Klassekampen.no
Fredag 25. mai 2018
GODE STUNDER
Gull i terapi-rommet
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det er ikke bare det vanskelige som skal få plass i terapi. Også de gode opplevelsene må få rom.

Jeg har ikke noe å fortelle. Det har ikke skjedd noe! Jeg har hatt det bra i uken som har gått, det er ikke noe å fortelle deg.

Mer enn én gang har pasienter sagt dette til meg når terapitimen begynner. Det kan melde seg en usikkerhet hos en som går i terapi for om en har noe som er interessant nok å melde til meg, særlig i begynnelsen av en terapi. Og mange kan streve med en tanke om at det er andre mennesker som sliter med noe som er så vanskelig at de fortjener hjelp, ikke en selv. Det er vanskelig å holde fast i at en selv fortjener hjelp, og det kan være noe av selve problemet.

Men så er det dette med tanken om at de gode opplevelsene, de gode dagene, timene eller minuttene er uinteressante. Denne tanken kan speile en utbredt misforståelse, om at terapi bare dreier seg om det som er vanskelig. Men det er jo ikke slik. Gode opplevelser er gull i terapi­rommet.

Noen ganger har jeg som terapeut feilet – jeg har ikke klart å fange godt nok opp en pasients fortvilelse. Vi har sammen funnet et toneleie som har blitt for lett og greit, og kanskje for konvensjonelt, til å romme den pågående smerten eller forvirringen i pasientens liv. Da gjelder det å kunne justere seg som terapeut og på en måte begynne på nytt.

Men det å fange opp alvoret som ligger under i sin fulle bredde, er noe annet enn at gode opplevelser ikke ha noen plass.

En mann sa til meg at han overraskende nok hadde opplevd noen gode dager på jobben den siste uken, uten tilbakeslag eller nye bekymringer. Men at han tenkte at han ikke skulle si det høyt fordi det kunne slå tilbake på ham. Det var slett ikke noe viktig, bare at han syntes han hadde fått til å lage en god stemning rundt seg og hadde fått tilbakemelding om det av en kollega. Han hadde kjent på at han likte kollegaen godt, og at det var gjensidig.

Jeg sa at dette derimot var viktig – og ikke uviktig som han sa. Denne tilbakemeldingen fra kollegaen viste ham at han var satt pris på, noe særegent ved ham som person var satt pris på. Han hadde en evne til å lage god stemning rundt seg, som han ofte blåste bort og dermed ødela. Men her tok han imot rosen fra kollegaen. Han sto liksom for disse sidene ved seg selv – i alle fall her og nå, i denne timen. At han turte å si det til meg, forteller også at han kunne tenke at jeg også kanskje kunne se denne siden ved ham?

Jeg husker fra psykologistudiet at en erfaren lærer advarte mot å, som terapeut, gå for langt i å feire fortellingen om fremgang sammen med en pasient. Om pasienten sier at «Jeg har hatt et gjennombrudd. Jeg tenker godt om meg selv, for første gang på mange år!», da burde terapeuten være litt tilbakeholden og ikke gå for langt i en felles feiring av oppnådd fremgang, sa læreren. For hva skjer i morgen eller i neste uke, om pasienten da er tilbake i den ytterste fortvilelse? Ville ikke da for eksempel redselen for å skuffe terapeuten kunne forstyrre i det videre arbeidet? Kanskje pasienten ville kunne sitte med en opplevelse av at terapeuten ensidig er opptatt av fremganger hos pasienten og ikke egentlig tåler hans nederlag?

Dette er viktige spørsmål. De kan ikke bare feies bort. De gangene jeg i begynnelsen av en terapi har gått glipp av dybden i en pasients fortvilelse, har jeg nok blitt for opptatt av rask fremgang.

Samtidig som jeg anerkjenner klokskapen i lærerens formaning på psykologistudiet, mener jeg at det er sentralt å kunne gi rom til også å bekrefte de gode opplevelsene i terapirommet. For at det gode skal kunne vokse, må det bli sett!

Mange av oss har hemmeligheter som undergraver gode utviklinger i livet. «Hvis du bare visste hvordan jeg virkelig er, eller hva jeg virkelig tenker, da ville hele det positive bildet ditt av meg blitt ødelagt», kan enkelte tenke. Hemmelighetene er langt mer alvorlige når de ikke er fortalt og delt med noen. Det behøver heller ikke bare være hemmeligheter som ødelegger. Det kan være en konstant dårlig samvittighet med en skjult opprinnelse, som ikke er til å få tak på eller tenke rundt. Den dårlige samvittigheten virker da som en giftig tåke. Hvis noen sier til deg at de setter slik pris på din hjelp og din støtte, så vil en konstant dårlig samvittighet øyeblikkelig skape en dissonans og kunne ødelegge for et fin opplevelse der og da.

For at det gode skal kunne vokse, må det også bli sett og bekreftet. Samtidig: For at det gode ikke straks skal bli ødelagt, må det som aktivt ødelegger innenfra, også bli sett og satt ord på mellom pasient og terapeut. Dette samtidige doble blikket, eller denne doble kunnskapen, er viktig å få tak på i terapien, både for terapeut og pasient.

Jeg vet jeg har brukt uttrykket «du kjenner lusa på gangen» til en pasient i terapi når en kjent måte å drive selv-nedvurdering har satt inn, som ødeleggelse av en plutselig glede i livet. Når jeg og pasienten etter hvert har blitt godt kjent med den gjentatte nedvurderingen, eller den automatiske indre ødeleggelsen av det å forestille seg noe godt i fremtiden, da kan vi også se tydelig når det ikke slår til på samme måte. Det er de dagene det går an å ta imot et smil fra en kollega, en kjærlighetserklæring fra kjæresten, en tanke om selv å ha styrke og ressurser til å bevege noe i livet.

De dagene er det plutselig ikke nødvendig å ødelegge, men bare la være i fred. Nyte det. Kjenne solas varme på kroppen, kjenne naturen rundt seg, være en i flokken!

I den psykoanalytiske tradisjonen er vi opptatte av at analysanden (gjen)opplever følelser og erfaringer fra sitt liv i relasjonen til terapeuten. Denne overføringen gjør det mulig å få tak i hva de egne følelsene og fantasiene går ut på og hvordan de styrer deg i det livet du lever i dag. Ikke minst hvordan de i stor grad styrer hva som foregår mellom deg og andre mennesker. I terapien skjer dette i en trygg ramme. Mellom terapeut og pasient er det levende felt, hvor bearbeiding av de indre relasjoner kan bli mulig.

Jeg hørte en gang John Steiner, en fremstående britisk psykoanalytiker, si til en forsamling psykoanalytikere fra hele verden at vi terapeuter har vært flinke til å finne ord i terapien for ulike negative fantasier og frykt som analysander kan oppleve i relasjon til oss, og få jobbet med disse fantasiene. Men vi har ikke vært like flinke til å finne ordene for de gode opplevelsene som pasientene har sammen med oss. Noe slikt var det han sa.

Innsikten til John Steiner har jeg tatt til meg og blitt inspirert av i mitt eget arbeid som psykolog. Jeg mener at det å anerkjenne og se de gode opplevelsene som pasienten har – ikke bare utenfor terapirommet, men også sammen med meg – er en viktig del av å støtte og gi plass til pasientens vekst. Det er hårfin balansegang mot overdreven idealisering av terapien og til idealisering av meg selv som terapeut.

For eksempel har jeg sagt til en pasient at jeg tror at stabiliteten i hans liv har manglet, og at selv om jeg svikter ham og avlyser timer, så har han opplevd at det er en stabilitet hos meg som gjør ham godt. Vi sees på nytt og nytt, og jeg dukker opp som avtalt selv etter en ferie. Han bekreftet dette. Jeg vet da at dette er skjørt og kan endre seg.

Noen ganger når jeg ser at en pasient slapper godt av og finner roen, så kommenterer jeg nettopp det. Det ser ut som om det var godt å komme hit i dag og finne en ro sammen med meg? Da kan pasienten si at «ja det var litt godt» – og så sitter vi der sammen og lytter til stillheten og kjenner roen. Så enkelt som det. Og kanskje det at jeg sier noen ord, bidrar til at den gode stunden blir etablert som en erfaring mellom oss og ikke løser seg opp, som en hildring.

karl.eldar.evang@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk