Lørdag 26. mai 2018
GRÅSONE: Tyske Juli Zeh er en kunnskapsrik og politisk bevisst forfatter, men anmelderen opplever årets bok som litt for polert. FOTO: THOMAS MÜLLER
Glemte prinsipper
Tilpasning: Juli Zeh trekker opp et stort moralsk og politisk lerret, men romanen går ikke dypt nok inn i hovedpersonens psykologi.

ANMELDELSE

Til denne boka – Juli Zehs «Leere Herzen» (‘Tomme hjerter’) – vil jeg si som Jane Austens Mr. Bennett en gang sa til sin kone: «Jeg har ikke gleden av å forstå deg.» Likevel ga den meg en del å tenke på.

Det åpner lyst, slik mørke romaner ofte gjør. Det er en strålende dag i år 2025: sol, lett vind, uvanlig varmt. Ekteparet Söldner har venner på besøk. Av samtalen over middagsbordet forstår leseren at Tyskland nå blir ledet av et nasjonalistisk parti, det såkalte Besorgte-Bürger-Bewegung, tydelig beslektet med dagens Alternative für Deutschland, som etter valget i fjor ble landets tredje største parti, for første gang representert i Forbundsdagen. Politiet er styrket og føderalismen avskaffet. Men for Britta Söldner er det en plage å diskutere politikk i private sammenhenger. Det er med politikken som med været, mener hun: Den finner sted enten man bryr seg eller ikke, og «bare idioter beklager seg over den».

Selv er hun altså mer pragmatisk, og dét så det holder. Sammen med en kollega driver hun firmaet Die Brücke (Broen), et firma som utad bistår ulykkelige, suicidale mennesker, men som i realiteten rekrutterer de mest innbitte av dem til ulike terrororganisasjoner. Samme hvilken. Med andre ord: Vil de først dø, kan de vel like gjerne gjøre nytte for seg, enten det er for radikaliserte muslimer eller radikale miljøvernere. Denne tjenesten har de et slags monopol på. Når Leipzig flyplass blir amatørmessig angrepet av en person utenfor deres systemer, vet derfor Britta godt at mye kan komme til å rakne.

Fakta

ROMAN

Juli Zeh

Leere Herzen

Luchterhand Literaturverlag 2017, 352 sider

Juli Zeh er en intellektuelt nysgjerrig forfatter, hun er kunnskapsrik, har et stort talent for dialoger, særlig kanskje slik det viser seg i boka «Landsbyen» (på norsk i 2017), hun er imponerende produktiv, bredt orientert i sin politiske samtid, og som mange av de toneangivende tyske forfatterne i sin generasjon har hun en tydelig bevissthet om ethvert fenomens historiske, sosiale og politiske forutsetninger.

Men årets bok er hakket for polert for min smak. Jeg er også usikker på om Zeh har funnet det riktige plottet for problemstillingene hun vil utforske.

Slik jeg leser romanen, er en av hovedproblemstillingene at enhver politisk situasjon – også vår egen – inviterer til tilpasning, og vi tilpasser oss alltid mer enn vi tror, enten det er i form av eksplisitt aksept, ubevisst påvirkning eller likegyldighet. Det er et godt litterært tema. Litteraturen åpner, på en ganske annen måte enn vitenskapen og journalistikken, for at man kan undersøke de subtile psykologiske mekanismene som lar dette skje, rett og slett fordi man har større rom for spekulasjon. Man kan gå inn i folks hoder.

Men sitter man igjen med større innsikt i dette fenomenet etter å ha lest Zehs roman? Jeg kan ikke si det. Til det er Brittas pragmatisme litt for parodisk og litt for lett å fordømme. Dessuten, og det henger vel sammen, har ikke Zeh bestrebet seg på å gi henne en spesielt interessant psykologi. Det virker merkelig, og ikke helt til å forstå, gitt at en av romanens underliggende påstander er at også vi er på vei mot 2025; det er bare sju år til.

Et annet spørsmål boka inviterer en til å gruble over, er når, og om, man kan rettferdiggjøre politisk vold og ikke. Igjen er det vanskelig å forstå at Zeh da har valgt seg en hovedperson som volden er fullstendig depolitisert for. Det spiller ingen rolle hvilke organisasjoner hun formidler selvmordsbombere til, for hun ser ikke forskjell, og derfor er hun heller ikke i stand til å tenke rundt de moralske dilemmaene man bare kan forestille seg at må ha fulgt etableringen av et slikt firma. At hun stadig er kvalm og uvel, blir et litt for lettkjøpt tegn på hennes indre uro.

En av de passasjene jeg likte aller best i boka, knytter an til tittelen: ‘Tomme hjerter’. Mot slutten av boka har Britta gjennomgått en forandring. Hun forestiller seg, blir vi fortalt, at det åpner seg en luke i hennes innerste, bak luken er det et mørkt rom hun ikke har vært i på lenge, utenfor luken står det på et skilt: «Prinsipplager. Uvedkommende ingen adgang». Hun har innbilt seg at dette rommet er helt tomt, at hun er en kvinne uten prinsipper, og at det ikke er noen grunn til å utforske nærmere hva som finnes i hennes ensomme indre. Det hun har mistet, er ikke bare prinsipper, men også kontakten med eget jeg.

Her synes jeg Zeh trekker opp et stort lerret. Vi lever jo alle en tid hvor formuleringen «moralsk gråsone» gjerne blir brukt om fenomener som i realiteten er dypt umoralske, enten de er lovhjemlet eller ikke, og som hadde fortjent å bli møtt med prinsippfasthet (spekulasjon i matvarepriser, eierkonsentrasjon i mediene, utstrakt bruk av varetekt, tvang i psykiatrien, Se og Hør, og så videre). Kanskje antyder Zeh også her, i denne passasjen, at det er en sammenheng mellom ensomhet og moralsk integritet. At en viss grad av isolasjon fra omgivelsenes behov, ønsker og forventninger, er avgjørende for selvstendig stillingtaken – både i politikken og i det sosiale.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.
Lørdag 25. august 2018
Vilter: Kristine Næss går opp grensene mellom ideal og realitet i sin nye roman.
Lørdag 18. august 2018
Undersida: Med eit både poetisk og essayistisk uttrykk er Anne Helene Guddal blant dei sterkaste stemmene i den unge litteraturen.
Lørdag 11. august 2018
Lykke: Er det så enkelt som at når institusjonene svekkes, står det erotiske begjæret alene tilbake som drivkraft i menneskelivet?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk