå, men jeg vet ikke om jeg vil kjempe for det systemet som er idag, et næringssystem som selv utsletter den samiske reindriftens opprinnelige levesett og kultur, og i tillegg systematisk diskriminerer kvinner.

Mennene tok over

Anne Merete Gaup forklarer at Reindriftsloven av 1978 brøt inn i den tusenårige lange storfamilietradisjonen til samene og gjorde det slik at retten til å drive med rein tilfaller den som gjeter reinen. Etter tradisjonen er det som oftest mannen.

– De statlige støtteordningene har endret den samiske reindrifta fra et levesett for hele familier, til noe som kan ligne på en enkeltmannsbedrift som skal masseprodusere råvarer for konsumentsamfunnet.

Spesielt kvinners posisjon i reindriften er endret, forklarer Gaup.

– I dette statlige enkeltmannsforetak-systemet er det kun noen oppgaver som er av verdi, altså å gjete reinen og produsere mest råvare for mersalg. Oppgaver som overføring av språk og fagkunnskap til neste generasjon, organisering av økonomi og husholdning, tilberedning og bevaring av mat, Duodji, altså samisk brukshåndverk som tilvirking av klær og utstyr, kort sagt det meste som tradisjonelt har vært kvinners oppgaver, er helt borte fra det statlige støttesystemet.

Hun fortsetter:

– Jeg har vokst opp i et en verden hvor den samiske reindriften er satt i et statlig system som kun verdsetter mannens tradisjonelle oppgaver. Det er først nå i voksen alder at jeg forstår at dette er et statlig godkjent system som diskriminerer kvinner i all høyeste grad. Jeg har problemer med å forstå hvordan det reindriftssamiske samfunnet kan ha latt dette skje. Hvordan kan et helt samfunn forkaste alt deres kvinnelige formødre har gjort for dem i alle tider?

Hun holder inne litt.

– Men jeg trives ikke så godt med å snakke politikk. Min oppgave er å lage filmer.

På nabokontoret holder kunstnerparet Per-Josef Idivuoma og Lisa M. Kristensen til. Idivuoma kommer fra en liten samisk bygd like over grensa. Familien hans er reindriftsamer. Kristensen kommer fra Kautokeino. De møttes da han kom til høyskolen for å studere og har bodd i Stockholm de siste årene.

– Hva vil det si å være samisk kunstner? Vi tilhører nok de kunstnerne her oppe som ønsker å jobbe med alle mulige temaer. Ikke nødvendigvis ting som handler om det samiske, sier Kristensen.

Fortsatt i krig

Kjører en videre innover vidda fra Kautokeino og blunker på feil sted, risikerer en å gå glipp av det stedet i verden hvor Susanne Hætta kjenner seg aller mest som hjemme. Det er huset til tantene i den bittelille bygda Siebe, en bygd med elleve innbyggere. Herfra måtte Susannes besteforeldre rømme hals over hode med barna da tyskerne satte fyr på stedet i 1944. Faren til Susanne var bare et spedbarn. Da de returnerte, måtte alt bygges opp fra grunnen. Med tyskernes branner forsvant det meste av samiske kulturminner. Et av få minner er de vevde skallebåndene til Susannes bestefar, som trolig er over 100 år gamle. Skallebåndene ble gravd ned og gjemt før familien flyktet. Etter krigen skulle det samiske glemmes. Norge skulle bli én nasjon og ett folk.

– Jeg feirer ikke 17. mai, sier Brita Ellen Hætta.

Tantene til Hætta feirer ikke frigjøringsdagen 8. mai heller.

– Hvorfor skal vi det? Jeg ser ikke noen samiske flagg, bare norske. Da er vi samer kanskje fortsatt i krig, da, sier søsteren Solveig Kristine Hætta.

Tidligere i dag var tantene en tur i Finland og handlet. For dem er Sapmi hjemlandet. Norge er en grense de forholder seg lite til. Helst vil de være i fred, sitte i den selvbyggede lavvoen de røyker reinkjøttet i, fiske i elva. Det er mye sik og gjedde her. Og et yrende fugleliv.

– Se her, sier Solveig Kristine Hætta.

Hun rekker fram søljen som er nypusset og blank. Klar til nasjonaldagsfeiringen. På baksiden står det inngravert hennes eget navn, søljen går i arv.

– Men du må ikke gå uten sjalet. Jeg skal hjelpe deg å feste det så det blir pent, sier hun.

Tantebarnet Susanne stiller seg midt i stua med kofta på. Den eldre kvinnen fester møysommelig det tjukke sjalet med sikkerhetsnåler og søljer. Til slutt blir det pent. Hun stiller seg ute langs veggen, til ære for fotografen. Lufta er klar, fortsatt med et drag av frost. Men sola har begynt å varme.

Aller helst skulle Susanne Hætta flyttet hit, hun også. Tre barn hjemme i Vadsø gjør det umulig akkurat nå.

– Det er en helt egen ro her. Jeg kjenner at jeg slapper av.

Rase og rettigheter

På vei tilbake til flyplassen drar vi innom Susanne Hættas barndomshjem. Foreldrene er hjemme. I kjelleren har Odd Mathis Hætta samlet et eksemplar av de fleste bøker som er utgitt på samisk i hele det forrige århundre. Han er bekymret for utviklingen i debatten om det samiske.

– Stadig flere snakker om det samiske som om det var en egen rase. Man snakker om DNA-testing og arvemateriale, sånt jeg trodde man gjorde seg ferdig med på 1930-tallet. Å være samisk er ikke en rase, det er en kultur, sier han.

Hætta mener det er meningsløst å studere slektshistorie for å finne ut hvor mange prosent samisk man er. Slike tanker skaper etniske konflikter mellom nordmenn og samer. Han mener at Sametinget og samiske jurister er mest opptatt av rasespørsmål og kampen om hegemoniet over naturressurser i Nord-Norge og Trøndelags-fylkene.

– Denne diskursen har dreid seg over til å handle om rettigheter. Man ønsker å tilhøre en rase for å kunne si at man har rett på det ene og det andre. Men rettighetene handler om at man har drevet reindrift på et område over lang tid, ikke at man er samisk. Dersom Alta-aksjonen hadde skjedd i dag, hadde vi aldri fått etablert samene som et eget urfolk. De fleste samer i dag er så assimilert inn i den norske kulturen at vi ikke lenger kan snakke om et eget folk. Samene er ikke et lidende og undertrykt folk. For eksempel har de fleste stortingsrepresentanter fra Finnmark ved de siste stortingsvalg vært innskrevet i samemanntallet. Over halvparten av ordførerne i fylket er i samemanntallet. Dette er folk med høy prestisje og høye gasjer, sier han.

Hætta viser til ILO-konvensjonens paragraf 169, der det anmerkes at urfolk er folk som har beholdt «alle eller noen av sine religiøse, sosiale, politiske og økonomiske tradisjoner».

– Dersom du har levd i den norske kulturen i fire-fem generasjoner og verken besteforeldrene, foreldrene dine eller du selv snakker samisk, er du ikke lenger en del av det samiske folket, mener jeg. Det er ikke blod eller rase som konstituerer et språk og en kultur, men en historisk enhet av folk med felles skjebne og felles interesse over generasjoner, sier han.

Språket som forsvant

Den gamle journalisten er opptatt av å bevare den samiske kulturen gjennom språket og lage nye samiske ord. Han skriver bøker om samisk historie og religion. Så hva tenker han om at datteren selv ikke snakker samisk?

– Nei, det var naturlig, det. Det var jo ingen andre i nærområdet som snakket samisk. Vi bodde jo her, midt i det norske. Men barna hennes lærer samisk.

Han tenker.

– Jeg forsto at hun ble mobbet på skolen for at hun var same. Jeg prøvde å lære henne å ta igjen. Se her, sa jeg til henne. Du må slå rett på.

Han viser med knyttneven.

– Ikke sånn i siden, men midt i magen. Da slutter de å plage deg.

kristineh@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk