Klassekampen.no
Fredag 25. mai 2018
SKYLAPPER INKLUDERT: Venstresidas linje i atomkraftspørsmålet er preget av anti-vitenskapelig propaganda, mener Øystein Heggdal. Her fra en protest i Brussel. FOTO: EMMANUEL DUNAND, AFP/NTB SCANPIX
Redsel for kjernekraft og GMO handler mest om å ha de rette meningene.
Anti-vitenskap

I hovedsak er det høyresida som blir stemplet som å være anti-vitenskapelige om dagen. Donald Trump har fått fjernet alle henvisninger til menneskeskapte klimaendringer fra Det hvite hus sine hjemmesider. Her hjemme kommer Carl I. Hagen på Dagsnytt 18 og vifter med bloggtekster som forteller det var varmere i vikingtiden enn i dag.

Men vitenskap er så mye mer enn bare menneskeskapte klimaendringer. De to gangene jeg virkelig har følt meg lurt, har det vært partier jeg selv har stemt på, på aksen sentrum-venstre, som har stått for anti-vitenskapelig politisk propaganda.

Første gang det skjedde var da jeg og en klassekamerat i 2006 skulle skrive bacheloroppgave om miljøkonsekvensene av Tsjernobyl-ulykken 20 år etterpå. Vi var barn av det tidlige 80-tallet og hadde vokst opp med denne fryktelige atomulykken i Ukraina. Ingen av oss hadde satt oss spesielt godt inn i temaet, vi hadde bare fulgt dekningen i norske media og fått skepsisen mot kjernekraft matet inn gjennom medlemskap i både miljøorganisasjoner og politiske partier. I våre hoder var sonen rundt kraftverket en radioaktiv ødemark og det måtte være hundretusenvis som hadde dødd. Vi kunne knapt ha tatt mer feil.

For det viste seg at konsekvensene av denne ulykken var ytterst beskjedne, hvis du sammenlikner med andre industriulykker. Her hadde vi en reaktor uten beskyttelsesstruktur der grafitt-kjernen var eksponert og brant i dagevis. Det ble ikke gjort tiltak for å beskytte befolkningen før det hadde gått flere dager. Det var et worst-case scenario for en ulykke på et kjernekraftverk.

Når vi begynte å lese rapportene publisert av Chernobyl Forum, en gruppe av ni ulike FN-byrå som har hatt i oppgave å vurdere helse- og miljøkonsekvensene av Tsjernobyl-ulykken, viste det seg at ikke mer enn 50 dødsfall kunne spores direkte tilbake til ulykken. Hvert av disse er en tragedie i seg selv. Men til sammenlikning har nesten seks ganger flere mennesker dødd i norsk oljeindustri siden 1960-tallet.

Da Verdens helseorganisasjon skulle fremskrive hvor mange som kom til å dø av senskader som direkte følge av ulykken, havner de på rundt 4000 mennesker. Dette er en sjettedel av antallet europeere som årlig dør for tidlig av luftveissykdommer som følge av normal drift ved Europas kullkraftverk.

Og den radioaktive ødemarka som vi hadde sett for oss? Vel, eksklusjons­sonen rundt kraftverket har blitt et tilfluktssted for sjeldne dyrearter og er blant områdene med høyest bio­diversitet i Europa.

Den andre gangen jeg følte meg lurt var i 2014, da jeg skulle intervjue planteforsker Morten Lillemo ved Norsk Institutt for Biovitenskap. Jeg kunne ikke for alt i verden forstå hvorfor han, av alle, var positiv til genteknologi. Visste han ikke at rotter fikk kreft av å spise genmais? Hva med patenter på liv, Monsanto, økt bruk av sprøytemidler og rettigheter til eget såfrø? Bondeorganisasjonene jeg var medlem av, var motstandere av teknologien, og jeg hadde også fått motargumentene hamret inn på et helgeseminar i Senterpartiet.

Men så forstår jeg at opphavsrettigheter på såfrø også er noe vi har i Norge. I likhet med en musikkartist er utvikleren av et såfrø (utviklingen tar gjerne 15 år) nødt til å tjene penger et sted. Jeg skjønner at rottekreftstudien bare er en enkelt, og veldig diskreditert studie, og at tusenvis av andre, liknende studier finner null forskjell på GM og ikke-GM-mais. At vi har brukt langt mer radikale avlsteknologier før uten noen problemer. Jeg skjønner at ugrasmidlene som ble brukt før GM-planter var langt giftigere og mer miljøskadelige. At de har sluttet å bruke insektmidler, da GM-plantene er resistente mot insekter.

Det jeg etter hvert har skjønt, er at verken Tsjernobyl eller GMO handler om at det er farlig å spalte et uranatom eller bytte om på noen baser i et DNA-molekyl. Det handler om å signalisere rette holdninger til andre i sin politiske stamme. Om renhet i tankene. Om å gjenta det du har lært på et politisk verksted, og ikke sette seg inn i fordeler og ulemper med teknologi. Hvis et parti eller en organisasjon vil vifte med en fagfellevurdert vitenskapelig pekefinger hva angår klimaforandringene, må minimumskravet være at de utsetter sine egne meninger og holdninger på andre områder for et like kritisk syn. Sånn er det ikke i dag, og det går på troverdigheten løs.

oystein.heggdal@gmail.com

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk