Klassekampen.no
Lørdag 19. mai 2018
GUTTA PÅ TUR: De svenske forfatterne Rudolf Värnlund, Ivar Lo-Johansson, Eyvind Johnson og Gustaf Hedenvind-Eriksson var alle opptatt av proletarens perspektiv i sine bøker. FOTO: UKJENT FOTOGRAF, OMKRING 1930
Allt det spennende finns hos arbeiderklassen. Ja, det hadde Ivar Lo-Johansson jaggu rett i, skriver Tor Halstvedt.
Leve arbeiderlitteraturen!

La meg ta det baklengs, og spørre som en sønn spør sin far, fantes det arbeiderforfattere før? Ja, svarer jeg, naturligvis gjorde det. Til gagns! Særlig var det arbeiderforfattere i mellomkrigstida, men også i de første tiåra etter krigen. Da kan en si at arbeiderlitteraturen var den ledende litteraturen i alle de nordiske landene.

Men først: Hvem kan kalles arbeiderdikter – eller proletarforfatter, som de sier i Sverige? Ingen definisjon jeg har lest har virket helt dekkende. Det er ikke nødvendigvis noe argument at en er født av arbeiderforeldre. Faren til D.H. Lawrence, forfatteren av «Lady Chatterleys elsker», var gruvearbeider og kunne knapt nok skrive. Men sønnen argumenterte i et brev til Bertrand Russel at arbeiderklassen ikke burte ha stemmerett, og han kom med ytringer om at han ønsket seg et diktatorisk enevelde.

Mange av de store arbeiderforfatterne har borgerlig bakgrunn. Faren til Per Sivle var handelsmann, og Upton Sinclair, mannen bak den epokegjørende arbeiderromanen «The Jungle», var selger, mens faren til Bertolt Brecht var noe enda finere, han var direktør for en papirfabrikk. En kan heller ikke stille som et krav at en arbeiderforfatter skal ha en sosialdemokratisk eller en venstreradikal politisk holdning. For meg er nazisten Knut Hamsun, ikke minst i trilogien om August, en stor arbeiderdikter. Så det som kan kalles den opprinnelige definisjonen på hva en arbeiderdikter er, en som kommer fra arbeiderklassen og skildrer livet der, det er ikke lenger en dekkende definisjon. Snarere gjelder det at en forfatter identifiserer seg med arbeiderklassen, slik Jon Michelet har gjort med sitt storverk «En sjøens helt» om krigsseileren Halvor Skramstad.

Fakta:

Arbeiderlitteratur:

• Arbeiderlitteratur er tekster som løfter frem arbeidere og deres politiske, økonomiske og sosiale situasjon. Tekstene kan være i alle sjangre, deriblant sakprosa, selvbiografier, dikt og romaner.

• Blant kjente norske arbeiderforfattere finner vi Per Sivle, Jonas Lie, Amalie Skram, Torborg Nedreaas, Johan Falkberget, Rudolf Nilsen og Alf Prøysen.

• I denne teksten skriver Tor Halstvedt om egne erfaringer med å publisere arbeiderlitteratur fra debuten i 1981 til i dag. Medie- og forlagsfolk viser stadig mer nedlatende holdninger til arbeiderforfattere, skriver han.

Om forfatteren:

• Tor Halstvedt (født 1. august 1948 i Askim) er en norsk forfatter, bosatt i Barkåker utenfor Tønsberg. Han har utgitt både romaner og barnebøker.

• Halstvedt var på 1970-tallet aktiv i ml-bevegelsen. Han brøt med AKP (m-l) i 1981.

Kilde: Wikipedia

Men hvordan står det til med norsk arbeiderlitteraturen i dag? spør min sønn. Jeg kan bruke mine egne erfaringer for å illustrere dette, andre kan bruke sine. Jeg har vært arbeider i rundt 45 år, jobba 19 år i Posten, 12 år på Chr. Spigerverket, vært gårdsgutt, snekker, gått med aviser om natta og så videre. Jeg kjenner arbeiderlivet på kroppen, og livet som arbeiderforfatter.

Media og den akademiske verden har endra sin holdning til arbeiderklassen. Siden Klassekampen fra børjan på 70-tallet fram til i dag har reklamert med at de er arbeiderklassens største forsvarere her til lands, vil jeg bruke den avisa som eksempel.

I 1981 debuterte jeg på Gyldendal med boka «Tulla», en samling arbeiderfortellinger. Boka fikk en liknende mottakelse som Jan Kristoffer Dale fikk med novellesamlingen «Arbeidsnever» i 2016: til dels med strålende kritikker. Også i Klassekampen fikk jeg en svært god anmeldelse. I 1984 kom debutromanen «Stemmen». Liksom i «Tulla», var helten en arbeider. Boka var i tillegg et oppgjør med maoismen. Det ble masse fine anmeldelser, mange intervjua meg. Men Klassekampen slakta boka, anmelderen der skrev at romanen var «full av brister», av «upresis språkbruk» og «forvrengte» politiske sammenkoblinger. Romanen «Elva» fra 1990 handlet om en gutt som ble seksuelt misbruk i en småbondefamilie, et tema som var – og er – svært tabubelagt. Responsen var også mer blanda. Anmelderen i Klassekampen slakta også denne boka og kalte den «undergangsromantikk». I tillegg til disse tre, har jeg skrevet fjorten bøker. Så godt som alle omhandler arbeidere og alminnelige mennesker, men ingen er verken anmeldt eller omtalt i Klassekampen.

Også som samfunnsdebattant har jeg opplevd at Klassekampen er en av de avisene som har vist minst interesse. Med et par-tre unntak de siste tjue åra, har alle mine kronikker og artikler blitt refusert. I det konservative Aftenposten har jeg blitt møtt med en langt større velvilje enn i Klassekampen. Nylig gikk jeg gjennom ei uke (uke 11) av Klassekampen. Der telte jeg meg fram til at av totalt 240 sider, var det kun litt over seks sider som hadde med arbeiderklassen å gjøre; videre at av rundt 60 debattinnlegg/kronikker, dreide fire seg om arbeiderspørsmål, blant annet ett av Hadia Tajik som plutselig er blitt arbeidervennlig; men jeg fant alt i alt bare én side som var skrevet av arbeidere (faglige tillitsmenn). Og det sto ikke ett ord om den en kan kalle arbeiderkultur. Har Klassekampen forandra synsvinkel, som det heter i litteraturen?

Fra forlagshold har jeg møtt den samme nedlatende holdninga, og i eskalerende grad. Jeg har gått fullstendig ut av tellinga, men trur jeg er blitt refusert mellom 400 og 500 ganger. Et par forleggere fra et av de største forlaga innrømma å ha kasta mine manus i søpla. De ba ikke om unnskyldning, heller ikke ba de meg sende kopi av manus; flere forleggere har ikke svart. Forleggeren Henrik Groth i Cappelen skrev i et essay at han kun leste side 99 i de manusene han fikk tilsendt. Likte han ikke den sida, så sendte han et refusjonsbrev. Hvordan forleggere jobber nå aner jeg ikke. Fra konsulentuttalelser og hva de skriver i refusjonsbrevene, så leser mange av dem mine manus med like stor åpenhet og forstand som når fanden leser Bibelen.

Jeg er ikke den eneste arbeiderforfatter som har opplevd dette, for i et brev til Nils Johan Rud, skrev Falkberget følgende om forleggerne: «Da jeg stupte inn i litteraturens børssal, satt det rundt veggene benket en rekke narraktige middelmådigheter, dødelig redd for sin popularitet, ... de var nærmest drevne lysslokkere. De vågde ikke gå inn for annet enn det allerede anerkjente.» Jeg får stadig oftere refusjonsbrev på noen få linjer, hvor jeg som blir belært på skoleguttmaner at forlaget setter så utrolig store krav til manus, og at mitt manus på langt nær tilfredsstiller disse.

Hvorfor ble jeg møtt med denne motviljen? Det blir bare gjetting, men la meg få komme med noen punkter. Etter i ni år å ha vært en av de mest kjente ml-erne i Norge, i 1981 publiserte jeg en dobbeltkritikk i Dagbladet med sterk kritikk av AKPs politikk. Etterpå ble jeg en persona non grata i radikale miljøer, slik som ofte skjer med folk som offentlig går ut av ei sekt. Kulturlivet er jo dominert av liberale radikalere. Da jeg sto på fortauet 1. mai 1982 og så seksjonen med ml-forfattere labbe forbi ute på gata, så ropte Jon Michelet til meg fra toget: «Bli med i toget, så får du stipender, du au Tor». Naturligvis har jeg sans for en fresk replikk, og Jon og jeg skværa opp, men det Jon sa viste seg å holde stokk; jeg fikk gradvis mindre stipendier, og etter noen år ikke i det hele tatt. I 2002 ga jeg ut debattboka Refusert. Etter det har jeg ikke fått antatt ei bok på vanlig måte, de fem bøkene jeg har gitt ut, har jeg delfinansiert sjøl. De er i tillegg rutinemessig blitt nullet.

Sånn er det å være arbeiderforfatter i dag, og sånn er det å kjenne klassesamfunnet på kroppen. For som arbeider har jeg opplevd at klasseforskjellene har økt radikalt de siste 45 åra, respekten for arbeidere og for fysisk arbeid er blitt kraftig redusert, men respekten for penger og akademisk utdannelse har økt tilsvarende. For å fiffe meg opp tenker jeg noen ganger på noe Ivar Lo-Johansson sa en gang han var irritert over sur og nedlatende kritikk fra borgerlig hold. «Alt det spennende finns hos arbeiderklassen». Ja ja mensan, tenker jeg. Du hadde jaggu rett.

La meg føye til at det naturligvis fins både gode og velmenende mennesker både i media og i forlag, men dette er dessverre ikke hovedinntrykket. Deler av det nye liberale borgerskapets holdning til arbeidere kan sammenlignes med de holdninger deler av det hvite Amerika hadde og har til det sorte Amerika. Radikalerne ser på seg sjøl som klokere enn oss arbeidere, liksom de hvite ser på seg sjøl som klokere enn de sorte. De syns de så inderlig fortjener de privilegiene de har klart å sutre seg til. De har jo studert. Og de tror at dette er klokskap, men det er forskjell på kunnskap og klokskap. Jeg har møtt mye større klokskap fra arbeidsfolk enn blant folk som brifer med sin visdom.

I dette segregerte samfunnet, der klasseforskjellene ikke har vært større siden «de harde tredveåra», og hvor den egentlige overklassen sitter på toppen med eierretten til snart hele landet, så sitter jeg ofte i pauserommet oppe i mesaninen. Vi har pause på forskjellig tidspunkt, og jeg følger gjennom ruta med på kollegaene mine nede i hallen under meg. Og det jeg ser gjør meg stolt over å være arbeider i Norge i 2018: jeg ser folk som har arbeidermoral, som går på sekundet ut i hallen når pausa er over, og aldri forlater arbeidsplassen før pausa begynner; jeg ser kolleger som ikke alle og enhver elsker jobben, men som likevel jobber på som bare rakkern. I bakhodet hører jeg en av sjefene for n’te gang si at vi må øke tempo for å nå en eller annen idiotisk målsetting.

Jeg ser folk som snart skal miste jobben fordi det skal skje en rasjonalisering, likevel jobber de i vei; jeg ser folk som ikke tar seg sjøl så jævla alvorlig. Og når jeg snakker med kollegaer, furter de ikke over at de ikke blir sett opp til, men har ordentlige problemer å stri med: Slik som at de bare er ansatt i et utleiebyrå, at de har søkt på hundreogørten jobber, men ikke fått et eneste napp; som forteller at de er enslig forsørgende med to småunger, og nå har fått tilbud om jobb, men på natta; som forteller at den gamle skranglekassa nylig havarerte, eller at de må sette inn ei ny tannkrone og frykter de må ty til rådyre kredittlån med 30 prosent rente.

Og jeg blir rørt der jeg sitter, og jeg tenker at faen steike, unnskyld språkbruken, jeg er stolt av å være en liten del av denne arbeidergjengen!

Og mens jeg sitter her og skriver dette, og hører på Fanfare for the Common Man, en trudelutt av den amerikanske komponisten og kommunisten Aaron Copland, så tenker jeg på hva fagbevegelsen kan gjøre for å øke og respekten for norsk arbeidere. Og jeg tenker at ord er viktig, litteratur er også viktig. Om ikke vi arbeidsfolk får slippe til med vår stemme, om det livet vi fører skal fortsette å gjøres usynlige i media og ellers i samfunnet, så står hele det norske velferdssamfunnet og demokratiet på spill.

Jeg tenker som en annen gammal gubbe sa, at arbeiderklassens frigjøring er det kun arbeidsfolk sjøl som kan gjøre noe med. Sånn er det bare. Hva om LO kunne sprette opp lommeboka, gå i gang med å få skrevet et utfyllende verk om norsk arbeiderlitteratur fram til i dag?

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk