Mandag 14. mai 2018
EN KJEMPE I NORSK MUSIKKLIV: Grete Pedersen – kordirigent, organist og lærer – som bruker hverdagen til å undervise studenter.
Allsidig: Det Norske Solistkoret vant nylig pris for sine Bach-tolkninger, og snart synger de Saariaho på Sentralen i Oslo.
Korstyreren
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».

Intervju

Grete Pedersen, Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria fikk nettopp utmerkelsen Diapason d’Or av det franske musikkmagasinet Diapason, for tolkninger av motetter av Bach. Og tatt i betraktning at ingen av de medvirkende er spesialister på den tidlige musikkens framføringspraksis, er utmerkelsen oppsiktsvekkende. Pedersen er en kjempe i norsk musikkliv. Hun har femten plateinnspillinger sammen med Solistkoret på samvittigheten, og hun er professor i kordireksjon ved Norges musikkhøgskole. En viktig del av hennes skapende virksomhet er den nye musikken, og i slutten av mai framfører hun og Solistkoret musikk av den finske mesterkomponisten Kaija Saariaho på Sentralen. Musikkmagasinet møter Pedersen på kontoret en helt vanlig tirsdag.

– Er det noe Musikk-Norge kjenner deg for, er det som dirigent for Solistkoret, som du begynte å dirigere da du var 30. Hvordan vil du karakterisere ditt forhold til koret?

– Det er et nært forhold, helt klart, og det har vart i 28 år. Vi kjenner hverandre godt, både hva gjelder styrker og svakheter, og alle har et ønske å om å utvikle seg. Jeg opplever en sterk rastløshet som jeg ser veldig positivt på. Vi jobber ikke for halv maskin, men er konsentrerte og oppmerksomme, aller helst i kombinasjon med humor og overbærenhet. Jeg er jo selvfølgelig nærsynt, men jeg tror ikke det er noe kor i hele verden som det er så gøy å leke med som med Solistkoret, og jeg har truffet mange kor etter hvert …

Fakta

Grete Pedersen

• Norsk dirigent og organist, født i Sarpsborg i 1960 og utdannet ved Norges musikkhøgskole.

• På 80- og 90-tallet jobbet hun som organist og var dessuten ansatt ved Barratt Due Musikkinstitutt. Fra 1995 begynte hun å undervise ved Norges musikkhøgskole.

• Gjennom tjue år, fram til 2004, var hun dirigent for Oslo Domkor, som hun selv etablerte. Fra 1990 av har hun vært dirigent for Det Norske Solistkor.

• Vant nylig prestisjeprisen Diapason d’Or i det franske musikkmagasinet Diapason for plata «Bach: The Motets» med Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria.

Forankret i nåtiden

– Hva er det så du har bidratt med i løpet av disse årene?

– Jeg tenker framfor alt at det handler om å gjensidig skape sammen med musikere. Vi har også et prinsipp om at det ikke finnes en øverste grense for hvilken musikk som er for vanskelig, eller for den del for lett. Vi har alle et ønske om å musisere på en måte som setter spor, og vi prøver å finne bra komposisjoner og dessuten komponister som vi har lyst til å utvikle oss med.

– Fordi samtidsmusikken er viktig for deg?

– Ja, en av grunnene til at jeg begynte å dirigere Solistkoret var at jeg visste at de hadde et uttalt ønske om å framføre den nyeste musikken. Og de ville gjøre det på et høyt kunstnerisk nivå.

– Men selv om du ønsker å stå forankret i nåtiden, blir det kanskje ikke riktig å si at du er en «samtidsmusikkdirigent»?

– Nei, men jeg får mange forskjellige stempler. Jeg jobber jo mye med samtidsmusikken, men jeg opplever ikke at jeg befinner meg i den ene eller andre båsen. Jeg er generelt veldig lite opptatt av båser, og hvis det skal være en merkelapp på meg, må det kanskje være at jeg elsker å vandre mellom ulike stilarter og uttrykksformer. Samtidig er det viktig å få bestilt nye verk og å ha kontakt med det kreative og skapende musikklivet i dag. Det betyr likevel ikke at man ikke skal ta med seg godbiter fra tidligere tider.

Å synge Bach

– Din Bach-tolkning har fått glimrende kritikker. Jeg ble likevel ganske overrasket da dere ble tildelt Diapason d’Or, for dere er jo ikke primært forankret i den tidlige musikkpraksisen.

– Jeg er kanskje ikke tidligmusikkekspert, men det er ikke å unngå at jeg som utdannet kirkemusiker ble innprentet med den tidlige praksisen der jeg satt ved orglet mitt. Jeg har brukt mye tid på å undersøke tidligere tiders instrumenter og spilleteknikker, og ser jeg helt tilbake til min eksamenskonsert med Bachs «Johannespasjonen» på sent 80-tall, så gjorde vi den på gamle instrumenter med tarmstrenger og hele pakken. Jeg syns det er ekstremt spennende å være med Ensemble Allegria når de kaster seg over Bach med åpent sinn, med moderne buer og med hele sin raffinerte musikalitet. Jeg elsker å jobbe sammen med dem. Bachs musikk er lettere å framføre med tidligmusikkensembler, men hvem har sagt at det skal være så himla lett hele tiden? På en eller annen måte må jo den historiske forståelsen henge sammen med 2018. På denne platen har vi gjort noen av de mest intime motettene med gamle instrumenter, og jeg synes spennet mellom større moderne orkesterbesetning og en liten kammergruppe kler musikken og gir en mangefasettert innfallsvinkel til denne musikken.

– Noe spesielt med deg, i alle fall i norsk målestokk, er at du dirigerer både kor og orkester. Ofte er det jo sånn at kordirigenten fungerer som en prøveleder for koret, men når musikken skal settes sammen med orkestret er det orkesterdirigenten som tar over.

– Det var egentlig tilfeldig at jeg begynte å dirigere kor. I utgangspunktet er det musikk uansett om vi har med sangere eller instrumentalister å gjøre. Alle er musikere, det er bare at sangerne har instrumentet inne i kroppen, og også skal framføre en tekst. Ja, forskjellen ligger i teksten. Samtidig kan man si til et orkester: «Spill med konsonanter», og det gir mening, særlig med tidlig musikk.

Å synge Saariaho

– Dere skal snart synge Saariaho, og hennes klangflater er uhyrlig komplekse. Jeg skjønner bare ikke hvordan det er mulig å studere inn noe som dette, for deg som dirigent, eller hvordan koret skal finne en meningsfull samklang.

– Sangerne har jo ikke gitte grep å forholde seg til, og det vil si at det er ekstra krevende med kompliserte partiturer, og det kan høres ganske vilt ut på første prøve. Men Solistkoret er også et ensemble der det forventes at de kan musikken når de kommer på første prøven. Jeg syns det er en god måte å bruke tiden på at de først gjør hva de kan på egen hånd, og så lager vi musikk sammen.

– Bruker du bestemte teknikker for innstuderingen?

– Ja, og nei. Det kommer helt an på stykket. På generell basis er det bra at musikerne får en fornemmelse av terrenget, av arkitekturen i et stykke og deretter zoomer inn på detaljene etter hvert. Av Eric Ericson (legendarisk svensk kordirigent og -lærer, red.anm.) lærte jeg ideen om i fellesskap å studere enkelte steder og akkorder så grundig at sangerne får et slags muskelminne. Jeg liker å kalle slike steder «fyrtårn». Jeg liker begrepet, fordi fyrtårnet gir retningen man skal styre etter. Kommer vi til disse stedene hører sangerne raskt om det ikke stemmer og de justerer seg fort.

– Hva med selve musikken til Saariaho, da?

– Jeg tenker at hun er en av de mest fascinerende nålevende komponistene. Det er noe uutgrunnelig ved musikken, både noe man får tak i, men så vet man likevel ikke helt. Det er tidløst moderne, dyptloddende og organisk – som naturens gang og havets ubønnhørlige skiftninger. Kanskje det er derfor jeg synes den beste plassen å innstudere musikken er i båten min ute på sjøen. Vel å merke hvis bølgene ikke er for krappe.

En skattkiste

– Mye av hverdagen din går til å undervise studenter. Du er professor i kordirigering ved Norges musikkhøgskole.

– Ja, og Musikkhøgskolen er en skattkiste av dyktige kolleger og studenter. Der kan du nå studere direksjon helt fra bachelor-nivå, via master til doktorgrad. Norsk kormusisering får for tiden veldig positiv oppmerksomhet ute i den store verden, og dermed har vi mange dyktige internasjonale søkere. Jeg håper at enda flere norske dirigenter kan komme seg gjennom nåløyet på masternivå. Vi må hegne om det særegne skandinaviske språket også i musikklivets internasjonalisering – selv om jeg definitiv også ser veldig positivt på det siste. Vi har så mye å lære av hverandre. Heldigvis.

– Hva er det sentrale du prøver å formidle i undervisningen din?

– Det viktigste er å være en bra musiker, og så lærer du teknikk for å få dette ut. Noen slagtekniske ting er for så vidt basale, og studentene må kunne disse, men de hjelper deg ikke hvis du ikke har noe på hjertet, eller hvor nå enn den musikalske uttrykksviljen sitter. Når en student vet noe om hva vedkommende vil formidle, snakker jeg gjerne om tekniske løsninger. Teknikk er ikke et mål, den er et arbeidsredskap for å bygge et musikalsk forløp. Og så er det vesentlig at en dirigent er opptatt av menneskelivets irrganger og etter hvert tilegner seg innsikt og forståelse for ulike psykologiske fenomener, både på enkeltindivid, gruppe og organisasjonsnivå.

– Du har hatt lærere som Eric Ericson og Terje Kvam, og du har også studert orkesterdireksjon med Kenneth Kiesler. Hvem av disse har du lært mest fra?

– Jeg er dypt takknemlig for alle tre, de har alle hatt svært stor betydning. Den som nok har påvirket meg mest er Gunnar Eriksson, en genial fyr og en god venn, professor i Göteborg og dirigent for Göteborgs Kammarkör og Rilkeensemblet. Han klarer ofte å formidle det som ligger under prestasjonene. Han spør: «Hvorfor holder vi på med det vi gjør? Hvorfor er musikk viktig? Hvorfor er kunst viktig?» Svarene er ikke så enkle å finne, men spørsmålene er essensielle. Musikk handler om utrolig mye mer enn at det skal henge sammen og låte rent og pent.

musikk@klassekampen.no

Neste mulighet for å se og høre Grete Pedersen live med Det Norske Solistkor er 31. mai på Sentralen i Oslo, der de framfører tre verk av Kaija Saariaho samt musikk av Maja Linderoth (Sverige), Karin Rehnquist (Sverige), Zad Moultaka (Libanon) og Evelyn Seppar (Estland).

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.12
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.
Mandag 26. februar 2018
Han har alt spilt på Skandinavias største festivalscener og gått viralt på nett, utenfor systemet, som uavhengig rapper. Så når Emir tar skrittet inn i popbransjen mener han alvor.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk