Klassekampen.no
Torsdag 24. mai 2018
Vi må sørge for å skape høytider som inkluderer alle landets borgere.
Fellesfeiringer
GNISTRENDE FLAMMER: Sankthansdag har lange røtter i hele Norden. På tide å styrke tradisjonen igjen, skriver Helene K. Næss. MALERI: NIKOLAI ASTRUP, ST. HANSBÅL VED JØLSTERVATNET, 1909

«Vi kommer ned igjen ved Sankthans» sier jeg til naboene på hytta. Selv om denne merkedagen ikke lenger feires av så mange som før, er den stadig et viktig referansepunkt i vår felles kalender. Blant annet markeres nå begynnelsen på skoleferien over det ganske land, noe som vitner om en innforståtthet det i realiteten tar århundrer å bygge opp. Om cirka en måned begynner det å mørkne igjen. Det er noe vemodig over sommersolverv her opp i nord. Tidspunktet markerer både den lyseste natta i året men samtidig også at sola nå «snur» og at dagene heretter blir kortere og kortere. Man skal ikke ha bodd i lenge i Norge for at denne hendelsen røsker litt ekstra i hjerterøttene.

Men, for å ha muligheten til å holde seg våken langt ut den mest magiske av alle sommernetter, vente på mørket som aldri kommer og så oppleve det store bålet som gnistrer i den lette skumringen og forsverger det lille som er igjen av natt, er det viktig at man ikke skal tidlig opp til jobb og skole neste morgen. Her i landet var Sankthansdag en fridag i Vestfold til langt ut på 1990-tallet. I Sverige og Finland – hvor bare jula er viktigere en midsommerfesten – legger styresmaktene til rette for kollektiv feiring denne kvelden, og fra sentralt hold flyttes den til nærmeste helg, slik at alle har mulighet til å være med.

En av forutsetningene for å få i stand vellykkede fellesskap er å ha store felles feiringer, der alle mennesker i prinsippet er inkludert. Dette er ikke minst viktig for nye multietniske fellesskap, der det lett blir slik at alle har sine egne høytider og man sjelden eller aldri møtes til felles fest og feiring på tvers av disse grensene. Religion, eller livssyn, omtales ofte som limet i samfunnet. De store kollektive feiringene, som alle religioner har mange av og der familie og venner samles om et eksistensielt tema, lett pyntet i tøyet og over god og tradisjonell mat, er helt sentrale her. Både verdier og kollektiv selvforståelse diskuteres og utvikles på slike arenaer, om enn på et praktisk plan.

Med feiringen av den 17. mai er vi som nasjon i gang med å skape en slik inkluderende fellesarena. I dag jobbes det på mange plan med å løfte nasjonaldagen utover et etnisk fellesskap og over i en annen type nasjonalt fellesskap, basert på lojalitet og felles verdier. Men denne jobben utføres på mange måter mer på instinkt (for hvordan den norske nasjonaldagen bør feires) enn som del av en samlet nasjonal plan for å aktivt skape kollektive arenaer for fester og feiringer som å inkludere alle.

Regjeringen arbeider nå med en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn. Her bør det også arbeides systematisk og målrettet med disse perspektivene. Man bør jobbe aktivt med å identifisere og skape flere slike fellesarenaer der alle nordmenn inkluderes på lik linje.

Den folkelige midtsommerfesten er en opplagt kandidat. For oss er dagen bare løselig knyttet til den katolske helgenen Johannes. I Sverige og Finland forstås feiringen som en gammel nordisk tradisjon som både strekker seg tilbake til før kristendommen, og som har forblitt populær også nå som religionen mer generelt mister oppslutning. Kanskje skulle man flytte en av de vårlige fridagene knyttet til Kristi himmelfart eller pinse, dager som få land vi liker å sammenligne oss med stadig holder som hviledag – og i stedet bruke den til å styrke den gamle nordiske midtsommerfesten? Sankthans har allerede en folkelig oppslutning som disse to mer teologisk begrunnede fridagene aldri har hatt. I tillegg kunne man aktivt styrke en tradisjonell feiring der alle, uavhengig av bakgrunn, kunne være med.

«Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» er en tekst som for mange oppsummerer Sankthans. Den ble skrevet av den norske lyrikeren Aslaug Låstad Lyre mens hun lå på sanatorium med den, den gang, uhelbredelige sykdommen tuberkulose. Dypets sett tematiserer feiringen av midsommersnatt spørsmål knyttet til døden, til forholdet mellom liv og død, mellom lys og mørke. Dette er tidløse temaer som engasjerer alle mennesker.

For oss som lever langt mot nord understrekes disse spørsmålene av årstidenes voldsomme skiftninger. Som kollektiv feiring har midtsommerfesten et potensial på linje med julefeiringen. Den har vært og kan bli en viktig fellesarena for feiring og samhold, for alle oss som bor så langt nord at vintrene egentlig ikke er til å bære, men hvor sommernettene til gjengjeld er desto lengre og lysere. Ennå er det lenge igjen.

helene.naess@gmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 15.06

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk