Klassekampen.no
Mandag 14. mai 2018
MEN HVA BETYR DET? Glover etter å ha plaffet ned et helt gospelkor.FOTO: SKJERMDUMP
Amerikanske tilstander: Er Childish Gambino helten USA behøver akkurat nå?
Donald-landet
«This Is America» er den beste dansedrevne videoen siden «Chandelier».

MUSIKKVIDEO

Den kom i grevens time forrige helg. Etter to intense uker hvor hele den forvokste angloamerikanske popkulturkommentarindustrien fortvilet og forgjeves forsøkte finne ut hvordan de skulle forholde seg til katastrofen Kanye West, etter at alltid uberegnelige West brøt et og et halvt års stillhet ved å bryte det ultimate tabuet, og understreke sin støtte til sittende president Donald Trump. Det er reelt ubehagelig å forholde seg til for alle som har holdt frem Kanye West som en sentral popkulturell skikkelse de siste ti årene eller så, så klart, også for undertegnede.

Så reaksjonen er høyst menneskelig, også det at det egentlig ikke har handlet så mye om hvordan vi skal forholde oss til dette, som hvordan vi skal unngå å forholde oss til dette ubehaget. Selv en reell litterær størrelse som forfatter og kommentator Ta-Nehisi Coates, brukte sist uke en svimlende overvekt av de nær tretti tusen tegn i hans kommentar for The Atlantic, til å skrive om a) Michael Jackson og b) seg selv. Mens hovedtemaet, Kanye West, strengt tatt kun ble behandlet fullstendig overflatisk.

Dette er nok mye av grunnen til at Donald Glovers nye musikkvideo under navnet Childish Gambino, «This Is America», ble en umiddelbar gigantisk snakkis, også blant interesserte her hjemme, da den ble sluppet sent lørdag kveld forrige helg – endelig litt annen «viktig» popkultur å snakke om. Samtidig er det absolutt ikke hele grunnen. Slippet kom for eksempel parallelt med at Glover hadde den prestisjefylte dobbeltrollen som gjestevert og musikalsk gjest på programmet «Saturday Night Live», før premieren på hans inntreden i «Star Wars»-universet som den unge Lando Calrissian i kommende «Solo».

Fakta:

DONALD GLOVER

• Amerikansk rapper, skuespiller, komiker og serieskaper (av tv-serien «Atlanta»), født 1983 i Atlanta. Spiller Lando Calrissian i den kommende Star Wars-filmen «Solo».

• Har sluppet sju mixtapes og fire album under navnet Childish Gambino siden 2011. Gikk gradvis fra et lett ironisk raputtrykk til ambisiøse psykedeliske funkpastisjeene som preget «Awaken, My Love» fra 2016.

• Annonsert i fjor at hans neste album ville bli hans siste (i hvert fall under navnet Childish Gambino ...). Signerte platekontrakt med multinasjonale RCA i januar. Første singel fra neste (og siste?) album, «This Is America», kom forrige helg, perfekt timet til Glovers prestisjefulle gjestevertoppdrag på den amerikanske tv-institusjonen «Saturday Night Live».

Og særlig musikkvideoen til «This Is America» er vitterlig et eksepsjonelt stykke arbeid. Det er en sjeldent god dansedrevet musikkvideo, kanskje den beste siden Sias «Chandelier» (2014). Og desto mer imponerende i så måte fordi det er den ikke-trente danseren Glover som selv står i fokus (bokstavelig talt) nesten hele videoen gjennom. Med det man kan kalle dramatiske skifter i bakteppet.

For de er virkelig oppsiktsvekkende, de bildene og tablåene videoen byr på, i det vi må anta er en allegori for USA 2018, under presidenten som deler Glovers fornavn. De er sjokkerende brutale, der Glover blant annet henretter en bakbundet og kneblet bluesgitarist uten forvarsel, eller plaffer ned et helt gospelkor før du vet ordet av det, med sitt sannsynligvis fullt ut lovlige semiautomatiske gevær, og snur seg nonchalant mot kameraet og danser inn i låtas andre vers uten å bomme på et trinn.

«Alle» er skjønt enige om at låten og videoen er full av symbolikk og metaforer som tar Donald Trumps Amerika på kornet. Men påfallende nok er det svært få som spesifiserer hva det hele egentlig skal bety, hva metaforene representerer. Og de spredte små forsøkene jeg har kommet over er bemerkelsesverdig vage i sin tolkning. På den annen side, virkelig god samfunnssatire er sjelden entydig eller lett å oppsummere.

Og selve musikken, da? Childish Gambino var lenge en slags ironisk, slackeraktig rapper, til helomvendingen med den svært habile (om enn ikke spesielt fremsynte) funkpastisjen «Awaken, My Love» i 2016, med kyndig hjelp av sin musikalske høyre hånd og bandleder, Ludwig Göransson (fra Linköping!). «This Is America» er derimot en retur til rappingen. Det er som om Glovers forhøyede stjerneprofil understrekes ved at versene «smykker seg» med subtil bakgrunnssvokal fra et stjernelag av Atlantas mest populære rappere: 21 Savage, Quavo fra Migos, Slim Jimmi fra Rae Sremmurd, Blocboy JB og Young Thug – der kun sistnevnte får bidra med så mye som en selvstendig setning.

Grepet fremstår som en maktdemonstrasjon, samtidig som det også er egnet til å påminne om at samtlige av disse gjestene både er mer habile og mer underholdende å høre på enn Glover/Gambino selv. Produksjonen er tilsvarende ambisiøs, der de oppløftende gospelaktige refrengene kontrasteres med mørke, basstunge beats på versene.

Det hele bundet sammen med gjentatte nikk til musikkarvens opphav fra Afrika – Göransson anvender utvilsomt og effektivt knep han plukket opp via research på afrikansk tradisjonsmusikk i hans rolle som filmkomponist for «Black Panther» nylig. Det hele er både oppfinnsomt og kompetent. Men kanskje litt temperamentsløst? I hvert fall om man lytter med øynene igjen, uten de mektige bildene fra Hiro Murais video.

Og man kan, og bør kanskje, stille et spørsmål om hvorvidt «This Is America» fungerer som utgangspunkt for konversasjon. For treffer ikke videoen og låten nærmest utelukkende et såkalt «woke» segment? Og dermed også en nærmest ubrytelig enighet om spørsmålsstillingene som berøres – deriblant våpenlovgivning, statlig maktbruk og slaveriets etterdønninger i samfunn og kultur. For det Donald Glover presenterer er ikke noe speilbilde av Donald Trumps Amerika, så mye som en speiling av sitt publikums ståsted og engasjement. Personlig vil jeg hevde at en mer konstruktiv respons på unektelig reelle og dramatiske omveltninger i samfunnet, kanskje heller er å stoppe opp og konfrontere ens egen, indre Trump. Enda så ubehagelig den øvelsen er. Hvem holder så opp et speil egnet til en slik selvransakning? Jeg kan i grunnen ikke se noen andre enn Kanye West, skummelt nok.

martinb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.09

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk