Klassekampen.no
Onsdag 16. mai 2018
Kan bunnpunktet Palestina-saken har nådd, gi den ny oppdrift?
Samling i bånn

Den brutale 70-åringen Israel gikk hardt til verks på mandag og drepte nærmere 60 demonstranter på Gazastripen, deriblant flere barn. Scenarioet med palestinske demonstranter og israelske skarpskyttere på hver sin side av grensegjerdene mellom Gaza og Israel lignet det som har vært hver fredag de siste seks ukene, men denne gangen endte det med den dødeligste dagen i Gaza på fire år.

Brutaliteten er til å miste pusten av. At så mange sivile demonstranter blir skutt rett ned, gir et nedslående innblikk i hvor langt Israel har gått i dehumaniseringen av innbyggerne på Gaza. Tilsvarende fortvilt kan man bli av å registrere at det eneste USA oppsummerte fra den samme dagen, var at det hadde vært «en stor dag for Israel», slik Donald Trump tvitret da flyttinga av den amerikanske ambassaden til Jerusalem var et faktum. Det er ingen tvil om at den moralske ryggdekningen fra Trump gjør at Israel legger enda mindre bånd på seg når de slår ned på palestinske forsøk på protester.

De dårlige nyhetene står på rekke og rad for håpet om en palestinsk stat. For det første lar Trump som president Israel få legge en tyngre hånd på rattet når det gjelder amerikansk midtøstenpolitikk. Både flyttingen av ambassaden og dropping av Iran-avtalen er store seire for Israel.

For det andre har Palestina-saken falt lenger ned på agendaen for flere arabiske land. Saudi-Arabia har nærmet seg Israel og USA gjennom sitt felles fiendskap mot Iran og har dermed tonet ned kritikken mot Israel.

For det tredje står det palestinske lederskapet rekordsvakt. Korrupsjon og indre maktkamper har stukket kjepper i hjulene for en politisk effektiv motstandskamp mot israelsk okkupasjon de siste årene.

Det ser med andre ord mørkere ut enn på lenge. I det mørket som nå omgir drømmen om en egen palestinsk stat, vil vi kanskje framover se at muligheten for enstatsløsning skinner sterkere. Den israelske historikeren Ilan Pappe sa til Klassekampen i mars at han mente at den begredelige situasjonen burde overbevise alle som trodde at to stater ville gi palestinerne en løsning, om at dette alternativet ikke er på bordet lenger.

Pappe har selv lenge vært tilhenger av en enstatsløsning. Han mener at man nå «endelig begynner å snakke om hva som er problemet»:

«Det handler først og fremst om privilegier. Det bor seks millioner jøder og seks millioner palestinere i Israel/Palestina. I praksis er det allerede én stat, der Israel kontrollerer alt på udemokratisk vis. Når palestinerne ikke har samme rettigheter, kan det verken bli fred eller demokrati.»

I likhet med kampen mot apartheidregimet i Sør-Afrika trengs det et vedvarende sterkt press mot Israel gjennom midler som boikott, deinvesteringer og sanksjoner (BDS), slik at okkupasjon og undertrykking får merkbare og kostbare konsekvenser.

Det er på sin plass at Norge og andre stater kritiserer Israels ekstreme vold mot demonstrantene på Gaza. Men det er selvsagt ikke nok, fordi det antakelig vil skje igjen (og igjen) dersom man ikke tar et oppgjør med rasismen som ligger til grunn for volden. De siste blodige dagene i Gaza og den trøstesløse situasjonen må derfor ikke føre til resignasjon og håpløshet. Tvert imot bør det føre til at det internasjonale, sivile samfunnet presser hardere på Israel for å få slutt på den umenneskelige behandlingen av palestinere.

Kanskje kan bunnpunktet Palestina er på, nå faktisk bidra til at den palestinske solidaritetsbevegelsen får ny styrke, fordi flere ser hvordan de brutale konsekvensene av rasisme satt i system ser ut.

mari.eifring@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. juni 2018 kl. 14.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk