Klassekampen.no
Tirsdag 15. mai 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Må vi stå knedypt i kloakkvann alle sammen, før vi innser at valgene vi tar her hjemme påvirker klimaet over hele kloden?
Vidunderlige våte verden

Jeg reiste nylig til Skottland for å intervjue arkeologer fra University of St. Andrews. På toget dit satt jeg ved siden av en skotte som «jobbet i oljen», blant annet i Saudi-Arabia. Han spurte hvorfor jeg var her, og jeg fortalte at jeg skrev en reportasje om de allerede synlige konsekvensene av klimaforandringer.

Han kikket på meg en liten stund mens han lirket en liten prosessert dessertpai ut av en plastinnpakning, så sa han: «Det er vel å bra å rydde opp i sin egen bakgård, men hva er egentlig poenget når dritten i naboens bakgård bare blåser over i din?». Det var lite som tydet på at landene han jobbet for i øst brydde seg om overforbruk av plast, fossilt brensel eller klimakvoter. Det er liten vits i å forby plastbestikk og sortere alt fra sitt eget matbord når de rundt deg bare hiver alt på bakken, sa han.

Jeg hadde vanskelig for å gi skotten et svar som kunne forsikre om at våre handlinger i nord kunne ha positive ringvirkninger for klimaet andre plasser i verden.

Rolling Stone-journalisten Jeff Goodell har blitt møtt med lignende likegyldighet, noe han skriver om i sin siste bok «The Water Will Come. Rising Seas, Sinking Cities, and the Remaking of the Civilized World» (2017). Den handler om lavtliggende byer rundt om i verden som vil lide om havet fortsetter å stige i den farten som har blitt registrert over de siste 130 årene. Ifølge Nasa øker havet årlig med 3,2 millimeter. Dette er primært forårsaket av to grunner: at polene smelter, og at sjøvann ekspanderer når det varmes.

Fakta:

Klimaendringer og oversvømmelser:

• Konsekvensene av klimaendringene begynner å bli synlige i store deler av verden, ikke minst i form av villere og våtere vær. En annen endring er at polisen smelter og havet stiger.

• Rolling Stone-journalisten Jeff Goodell har skrevet boka «The water will come», der han tar for seg følgene av et stigende havnivå for verdens byer, og hvilke løsninger som ligger på bordet i dag.

• Eirin Andresen Betten er litteraturviter og journalist, og har blant annet skrevet om klimaendringer og turisme.

Ved en tilfeldighet kom Goodell i prat med den Miami-baserte eiendomsmogulen Jorge M. Pérez om hva klimaendringene gjør med infrastrukturen i Florida. Mer enn 75 prosent av Floridas innbyggere bor ved kysten. Mange av dem opplever allerede hyppige oversvømmelser fordi havnivået stiger høyere når det flør på visse dager, enn det har gjort tidligere. Ifølge Goodell virket det ikke som om Pérez bekymret seg over problemet, selv om det ville få store konsekvenser for menneskene som kjøper boliger av ham. Pérez regner nemlig med at forskere vil finne en måte å effektivt løse «klimaproblemet» om 20–30 år.

Miami er hovedscenen i The Water Will Come, en by hvor primærinntektene kommer fra eiendom og turisme. Men Florida er bare et av områdene som er utsatt. Marshalløyene og Maldivene risikerer å drukne fullstendig. Amsterdam og Venezia er også byene som vil lide om holdningene våre til fossilt utslipp ikke endrer seg raskt. Goodell skriver om kostbare løsninger som allerede er implementert, fra å heve hele bydeler, til mekaniske moloer som skal beskytte byer under stormer. Troen på innovative løsninger i møte med naturkreftene er stor.

Havnivået har steget før, som etter forrige istid for omtrent 5000 år siden. Men fra da og fram til midten av 1800-tallet, har havnivået vært forholdsvis stabilt. Fra 1870–2000 økte havnivået med omtrent 20 cm. Nivået økte da de globale temperaturene begynte å respondere på utslippene av drivhusgass fra den industrielle revolusjon. Men dette er litt mer komplekst enn å tenke at så fort noe smelter, så øker havnivået. CO2 akkumuleres og lagres i atmosfæren. Alt som har blitt sluppet ut, må tas i betrakting når klimaregnskapet skal føres.

Primærtrusselen kommer fra smelting av is ved polene. Goodell setter dette i perspektiv: Om sju milliarder mennesker hoppet i havet samtidig, ville havnivået øke med 0,0254 cm. Om hele Antarktis skulle smelte (det ville tatt tusenvis av år), ville havnivået øke med omtrent 60 meter. Om hele Grønland smeltet, ville havet stige nesten sju meter.

Når polis smelter, reduseres jordoverflatens albedo (refleksjon av solradiasjon) fordi den hvite, reflekterende isflaten erstattes av mørk sjø. Det fører til større absorbering av solenergi, som igjen fører til økende temperaturer. Flere hundre år med industri som primært har vært drevet av energi fra fossilt brennstoff, har ført til temperaturøkningene vi nå er vitne til. Dette har blant annet ført til et tørrere klima ulike steder på planeten.

En av følgene av dette er at USA nå opplever at skogbranner oppstår fem ganger oftere enn på 1970- og 80-tallet, og varer fem ganger så lenge. Og hva skjer når det brenner? James Hansen, en av USAs fremste klimaforskere, utforsket tanken om sotpartikler i en artikkel fra 2004. Her skrev han at om slike svarte partikler på isen reduserte refleksjonen med to prosent, vil det påvirke smeltingen av polis i like stor grad som om man doblet CO2 -konsentrasjonen i atmosfæren.

Goodell snakker også med Jason Box, professor i glasiologi, det vil si læren om isbreen. Han koblet Hansens idé til faktiske resultater. Box’ forskning viser at sotpartikler fra skogbranner har blåst til polene og lagt seg på isen. Mørk is har lavere albedo enn hvit is, som fører til at isen absorberer mer varme og smelter.

Påvirkningen dette vil ha, kan være signifikant. FNs klimapanel IPCC anslår at havnivået vil stige et sted mellom 18–60 cm innen 2100. Box antar at dette er for lavt. Han mener at det vil kunne stige mellom 90–180 cm. Forskjellen på 90 og 180 cm kan være forskjellen mellom en håndterlig kystkrise eller en migrasjonskrise som vil strekke seg over flere tiår. Det er antatt at det vil være opptil 200 millioner klimaflyktninger innen 2050.

Historien om eiendomsmogulen Pérez favner om flere problemer i det klimapolitiske landskapet, ikke minst når det gjelder det kapitalistiske systemet som er så å si enerådende i dag. Vi lever i en tid hvor Marx’ M-C-M-formel har fått et par kraftige bein å gå på: det vil si en kontinuerlig transformasjon av kapital i form av penger til kapital i form av varer som igjen blir til kapital i form av mer penger, ad infinitum. Det er et system som ikke er spesielt sympatisk overfor forandringer som krever at forbrukerne skalerer ned for å redusere utslipp av noe vi oppfatter som ganske abstrakt.

Det er enkelt for oss å fraskrive ansvar for noe vi egentlig ikke kan se eller føle. Hvis det å vise ansvar betyr økonomisk tap eller mindre valgfrihet, vil det være vanskeligere å leve opp til de klimavennlige valgene. Hvorfor skal Pérez la være å bygge nye boligkomplekser ved Miamikysten bare fordi det kan hende at havnivået stiger på grunn av hyppigere stormer forårsaket av drivhusgasser i atmosfæren?

Men nå er det slik at klimaendringer ikke lenger er så abstrakte og usynlige for det blotte øyet. Man ser at havnivået har steget flere plasser i verden, man registrerer kalving av isbreer – som Goodell beskriver isbreen Jakobshavn på Grønland, «som isbreenes Kim Kardashian – rask og uforutsigbar, men symbolsk for forandringene i vår verden på en måte som gjør den vanskelig å ignorere.»

Man kan se korallrevene som bleker og dør ulike steder i verden som en konsekvens av en varmere verden. Dette er ikke lenger bare teori, men praksis.

Det man ser hos Perez, men også hos mange politikere her hjemme, er en tilnærmet religiøs tro på at forskning og innovative løsninger plutselig vil kunne fikse klimaproblemene over natten, slik at vi på et personlig plan vil kunne slippe å ofre penger, tid, krefter eller glede til fordel for en forandring vi ikke helt forstår eller kan se.

I boka «Overheating» (2016) påpeker Thomas Hylland Eriksen at vi som art lever over evne; vi er inne i en tid hvor forbruk, konsum og produksjon forholder på et nivå over det bærekraftige. Vi er inne i tidsalderen Antropocen – en tidsalder hvor menneskeheten ikke lenger lever i symbiose med naturen, men heller i en slags økonomisk samværskontrakt med den. Det har oppstått en slags rift mellom oss og naturen. Naturen er en økonomisk ressurs hvor enkeltkomponenter ekstrapoleres for kapitalistisk gevinst uten at vi tenker over at vi hakker løs på intrikate økosystemer. Det blir litt som å fjerne bremsene på bilen, men allikevel tro at bilen skal funke optimal fordi den fortsatt har utallige komponenter igjen.

Og resultatene er det Goodell viser til i boka, blant annet oversvømmelser i Miami. Han blir med en Miami-basert forsker for å teste kvaliteten på vannet som ligger igjen i gatene i Miami etter en oversvømmelse. Vannet som skylles inn i urbane strøk, enten det er fra en regnstorm eller flomvann, ender opp med å blandes med kloakkvann som lekker ut av rørsystemene og ender opp i gatene eller i bukta. Tester viste at vannet rundt Miami Beach inneholdt 30.000 cfu (colony forming units), altså bakterier, per 100 milliliter. Det akseptable nivået ligger på 35 cfu. Vannet Goodell vandret rundt i, var bokstavelig talt fullt av dritt.

Kanskje geoengineering kan være en løsning. Det vil si en tilsiktet endring av jordas klimasystemer for å påvirke global oppvarming. Et forslag fra tidligere nobelprisvinner i kjemi Paul Crutzen er å injisere svovelpartikler i stratosfæren for å øke jordens albedo og dermed sende mer av solens varme tilbake til rommet.

Et annet forslag er å gjødsle havet med jernstøv for å trigge planktonakkumulering som da vil produserer millioner av nye celler som vil absorbere CO2 og kjøle ned atmosfæren. Det er uvisst hvordan slike handlinger vil potensielt påvirke økosystemene, men med kjemi skal kjemi bekjempes.

Det hadde vært fint å avslutte dette med det positive i Goodells bok, men det er langt mellom lysglimtene i hans framtidsscenario. Det siste kapittelet er titulert «The long goodbye» – noe som virker tragikomisk.

Men egentlig er hele situasjonen litt tragikomisk. Vi står metaforisk og bokstavelig talt knedypt i menneskeskapt dritt, der noen av oss lurer på hvordan vi skal komme oss ut av møkka, mens andre lurer på hvordan de kan utnytte den og tjene litt penger når den først er her.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk