Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
SKURR: Victoria Meirik skal ha honnør for å sette opp en nytenkende og frisk bearbeiding av Eugene O’Neills «Begjær under almene». Men noe skurrer i flere dialoger og rolletolkninger. FOTO: ERIKA HEBBERT
Nationaltheatret klarer ikke helt å mane frem det forbudte begjæret, selve kjernen i myten om Faidra.
Et eiendommelig begjær
Undersak

En dramatisk familie

I antikkens teater var det forutsatt at publikum kjente til den mytologiske bakgrunnen for stykket. Hvis man mot formodning skulle ha noen sympati med Evripides’ Thesevs, som hos Eugene O’Neill er blitt til den aldrende Ephraim Cabot, bør man huske på mannens tidligere oppførsel.

Thesevs var Athens grunnlegger. Han beseiret monsteret Minotauren i labyrinten på Kreta. Bragden ble utført med støtte fra Ariadne, som med sitt garnnøste hjalp Thesevs å finne veien ut av labyrinten. Imidlertid viste det seg at Thesevs ikke var en særlig sympatisk helt. Han gikk lei av og dumpet Ariadne på øya Naxos. Deretter kidnappet han Hippolyta, amasonenes dronning, og fikk med henne sønnen Hippolytos.

Naturligvis ble også Hippolyta satt til side, sågar drept. Dermed kommer Faidra inn i fortellingen, som Thesevs’ nye kone og Hippolytos’ stemor. Men i tillegg er hun søsteren til stakkars Ariadne, som først fikk oppleve Thesevs’ vankelmodighet. Ephraims bakgrunnshistorie står i skyggene av Thesevs’, også han synes å ha drevet sine tidligere koner til døden ved å tvinge dem ut i ensomhet.

Både Thesevs og Ephraim framstilles som angrende eldre menn, mett av dager og gamle synder. Hippolytos og Faidra er begge outsidere i det athenske samfunnet, like mye som Eben og Abbie støtes ut av Ephraims selvpåførte ensomhet og hardhet. Dette kan være grunnlaget for tiltrekningen mellom dem. I tillegg forklarer det hvorfor Faidra og Abbie i utganspunktet ikke har noen kjærlighet for den aldrende mannen de har giftet seg med. Selv om det er kona og sønnen som lider mest, er det kanskje også Thesevs’ og Ephraims tragedie vi ser. Tidligere synder innhenter dem begge i sine respektive stykker.

Flere sterke rolletolkninger, men også noen problematiske.

«Begjær under almene»

Nationaltheatret, amfiscenen Av: Eugene O’Neill

Oversettelse: Ole Johan Skjelbred

Bearbeidelse og regi: Victoria H. Meirik

Musikalsk ansvarlig: Siv Øyunn Kjenstad

Scenograf: Susanne Münzner

Lysdesigner: Ingrid Tønder

Med: Øystein Røger, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Erland Bakker og Ravdeep Singh Bajwa

ANMELDELSE

Den attiske dikteren Evripides så raskt det dramatiske potensialet i den gamle myten om kjærlighetstriangelet mellom Athens kong Thesevs, hans nyeste kone Faidra og Hippolytos, Thesevs’ sønn fra et tidligere ekteskap. En stemor som elsker sin stesønn. Et forbudt og undertrykt begjær som ikke kan ende med annet enn ulykke. Temaet virker som skapt for gresk tragedie.

Tragedien «Hippolytos» ble da også en suksess i siste halvdel av det 5. århundre f. Kr. Euripides’ geni bidro selvfølgelig til det, men en del av æren må også tilskrives den enkle og emosjonelt krevende konflikten som setter streng far mot sårbar sønn, avdød mor mot amorøs stemor og hard mann mot hissig kone. Derfor er det ikke rart at den romerske tragedieforfatteren Seneca 500 år senere tyvlånte hele plottet til sin egen tragedie «Faidra.» Denne ble igjen forbilde for 1600-tallets store franske dikter Racine. Siden den gang har fransk skoleungdom strevet med de innviklede aleksandrinerversene i Racines «Phedré.»

Den amerikanske dramatikeren Eugene O’Neill merket også en dragning mot myten om symbolsk incestuøst begjær. Hans «Begjær under almene» er en versjon av kjærlighetstrianglet der Athen er erstattet med en gård i New England, Thesevs av den gamle Ephraim Cabot, Faidra av Abbie Putnam og Hippolytos av Ephraims’ sønn Eben. I tillegg la O’Neill til to ekstra sønner, Simon og Peter.

Eugene O’Neill kokte selvfølgelig ikke bare suppe på en gammel myte. Han forsøkte også å omarbeide Faidras skjebne til et storverk i den selvransakende amerikanske teatertradisjonen han selv utviklet sammen med Tennessee Williams og Arthur Miller. Siden alt i USA består av bestanddelene gud, frihet og penger, er også diskusjonen rundt far Ephraims valg av sengekamerat et spørsmål om retten til gudgitt eiendom og friheten fra den.

Gjennom hele stykket er Abbie, Ephraim og Eben besatt av eierskapet til gården og hvem som eventuelt skal arve. Gården er plassert i en ufruktbar steinskrent, fordi far Ephraim har et gammeltestamentlig syn på livet. Han krever en hardhet av seg og sine som kun en gudfryktig «self made man» kan gjøre. O’Neills tekst har definitivt sitt utspring i antikken, men den er såpass knadd i amerikansk jord at du kun merker det ved nøye ettersyn.

I Victoria Meiriks versjon av O’Neills stykke på Nationaltheatret har denne fortellingen gjennomgått nok en transformasjon. Istedenfor det golde attiske landskap eller den karrige Cabotgården møtes publikum av en stor brennende sol og kaskader av gullfargede plaststrimler som henger fra taket. På siden av scenen sitter Siv Øyunn Kjenstad i en musikkmaskin, som med trommer, sang og smektende lyder klistrer seg fast i handlingen på scenen.

Grepet med en musiker på scenen fungerer overraskende godt. I sønnene Simon og Peters innledende diskusjon om hvorvidt de skal forlate gården og istedenfor søke lykken og friheten, rumler trommene i bakgrunnen. De stiger og synker i intensitet i takt med dialogen, på en måte som minner om den fiffige 2014-filmen «Birdman». Gullstrimlene fra taket har også en tydelig funksjon. De våkner til liv i en kreativ og suggererende lyssetting som flytter oss uanstrengt mellom dag og natt, sløret forføring og kald etterpåklokskap. Ambisjonene i lys, lyd og sceneuttrykk er høye. Det medfører gjerne en viss risiko for outrerte rariteter, men i denne oppsettingen er alt trygt forankret i handlingen som utspiller seg på scenen.

Der leveres noen riktig sterke prestasjoner. Veteranen Øystein Røger er en artig og infam Ephraim, som kan bryte ut i poetiske strofer, godt hjulpet av «Salomos høysang». Den samtidig lattervekkende og skremmende skikkelsen kommer best til sin rett i monologen om hans døde hustruer, som alle er blitt ofret til Ephraims visjon om at gud er hard og best liker menn som bygger sin gård på steingrunn. Som en slags selvpåført Job har Røger godt grep på denne rollen, og det er han vi sitter igjen med et klart inntrykk av når tragedien har nådd sin ende.

Henrik Rafaelsen og Erland Bakker er strålende som Simon og Peter i første akt, før begge stikker for å finne gull i California. De har et samspill som virker uanstrengt og et spekter mellom usikkerhet, handlekraft og naiv glede som forsterkes av de virvlende trommene i bakgrunnen. Dessverre treffer ikke deres løssluppenhet særlig godt i møte med Ravdeep Singh Bajwas anspente tolkning av Eben.

O’Neill beskriver Eben Cabot som et slags villdyr i fangenskap, med undertrykt vitalitet. Det virker som om Bajaw derfor har fått beskjed om å stramme musklene i kroppen og levere replikker med innbitt stemme. Dette kunne nok fungert i små doser, men i denne oppsetningen blir det et vedvarende trekk ved Bajwas tolkning at han er konstant sammenbitt og utenfor. Det skader samspillet mellom Eben og de andre karakterene.

Mest problematisk er det at vi aldri helt tror på forholdet mellom Abbie og Eben. Hos Evripides er det Afrodite som, fornærmet på Hippolytos, forbanner Faidra med begjæret. Både Seneca og Racine gjør det enda enklere ved å la henne være besatt fra første akt. Hos O’Neill skal derimot Abbie sakte gli fra fascinasjon til flagrant forelskelse, mens Eben skal være forelsket i henne fra første stund, uten å ville innrømme det.

Dette krever mye av både Ravdeep Bajwas Eben og Marian Ottesens Abbie. Dessverre tralter dialogene mellom de to av gårde som en eiendomstvist – «min gård!», «nei, min!» – helt til Abbie plutselig gjør et dramatisk offer for å få stesønnen til å holde seg hjemme. Selve offeret er en gripende scene, der Kjenstads lydbilde, Ottesens skuespill og scenografien treffer oss midt i mellomgulvet. Men straks pusten er tilbake, stusser man over hvorfor hun handlet slik. Begjæret, selve motoren i stykket, blir ikke troverdig nok.

Fortellingen om Faidras begjær er blitt veldig gammel, og har manifestert seg i hundrevis av utgaver. Nationaltheatret og Victoria Meirik skal ha honnør for å sette opp en nytenkende og frisk bearbeiding av Eugene O’Neills versjon. Dessverre hjelper det lite at så mye treffer så godt, når begjæret mangler.

teater@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk