Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse? Spiste ei røkt hyse i helga som var så god at det kvalifiserer til kulturopplevelse.

Politisk enkeltsak? Klassekamp(en).

Hva tror du på? Fellesskap, spontanitet og organisasjon.

Forbilde? Forfatter, fotograf og politisk pioner Ellisif Wessel.

Hva leser du daglig? Klassekampen, Dagens Næringsliv, Finansavisen og blank.p3.no.

Ditt lydspor? Cirka åtte år gammel melodiøs indiepop.

Hva er det verste du vet? Rike folk som klager over skatt.

Hva er det folk ikke vet om deg? Jeg vant et norgesmesterskap i Beatles-trivia i 2004.

Jo da, erkjenner Marie Sneve Martinussen (32) i trappa ned fra vandrehallen i Stortinget: Vedvarer denne Rødt-oppturen, «så kan det være jeg må ta en for laget». Oppe i kantina, med solbrune Ap-topper på et av nabo­bordene, har nestlederen i Rødt sammenlignet Stortinget med den amerikanske high-school-kultfilmen «Mean Girls» og realityserien «Paradise Hotel». Hun har hudflettet parlamentet her i hovedstaden for å overkjøre hjemfylket hun elsker så høyt, Finnmark, og sagt at stortingsjobben til mannen hun i dag gir finanspolitiske råd, Bjørnar Moxnes, «egentlig virker ganske kjedelig, for å være helt ærlig».

Man skal være skeptisk når politikere snakker ned egne ambisjoner. Kanskje særlig når det kommer fra ei som tar stadig større plass på en venstreside hvor det går an å se for seg at den munnrappe finnmarkingen vil være en sentral del av de neste tiårene. Men svaret på spørsmålet om tida i maktas korridorer har gitt samfunnsøkonomen mer eller mindre lyst til å bli stortingsrepresentant, kommer så fort at det virker ekte.

– Mindre! Jeg sikler virkelig ikke etter å bli stortingsrepresentant.

Hun følger selv opp:

– Synes du det er skuffende at jeg ikke vil? Har du lyst til å bli det?

– Nei, men …

Fakta:
Marie Sneve Martinussen

Alder: 32 år.

Sivilstatus: Samboer.

Bakgrunn: Nestleder i Rødt, samfunns­økonom og bassist.

Aktuell med: Rødts vekst.

– Nei, ikke sant, der ser du, så hvorfor skal jeg ha lyst?

– Jeg er ikke politiker.

– Jeg tror min innfallsvinkel til politikk er annerledes enn mange andres, også i Rødt. Jeg har ikke blitt med i et parti for å være politiker. Det har aldri vært min motivasjon i det hele tatt. Jeg studerte samfunns­økonomi for å forstå økonomi og for å være en radikal motstemme. Min «calling in life» er å snakke om økonomi og interessekonflikter på en hverdagsnær måte som flere enn dem som i dag stemmer Rødt eller SV kan identifisere seg med. Med masse kapitalismekritikk mellom linjene.

Likevel. Martinussen, som i dag deler tida si mellom en aktiv og pedagogisk Facebook-profil, et Rødt-partikontor i «konstant kampanjemodus» og et trangt rådgiverkontor her på Løvebakken, vedgår altså at hun kan bli nødt til å «ta en for laget». På litt over et år har Rødt vokst fra 3000 til over 5500 medlemmer. Flere målinger har, til forbauselse og skrekk og gru hos folk som VG-kommentator Hans Petter Sjøli og Civita-leder Kristin Clemet, sendt Rødt og deres Sylvi Listhaug-veltende brøytebilparlamentarisme over sperregrensa. I årene som kommer kan det bli bruk for flere Rødt-folk på Tinget.

– Det kjennes som et stort ansvar å være med å lede Rødt for tida, sier Martinussen.

Ti år etter finanskrisa har hun brukt mye tid på å forstå hvorfor sosialdemokratiet kollapset i en rekke europeiske land. Det samme kan også skje her i Norge, mener hun.

– Stor og rask politisk utvikling i andre land, som Jeremy Corbyn i Storbritannia, Bernie Sanders i USA og framveksten av høyrepopulisme i Vesten, viser at vi lever i en tid med rom for veldig stor bevegelse. Da er det viktig at vi på venstresida skjønner det og klarer å ambisiøst og aggressivt gripe muligheten til å få til bevegelse i riktig retning. Med en gang vi blir selvtilfredse, er det den andre sida som mobiliserer, sier hun.

– Forestillinger om at Rødt er et enmannsprosjekt, er den største misforståelsen om oss i dag. Vi er et fullmobilisert parti og føler at vi har politisk medvind.

Rødt har imidlertid erfaring med høye håp og påfølgende nedturer. Mye kan snu på kort tid. Martinussen, som forteller fotografen at hun har plukket opp en del poseringstips fra tv-programmet «Top Model», ble valgt som nestleder i 2012. Hun var del av en yngre generasjon venstreradikalere som så at det trengtes en del forandring i et parti som for ofte satt fast i en innadvendt sump av teori og intern debatt. De unge ville gjøre partiet mer åpent og demokratisk. De ville prioritere økonomiske spørsmål og løfte fram fagbevegelsen som den viktigste aktøren for forandring.

– Vi var en ung kraft som skulle fornye og styrke partiet. Men så gikk vi tilbake i valget i 2013. Det var et hardt slag og mange av oss var nær ved å gi opp.

– Du også?

– Ja, jeg tror man skylder verden og seg selv å hele veien vurdere om det man holder på med egentlig er lurt. Ingen partier er et mål i seg selv. Rødt er ikke noe mål i seg selv. Målet er å forandre verden. Da må man være sikker på at det man holder på med, er det beste middelet for å få til endringen man ønsker.

Martinussen lurte på om hun kunne få utrettet mer i fagbevegelsen, eller der hun selv hadde lang erfaring, i miljøbevegelsen.

– Heldigvis, etter en samling i bånn stolte vi på analysen om at Rødt trengtes og at vår strategi var den riktige. Skal vi klare å rette den avmakten og det sinnet stadig flere kjenner på oppover mot kapitaleierne som Olav Thon og Petter Stordalen – og ikke bortover eller nedover, mot arbeidskamerater eller folk fra utlandet – handler det om å sette fingeren på de økonomiske strukturer.

For de første pengene Martinussen tjente som 13-åring, kjøpte hun to ting: en rød sykkel og sin første aksje i Klassekampen. Det var på samme tid at hun fant Karl Marx’ kommunistiske manifest i bestefarens litteratur.

– Mitt eget partivalg skjedde ikke upåvirka av familiehistorien og et marxistisk perspektiv allerede fra jeg var veldig ung.

Under andre verdenskrig flykta kommunistbestefaren til Russland, der han fikk spionopplæring som partisaner. På vinteren gikk han på ski til Rovaniemi. Der oppdaget han tre nazist-flyplasser, som deretter ble bombet av sovjeterne. Seinere var han tolk da de sovjetiske styrkene fri­gjorde Øst-Finnmark allerede høsten 1944.

Men det er like mye urettferdig­heten familien ble utsatt for etter krigen som har gjort familiehistorien til en sterk del av Martiniussens identitet. Kommunistfamilien ble overvåket til langt ut på 1980-tallet. Bestefaren ble sparket fra jobben etter påtrykk fra lokale Arbeiderparti-folk.

– Da jeg begynte å jobbe på Stor­tinget, tenkte jeg mye på at bestefar ville vært veldig stolt, og at det er en liten oppreisning for det som skjedde.

For å hjelpe oss søringer sier Martinussen at hun kommer fra Kirkenes. Men skal vi ta lokalgeografien på alvor, og det skal vi, så bor familien fortsatt i barndomshjemmet på Sandnes, som ligger ved det gamle gruvesamfunnet Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Faren er lenger sørfra, fra Ibestad utenfor Harstad i Troms. På denne tida av året pleide familien å dra til dit for å få litt sol og varme.

– En slags sydenferie, sier hun.

I oppveksten handlet all politikk om «enheten Finnmark», om kamp mot nedlegging av skoler og for å beholde fylkets to sykehus. I dag raser finnmarkingene mot krisa i luftambulansen og mot den Stortings-vedtatte sammenslåing med Troms.

– Selv om ingen i Finnmark ønsker seg sammenslåing, er beskjeden fra stortingsmakta at vi har bestemt og dere må bare holde kjeft. Oslo-medier og Oslo-politikere framstiller finn­markinger som dumme og naive og folkeavstemning som bortkasta pengebruk. Det sier så mye om hvordan man ser på politikk og demokrati, at folk som føler seg overkjørte ikke skal få si fra.

Som barn gikk Martinussen på bærturer med mormora på vidda og utviklet lidenskap for det som fortsatt er en favoritthobby: båltenning. Samtidig syklet hun hver dag langs produksjonslinja med gruver, slagghauger, tog som tok malmet til produksjonshallen i Kirkenes og båter som skippet det ut i verden.

– Nærhet til både produksjon og natur farget min miljøpolitiske forståelse. Slagghauger kan henge fint sammen med fjellet, og løsningen på miljøproblemer er ikke å slutte å produsere, men å produsere på en fornuftig måte.

Rødt-nestlederen har blitt fengslet av russisk politi, da hun og andre Natur og Ungdom-ledere delte ut miljø­løpesedler i gruvebyen Apatity. Hun jobbet flere år i nabolandet da hun hadde ansvaret for samarbeid mellom norsk og russisk miljø­bevegelse.

Hun sier «Finnmark er et eget sted», ikke minst når det gjelder forholdet til Russland. «Party-russisken» sitter fortsatt, og hun kan fortsatt vitse og bestille øl på russisk. Mens resten av landet ser Sverige som nabo, reiser finnmarkinger på harrytur til Nikel og storbyferie til Murmansk.

Martinussen skremmes av økt fiendtlighet mellom vest og øst og av «skadelige stereotyper av russere som fulle og dumme Putin-tilbedere».

– Det må gå an å kombinere nødvendig kritikk av et autoritært styresett med en bedre forståelse av det russiske folk, uten å bli anklaget for å være Putin-apologet.

– Utenriksminister Ine Eriksen Søreide har sagt at forholdet aldri kan bli det samme igjen?

– Det er lett for henne å si, som ikke bor på grensa med titusen russiske soldater rett på andre sida.

Med samboer og leilighet på Sandaker i Oslo har Martinussen de siste ti årene trådd politiske miljøer i hovedstaden. Vi kunne gjort et poeng ut av at Rødt-ferskingen blir stanset da hun prøver å ta journalistgjesten med inn en sideinngang på Tinget. Det ville i så fall ikke vært første gang det ble påpekt at Rødt ikke helt har grep om hvordan alt fungerer på Stortinget.

– Jeg har hørt sånn kritikk, ja. Men jeg synes den egentlig er litt flau, fordi det viser en sånn ungdomsskolementalitet: Her er vi, i bobla vår. Dette er vårt område, ikke tro dere er noe, liksom. Og det er klart at når man er ny, så vet man mindre. Du vet ikke alltid hvor du skal gå, men det er jo ikke det som er viktig, sier hun.

– Og jo da, vi har litt en følelse av å være et hår i suppa. Og det tenker jeg er bra. Den dagen vi føler oss for hjemme, skal vi ut og lufte oss.

Politikken bør ikke være et «politisk brettspill» der kampen i samfunnet reduseres til dragkamp mellom partienes utvalgte frontfjes om poster i statsbudsjettet.

– Det blir fort veldig internt, og som i «Paradise Hotel» må du følge veldig med for å skjønne hvem du skal heie på, hvem som er bitchen og hvordan fiendestrukturene egentlig er.

– Samtidig vil mange mene det fungerte ganske bra da dere gjorde Sylvi Listhaug til hovedfiende?

– Jo, men hvis vi bare kjemper mot andre politikere, så overskygger det interessekampene i samfunnet. Mange av Høyres representanter er vanlige folk. Jeg er uenig med dem politisk, men det er ikke de som bestemmer om hotellrenholdere skal få lønnsøkning. Det er det Petter Stordalen som gjør. Maktkampene som står utenfor Stortinget er minst like viktige.

Nå skal nye medlemmer hilses velkommen med en landsomfattende vårturné som skal avsluttes med Martinussens hjertebarn: Popvenstre. Festivalen i Oslo 23. juni blander kultur og politikk, og hun sier samtalene på gresset er like viktige som det som skjer på scenen for å bygge en levende venstrebevegelse.

Festivalen er også en slags videre­føring av Martinussens musikkengasjement. Med bandet som gikk under navnene My Little Pony og Making Marks (som bare 50 prosent av bandet tenkte på som en Marx-referanse) spilte hun for et fullt Rockefeller og reiste på turneer i Europa og USA.

– Turnéliv i USA høres gøy ut?

– Ja, men problemet var at jeg satt i baksetet og skrev oppgave om mikroøkonomi. Jeg var ikke så flink til å spille bass, så heldigvis vant til slutt politikken over musikken, sier hun. Likevel:

– Jeg savner å holde konsert. Men jeg har blitt glad i å snakke for forsamlinger, og nå snakker jeg stadig oftere om Marx, kapitalisme og sosialisme.

Sånn var det ikke alltid for en ung kvinne i Rødt.

– Jeg har vært nestleder i seks år, er utdanna økonom og har lest både Karl Marx og Rosa Luxemburg siden jeg var tenåring. Men det er bare det siste året jeg virkelig har turt å ta plass i ideologiske debatter i partiet. Mange i bevegelsen har hatt stort fokus på detaljer, som gjør at det kan bli vanskelig å delta. Når jeg som er nestleder syntes det har vært vanskelig å delta, hvordan har det da vært for nye medlemmer?

Martinussen har jobbet hardt for at ikke venstresida og partiet skal føles som «en diskusjonsklubb for smarte folk», men et fellesskap der det skal være enkelt å delta uansett hva du har lest.

– Målet er ikke den beste analysen, det største partiet eller å kunne si «hva var det vi sa?» når en ny finanskrise kommer. Målet er å forandre verden, og akkurat nå har vi i Norge en unik politisk mulighet til å bygge et fellesskap og en bevegelse rundt kampen mot Forskjells-Norge, sier hun.

Rødt-nestlederen tror ikke lenger skremsler om fortidas autoritære spøkelser funker.

– Jeg tror ikke folk som Hans Petter Sjøli og Kristin Clemet henger med i samfunnsutviklingen, eller ser konsekvensene av klasseskillene i Norge. Hvis du ikke vet om fortvilelsen som foreldre som ikke kan forsørge ungene sine føler på, så kan du kanskje syns det er rart at Rødt gjør det bra, sier hun.

– Er det ikke en drøm å representere Rødt og Finnmark på Stortinget?

– Jeg synes kanskje ikke det. Da bør du bo i Finnmark. I så fall bør jeg først iverksette en annen drøm: å flytte hjem igjen.

eirikgs@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk