Klassekampen.no
Torsdag 24. mai 2018
Å bli sett

Det er viktig «å bli sett». Vi leter etter de andre menneskene – etter ord og tegn på at vi er til i verden. Når vi blir sett kjenner vi oss levende. Barn ønsker så gjerne at vi voksne ser dem, at vi henter dem inn vår verden.

For mange år siden da jeg var barn ferierte jeg på en storgård i Gudbrandsdalen. Jeg var en skikkelig byjente. Min yndlingsplass var ved det stabburet på gården hvor matmor sto og ringte i matklokken til dugurd klokken tolv hver dag. Her sto hun – Valborg – og fikk fram en lyd jeg aldri hadde hørt før og – hun visste akkurat hvordan hun skulle dra i klokkestrengen og når hun skulle la klokken ringe av seg selv …

Hvordan kunne hun vite akkurat når hun skulle dra til og når hun skulle slippe strengen? Moren min, som var en skikkelig bydame, hadde aldri gjort noe liknende som jeg kunne se på. Hver dag sto jeg klar med vidåpne øyne og så den samme scenen: matmor ringer – arbeidsfolkene slipper det de har i hendene og vandrer over jordene slitne og fulle av forventning. Jeg var ti år og fascinert av noe i voksenverden jeg så og hørte for første gang.

Da skjer det. Valborg får øye på meg en dag og spør om jeg har lyst til å lære og ringe med matklokken? Hun har gjettet de innerste tankene mine! Enda jeg bare er et barn og en byjente. Å få opplæring i å ringe med en matklokke på et stabbur likner ikke på noen annen skolering jeg har vært med på.

Så kom dagen da jeg skulle være «matmor» og ringe inn til dugurd. Det var velkjent at jeg skulle vise hva jeg hadde lært. Men ingen voksne snakket om det på forhånd. Ingen spurte om jeg var nervøs. Ingen kom med oppmuntrende og trøstende ord. Og da jeg kom inn til dugurd og satte meg til bords fikk jeg mange smil – men ingen skamroste meg. Det var ikke vanlig. Den ene dagen etter den andre i ferien fikk jeg føle på rytmen mellom en klokkestreng og en klingende matklokke. Ennå husker hendene mine det. Det var en skjellsettende sommer.

Jeg kan også fortelle en annen historie om en tiåring. Det handler om Ottar. Han bodde på en plass der alle kjente hverandre. Han var skoleflink og beste venn med Simen som bodde litt avsides i bygda. Simen var ungkar og bodde for seg selv. Ottar hjalp Simen iblant med forskjellige ting og når har var på besøk kunne han snakke med Simen om det meste. Om det han går og tenker på for tiden, hva han skal bli når han blir stor og hvorfor vi mennesker må dø.

Foreldrene til Ottar er også god venn med Simen. En kveld foreldrene kommer hjem etter å ha besøkt Simen sier de i det de kommer inn i stua: «Du Ottar – vi skal hilse deg fra Simen. Han håper du har det bra»!

Den kvelden fikk Ottar nesten ikke sove. Han var så lykkelig fordi en voksen hadde husket ham.

lpbrudal@online.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk