Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Populistenes skamløshet har tatt bolig i den politiske offentligheten.
Løgn som trumf

«Hvor stor andel av Norges befolkning er muslimer?», spurte BBCs Stephen Sackur Siv Jensen i Hardtalk 9. april. «Jeg vet ikke», lød svaret. Da Sackur opplyste at svaret er fire prosent, hadde Jensen ingen kommentar. Hun unnlot deretter å kommentere at norsk politi nylig meldte om sterk økning i hatkriminalitet, især rettet mot muslimske kvinner. Sackur relaterte så hatkriminaliteten til Sylvi Listhaugs utsagn om den «bunnløse norske naiviteten» overfor at flyktningene som kommer til landet er «ulv i fåreklær». I stedet for å ta avstand fra utsagnet, fremholdt Jensen at Listhaug er en «svært dyktig politiker med en briljant karriere foran seg».

Jensens svar, eller rettere sagt ikke-svar, illustrer noe Bjørn Stærk skrev i Aftenposten to uker før BBC-intervjuet: «Den typen tullete provokasjoner jeg slengte ut som høyrepopulistisk blogger [fra 2001], kommer i dag fra regjeringen.» Trolig med Listhaug i tankene skriver Stærk at «det er veldig rart å høre den samme slurvete, indignerte skråsikkerheten jeg drev med den gangen i dag komme fra statsråder og respekterte mediestemmer». Stærk sier seg sjokkert over hvor lite motstand disse stemmene, selv etter skrittet fra gutteromsblogging til ministerposter, har møtt.

Hva må gjøres? Stærk anbefaler å trekke en langt klarere grense mellom ekte politikk og kulturkrig: mens politikk er å påpeke og løse konkrete problemer, handler kulturkrig om å så frykt. Og frykten for «snikislamisering» (Jensen) og at Arbeiderpartiet har forrådt nasjonen til fordel for terrorister (Listhaug) er ikke spørsmål vi kan løse; det er i stedet «en følelse som krever å bli matet daglig».

Stærks påstand om at vi har fått en rampeguttpopulisme som spesialiserer seg på å «terge motparten og gjøre seg til martyrer etterpå» er foregrepet i boka læreren og systemkritikeren Simon Malkenes utga i 2012, «Apokalypse Oslo». Malkenes analyserer blant annet Per Sandbergs utsagn fra Stortingets talerstol 23. november 2011: «Hvis det er noen som har spilt offer etter 22. juli, så er det til de grader Arbeiderpartiet».

Gjennom tre retoriske grep – kalkulert tvetydighet, patetisk dramatisering og omvendt stråmannsangrep – gjør Frp-erne Sandberg, Listhaug og Jensen hva de kan for å innta rollen som uskyldig offer, rendyrket i en særegen evne til dobbeltkommunikasjon: å beklage uten å gjøre det, å være i barsk opposisjon til makteliten og samtidig utgjøre den. Denne limpinnen har især Terje Tvedt gått på ved å gi inntrykk av at kritikk av liberal innvandringspolitikk er kritikk av en hegemonisk makt snarere enn maktens gjeldende politikk.

Filosofen Jürgen Habermas hevder at når vi henvender oss til hverandre i språkets medium, gjør vi krav på gyldighet i tre henseender: sannhet hva sakens fakta angår, rettferdighet hva de berørte angår, og oppriktighet på vegne av våre synspunkter og intensjoner. Spørsmålet i dag er om rasjonaliteten som slike gyldighetskrav er forpliktet på nå erstattes med en motsatt type forrang: bedragets og løgnaktighetens. Fraværet av skam når man blir tatt i løgn og faktafusk, tyder på at svaret er ja.

Raskere enn noen kunne forutse, skjer det en tilvenning til at løgn og bedrag går fra unntak til regel. Skamløsheten, som kanskje er et personlighetstrekk hos Trump og Listhaug, fester taket i offentligheten og korrumperer det politiske systemet ettersom de ikke mister oppslutning når de tas på fersken, gang etter gang.

Medienes fokus på person går glipp av det mer grunnleggende faresignalet: at så mange velgere beundrer og belønner løgnaktighet på politisk toppnivå og dermed gir den grobunn, nærmest som en vinneroppskrift. Vi ser en selvforsterkende dynamikk der kynismetilvente velgere applauderer kyniske politikere, der det å «stå for» egen hensyns- og løgnaktighet er blitt det nye adelsmerket: autentisitet, utlagt som retten til å være seg selv, som trumf over sannhet og rettferdighet.

Nå er det personen som preger og omdefinerer embetet, ikke omvendt. Å bli hørt, handler ikke primært om du har fakta på din side, men om hvem du er som sier det: en av oss eller en av dem? Språket tjener splittelse, ikke enighet og samling. Det gjør at en Jensen som er uvitende om andelen muslimer i landet kan fortsette som minister tross utsagn om «snikislamisering» – noe som er på nivå med nazipropagandaen om jødenes snikovertakelse av nasjonen. Også der unnlot hun å svare Sackur.

Det vil lønne seg så lenge tilstrekkelig mange velgere tillater det. Ikke lenger.

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord, Wegard Harsvik og Mona Ringvej skriver i ­Klassekampen tirsdager.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk