Klassekampen.no
Lørdag 19. mai 2018
Med skam å melde

Skam er kommet i miskreditt, ganske så ufortjent. Jeg tror man må skille mellom den skammen undertrykkere av mange slag påfører sine omgivelser, som ledd i en evig kamp for å styrke egen makt. Den skammen er negativ. På den andre siden har vi den formen for skam som får oss til å skjemmes over egne misgjerninger, med rette. Den er positiv. Og akkurat nå reddet den to humler.

Det har seg slik: Da jeg kom hjem etter en helg på farten, hadde et svært, brummende eksemplar av arten bombus inntatt utslagsvasken på kjøkkenet mitt. Den summet iltert rundt sin egen akse, og så hverken hyggelig eller godmodig ut, slik humler etter gjengs oppfatning skal gjøre. Dermed måtte den til pers og led en grusom drukningsdød i varmt vann.

Jeg handlet på impuls og skammet meg inderlig i det jeg kastet kjøkkenpapiret med det avsjelede insektet i søppelbøtta: Visste jeg ikke bedre? Humler er jo blant de nyttigste små skapninger på vår klode. Og hvem fortjener vel å bli skoldet til døde bare fordi man surrer seg inn gjennom et åpent vindu og opp i en kjøkkenvask, som ikke er mer systematisk renholdt enn at odøren kan tiltrekke seg et hvert uheldig insekt.

Nå må det til mitt forsvar anføres at killerinstinktet allerede var i full beredskap. Det skyldtes at min kjære tidligere på dagen kallet meg til dåd da hun oppdaget en edderkopp på størrelse med et loddent speilegg i bunnen av sitt eget badekar. Utysket ble raskt posjert og begravet, etter en omgang med hånddusjen på 90 °C. Dermed gikk det altså en slags automatikk i saken.

Men heldigvis for min svarte samvittighet viste det seg at ytterligere to humler hadde forvillet seg inn og tatt bolig på det jeg noe pompøst kaller arbeidsrommet. Det ga meg en unik mulighet til å rette opp mitt eget skambelagte selvbilde. Og nå kunne jeg i tillegg dra nytte av et tips som må ha gjort inntrykk på meg en gang:

Jeg la en glasskål over det utmattede insektet, tredde et tykt papirark under og førte den dyrebare fangsten til vinduskarmen. Og der, etter noe nøling, var humla fri som ørnen og kunne gli i en fin bue fra sjette etasje ned mot borettslagets plen. Samme prosedyre gjentok seg med H2.

Skamløst lykkelig slapp den sitt lite aerodynamiske legeme ut i vårkveldens lette luft, hellig uvitende om at den i henhold til enkelte maktmenneskers beregninger visstnok ikke skal kunne fly. Og jeg sto igjen i vinduet med en sterk fornemmelse av at det faktisk ikke trenger å være en ulempe å skamme seg en smule over sine menneskelige misgjerninger.

johnny@klarogtydelig.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.50

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk