Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
Hallvard Vebjørnssons dag

I dag er dagen for Vebjørn og Tornys sønn. Han var i vansker denne dagen. En kvinne, gravid i åttende måned, kom løpende ned mot fjorden der Hallvard kom roende. Kvinnen tryglet om hjelp, etter henne kom to menn springende. De advarte Hallvard. – Du har ikke noe med å verne dette tyvaktige kvinnfolket! Hallvard svarte hun måtte dømmes etter loven, ikke avrettes av selvtektsmenn. De skjøt piler mot dem, og begge døde. De gravde liket hennes ned på stranda. Hallvard fikk møllesteiner surret rundt kroppen og ble senket i Drammensfjorden. Dette var i 1043. Så sier islandske annaler.

Hallvard var en fornem mann. Olav den hellige var hans slektning; kongen hadde vært fetter til Hallvards mor. Innerst i hovedfjorden hadde handelsmenn slått seg ned på et sted som het Oslo. De hadde bygd en kirke og viet den til St. Clemens, en fremmed helgen for sjøfarende. Ankeret var hans symbol.

Innenfor lå det rike jordbruksbygder. Hva kunne kirken by bøndene av vern og helgenstoff? En og annen tenkte nok slik. Dersom navnet Oslo betyr «gudenes slette», burde det akkurat her vært hauger og ve (hellige steder) som trengte til å bli kristnet, slik nyfunne helgener i hele Middelhavsområdet tok den plass Antikkens guder hadde hatt ved gudelunder og hellige kilder.

Kristenkarene i Oslo hadde et radikalt annerledes syn. Ingen fruktbarhetsguder, ingen stridsguder, ingen smed Volund skulle her avløses av mytiske skikkelser. Her drev ingen St. Jakob eller St. Andreas i land, hit bar ingen himmelkrefter jomfru Marias hus. Hit kom noen bærende med et drivlik fra fjorden. Møllesteinene rundt overkroppen var ingen hyllest til korn og mel, pilene ikke noe minne om tordenguden. De var bare søkker; og piler som gav banesår. Det var et Guds under at liket fløt opp. Hallvard hadde våget å stå som Daniel. Han var som en fanfare for ideer om rett og galt, om Guds bud, om kvinnefred og sømmelig framferd. Hallvard var ingen mirakelmann, han var kirkens forandringsagent, en helgen for sivile leveregler, for samfunnsetikk og bysamfunnet og Polis som idé.

Han ble lagt først i Mariakirken og rundt 1130 skal hans levninger ha blitt overført til bispekirken. En mann på noen og tjue år, fra Lier, var blitt Oslos egen helgen. Helgenen kom inn i Oslo bys våpen; det eldste seglet er fra 1344. Fremdeles sitter St. Hallvard i byvåpenet på monumenter og kumlokk. Oslo bys fornemme, sekulære utmerkelse heter St. Hallvard-medaljen. Lars Saabye Christensen får St. Hallvard-medaljen i dag. Muligens skåles det i munkenes likør, St. Hallvard. Og 15. mai samles byborgere og troende i ruinene av hans kirke.

larsall@online.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk