Klassekampen.no
Fredag 25. mai 2018
TRO OG TVIL: Sosionom Torborg Aalen Leenderts har skrevet bok om gudstro i møte med lidelse. Selv opplevde hun å bli sint på Gud da broren ble psykisk syk.
LIDELSE
Håp i himmelen
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Først da Torborg Aalen Leenderts mistet barnetroen, fant hun Gud.

Alle sitter ute på fortauet i det sterke sollyset. Vi trekker heller inn i det tomme mørke kafé­lokalet, og Klassekampen ber kelneren dempe den høye musikken. Sånn får det nesten være når vi skal intervjue forfatteren bak boka «I møte med lidelsen – finnes det en kjærlig Gud?», hvor ett av underkapitlene har tittelen «Gud etter Auschwitz».

Torborg Aalen Leenderts har lilla leppestift og en forsiktig, litt vurderende framtoning. Hun er sosionom med videreutdanning i familieterapi. De siste ni årene av sin yrkeskarriere jobbet hun som førstelektor ved Høyskolen Diakonova. For snart fire år siden ble hun pensjonist.

– Endelig har jeg fått tid. Jeg har opplevd det som en av de største gavene livet har gitt meg. Selv om mye av tida så langt har gått med til å skrive denne boka, har jeg fått tid til mye annet fint også.

Denne våren kunne Leenderts gi ut boka hun har gått og tenkt på i 50 år. Den handler om å finne tilbake til Gud, selv om man blir påført lidelse.

– Det var først da jeg mistet den beskyttende barnetroen, at jeg fant Gud, sier Leenderts. Men det har vært en vei å gå.

Fakta:

TORBORG AALEN LEENDERTS

Alder: 71 år.

Tittel: Pensjonert sosionom.

Sivilstand: Gift.

Hvor er du i livet? Jeg har vært pensjonist i fire år og har endelig tid.

PÅ SPARKET

– Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Da må jeg si Sigrid Undsets verk om Kristin Lavransdatter. Kristin er så levende og troverdig at jeg glemmer at hun ikke har levd. Tida som skildres, kjærlighets­historien, bevegelsen mot tro og kirke. Jeg har lest den flere ganger, og ikke for siste gang.

– Hva er din favorittfilm?

– Det er vanskelig, men jeg velger «I Am Not Your Negro» om moderne rasekamp i USA. Alt om slaveri, apartheid og rasekamp og ikke minst alle som ofret seg selv i disse kampene, har engasjert meg veldig.

– Hvilken musikk lytter du til?

– Georg F. Händels mest kjente verk «Messias» har gjort dypt inntrykk på meg.

Oslojente

– Jeg er oppvokst i en gammel leie­gård ikke langt herfra, sier Leenderts og peker.

– I Rosenborggata.

I et av soverommene i det romslige barndomshjemmet hang det et malt bilde av to barn på vei over en hengebru med store hull. Under brua var en frådende elv. Over jenta og gutten sto en engel med enorme vinger og passet på.

– Sånn var min barnetro på mange måter. Ganske ubevisst hadde jeg en følelse av å være beskyttet av det himmelske. Livet så langt hadde vært trygt og godt, sier hun.

Leenderts er eldst i en søskenflokk på seks. Selv er hun tvilling. Begge foreldrene var utdannet teologer. Faren ble professor, mens moren først var hjemmearbeidende i mange år, slik kvinner gjerne var. Da moren etter hvert begynte å anvende teologien sin, var den sterkt preget av nærheten til livet.

– Mor ville helst tatt en sosial­arbeiderutdanning, men på den tida var denne bare ettårig, så da valgte hun teologien, forteller Leenderts.

Etter hvert som barna vokste til, ble moren redaktør i et kristent blad som het «Vi foreldre», og hun var også fast spaltist i avisa Vårt Land, der hun skrev om forholdet mellom troen og livet.

– Eller betraktninger over vaskebøtta, som hun kalte det, sier Leenderts og ler.

– Min far sa flere ganger i min oppvekst at han ikke var pietist, men jeg skjønte aldri hva han mente, da disse miljøene var helt fremmede for meg som oslojente. Det han tenkte på, var nok at noen kristne sa nei til å danse, gå på kino og slikt. Far var heller ingen tilhenger av Kristelig Folkeparti. Han mente at ingen partier hadde patent på hva som var kristelig politikk, sier hun.

Åpne dører

Hjemmet Leenderts vokste opp i, var preget av medmenneskelighet. Det ble ikke gjort forskjell på folk. Vaktmesteren i bygården var alko­holisert. Han bodde i en ettroms leilighet i baktrappa ved siden av familien, og drikkingen gikk ut over arbeidsoppgavene. Det ble til at faren, som ifølge Leenderts var en «Reodor Felgen-aktig» type, tok over en del av vaktmesteroppgavene.

– Han måtte jo det, ellers hadde mannen mistet både hjem og jobb. Det gikk jo ikke. Vi snakket ikke om det. Det bare var slik.

En annen som kom på besøk var en pianist som levde ute på gata. Jevnlig kom han innom og ringte på døra og spurte om fruen var hjemme. Var hun det, fikk han komme inn. Så satt han og spilte på pianoet inne i finstuen.

– Jeg tenkte bare at det var sånn det skulle være. Jeg spurte aldri foreldrene mine om hvordan de kjente denne mannen, forteller hun.

Bror med Schizofreni

Våren da Leenderts var 21 år gammel, skulle hun begynne på sosialskolen. Da skjedde det som skulle prege alle i familien. Den 17 år gamle broren Gunnar ble diagnostisert med schizofreni. Han ble innlagt på Dikemark i tre år og hadde et pinefullt liv, til han døde før påske for to år siden.

– Jeg gikk på sosialskolen i ukedagene og besøkte han i mange av helgene. Jeg kan nesten ikke sette ord på hvordan det var å se min kjære bror miste så mye av det som ligger foran de fleste på hans alder og i stedet få det så smertefullt og vondt, sier hun.

Engasjementet for bokas tema oppsto i lys av brorens sykdom og, med den, lidelse. Den beskyttende troen forsvant.

– Når jeg tenker på englebildet fra bardommen, så var det som om hele familien falt gjennom hullene i hengebrua. Det var ingen be­skyttelse.

Leenderts var sint på Gud. Det mener hun er viktig.

– Det er akkurat som i forholdet til andre mennesker: Man må gi uttrykk for sinnet. Det nytter ikke å skjule det. Det blir falskt.

Sint på Gud

En gang Leenderts var på det hun kaller en «kristen retreat», veltet sinnet mot Gud fram. Hun var alene borte fra mann og familie, og da var det rom for dette. Hun skrev et rasende brev til Gud som hun grov ned i jorda.

– Jeg skrev med blå penn, men når jeg ser det for meg, var det ildrødt, det jeg skrev. Det oste av sterke følelser. Det hjalp å skrive det brevet!

Gjennom 17 år arbeidet Leenderts ved Sosial Vakttjeneste på Oslo legevakt. Der møtte hun mange som hadde sånne liv som man må lure på hvordan de holder ut. Folk som våknet opp under en bru med eiendelene sine i en plastpose uten noe å møte dagen med.

– Jeg undret meg over hva som ga dem mot til en ny dag. Jeg kunne spørre dem forsiktig om hva det var som holdt dem oppe, sier hun.

– Hva svarte de?

Leenderts trekker litt på det.

– Jeg vil si det var håpet. Mange ulike håp. Håp om å få kontakt med barna igjen, at noe i livet skulle ordne seg. Men for noen var himmelen det viktigste. Mange vanket hos Frelsesarmeen i Urtegata. Der sang de «Han skal åpne perleporten slik at jeg får komme inn».

– Kan det være noe passiviserende i dette, å tro at det skal bli bra i livet etter? Kan det være derfor mange ikke tar tak i livene sine her og nå?

– Jeg tror nok at for en del mennesker gjennom tidene har himmelen blitt en flukt fra å ta livet og dets utfordringer på alvor. Men det gjelder aldri de ulykkelige. Her er himmelen den aller viktigste tilflukten og håpsbæreren. Det så jeg også klart hos min bror.

Leenderts stopper opp litt, og tenker.

– Jesus snakket mye om himmel­riket, men aldri på bekostning av nøden og lidelsen i denne verden. Alt han sa og gjorde var preget av kjærligheten til menneskene, ikke minst de utstøtte og marginaliserte. Det opprørte ham sterkt når mennesker lukket sitt hjerte overfor «disse mine minste»: de syke, de sultne, de fattige, de som satt i fengsel.

Dedisert til broren

Leenderts peker på at det er mye i vårt samfunn som er rettet mot det vellykkede. Det kan gi den lidende en opplevelse av mislykkethet og utenforskap.

– For det lidende mennesket kan mye av det som befinner seg på tilværelsens overflate, glippe. Livets kjærlighets- og godhetskrefter hører imidlertid med til tilværelsens dypere lag. På ulike måter har jeg sett at tap og sykdom kan bringe mennesket i kontakt med disse kreftene på en spesiell måte. Det så jeg også hos min bror.

Boka er dedisert til broren Gunnar, i takknemlighet for alt han lærte henne. Hans tro gjennom all pine ble et sterkt vitnesbyrd om Guds kjærlighet i det vonde – selv om det var hans sykdom som tok fra henne barnetroa.

Tror på godheten Gjennom sitt voksne liv er hun blitt mer og mer opptatt av godheten, forteller Leenderts.

– I dag er godheten mye viktigere for meg enn det ytre. Jesus sa om seg selv at den som har sett ham, har sett Gud. Ingen kan si at Jesu liv var «vellykket», men han er likevel blitt et av verdens største symboler på godheten, sier hun.

De siste årene av livet fikk broren hennes Parkinson sykdom. Det ble stadig vanskeligere for ham å bevege seg. Likevel sto han fast ved at han skulle klare å være bøssebærer for tv-aksjonen annethvert år. Helt til han kom på sykehjem før han fylte 60, gjennomførte han dette.

En gang hadde broren donert penger til en kristen tv-kanal, som skulle gå til sykler i et land i Afrika. En dag han satt han hjemme og så på tv, viste de fram en sykkel på et sted i Afrika, på skjermen.

– Så sa de at den sykkelen, den er gitt av Gunnar Aalen fra Norge! Kan du tenke deg hvor stort det var for han å oppleve det, sier hun.

– Han hjalp meg å se det store i det lille. Ting som andre kanskje ikke ville sett, var viktige for han. Han så det.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk