Mandag 14. mai 2018
I SOLVEGGEN: Ketil Bjørnstad, Anneli Drecker og Lars Saabye Christensen poserer tripp trapp tresko, utenfor Bjørnstads hus i Mosseveien.
Anneli, Ketil og Lars: Tre store norske – Bjørnstad, Drecker og Saabye Christensen – med én felles stemme på nytt album.
Hotellsuiten
TREENIGHET: Sterke, individuelle og velkjente stemmer hver for seg, men på det nye albumet ender de allikevel opp som tre likeverdige, med et uttrykk som tilhører alle tre i fellesskap, mener Bjørnstad (som har etternavnet som står på ryggen på CD-en).
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.

INTERVJU

Havet er ikke noen drøm, selv om det ser sånn ut en tidlig vårdag denne sene våren i Oslo, der det nærmest blender deg om du titter utenfor stuevinduet, slik man mildt sagt fristes til på en dag som dette, skimrende i varmt lys. For å låne noen metaforer fra de ved siden av meg i sofakroken her jeg sitter, på høyre side Anneli Drecker (du veit, Bel Canto, «Shimmering Warm and Bright»), til venstre innehaveren av stua, Ketil Bjørnstad – for «Drømmen om havet» var jo både et sentralt spor på hans andre LP «Berget det blå» (fra 1974), og tittelen på hans femtende roman (litt avhengig av hvordan man regner!) fra 1996.

Og så tredjemann innerst i høyre sving av hjørnesofaen, som man trygt kan si er noe mer kjent for litt mer urbane metaforer og landskaper. Det er nettopp disse litterære landskapene til Lars Saabye Christensen, på ett vis i ny og fortettet form, som er utgangspunktet for at vi er samlet i stua denne ettermiddagen.

Bjørnstad foreslo å treffes nettopp her hjemme hos ham, og har dekket bordet, byr på Coca-Cola og lemonade, kaffe, boller og endog innkjøpte ferdigsmurte wraps, med en nesten rørende ivrighet. For en musikkjournalist som er født for sent til å fullt ut ha fått oppleve plateselskapenes glade kanapé-, privatjet- og fri bar-dager mens pengene fortsatt fløt fritt inn, er det en uvant sjenerøs gjestmildhet over det hele. En entusiasme som det er nærliggende å tolke dit hen at Bjørnstad rett og slett er uvanlig stolt og glad for å kunne presentere det nye albumet, som selvsagt ligger dandert rundt bordet, omtrent som en bordbrikke, i fysisk cd-format: «A Suite Of Poems». Hvor han selv altså har tonesatt et knippe såkalte hotelldikt av Lars Saabye Christensen, som nå foreligger innspilt med Anneli Drecker på vokal – og Ketil Bjørnstad ved flygelet.

Fakta

A SUITE OF POEMS

• Nytt album der Ketil Bjørnstad har tonesatt tolv tekster av Lars Saabye Christensen, alle skrevet på forskjellige hotellrom rundt om i verden og navngitt etter hotellene. Samt en avsluttende instrumental av Bjørnstad oppkalt etter det tyske alpe-spahotellet Schloss Elmau.

• Innspilt med Anneli Drecker på vokal og Ketil Bjørnstad på piano i Rainbow Studio forrige vinter.

• Slippes denne uka på tyske ECM, med slippfest neste uke på Røverstaden i Oslo, med alle tre levende tilstede på scenen.

Stemningen er i det hele tatt påtakelig sjenerøs. For å illustrere, her er et knippe adjektiver slengt ut rundt bordet, plukket fra nøysommelig transkriberte lydopptak av samtalen i løpet av en drøy times tid, og rimelig likt fordelt mellom de tre, når de griper etter begreper for å beskrive hverandre, eller mer presist, hverandres tilnærming til sine respektive fag: «perfekt», «sterkt», «utfordrende», «fantastisk», «kjempepent», «enormt», «autoritativt», «imponerende».

– Det var veldig luksusjobb, det her, og jeg gledet meg veldig til å gå i studio, konstaterer Anneli Drecker.

Som altså utgjør selve stemmen, fysisk sett, på prosjektet. Det hjalp sånn sett at hun fra før av var en stor beundrer av skriftspråket til Lars Saabye Christensen, den litterære stemmen som er utgangspunktet her. Tonespråket til Ketil Bjørnstad kjenner hun også svært godt til fra før, med et samarbeid som strekker seg tilbake til tusenårsskiftet, og ut over tre tidligere fullengdere. Faktisk har også alle disse litterære forelegg, men fra litt andre settinger. Tekstene til poeten og presten John Donne på «Grace» (2001) ble tolket live i et opptak fra Vossajazz i 2000 og Alf Larsen-tolkningene på «Hvalenes Sang» (2010) var tatt opp på hjemmebane i Oseberg Kulturhus i Tønsberg. Riktignok er «The Nest» (2004) i likhet med «A Suite of Poems» tatt opp i ærverdige Rainbow Studio i Oslo, men over et lengre strekk, og med pålegg og gjestemusikere og det hele.

Denne gangen er alt strippet ned. Alt spilt inn og mikset så å si live, over to og en halv dag, på klassisk ECM-vis, for det meste første takes hele veien, kun vokal og piano. Skjønt, den oppskriften der er jo ikke bare bare. For eksempel er ikke et piano bare et piano. Ifølge Drecker var Bjørnstad som et lite barn før han satt seg ned på krakken for dagen, foran Rainbow Studios Steinway-flygel, som stemmes hver eneste morgen det er i bruk.

– Det stemmes av Mr. Steinway Norge himself, Thron Ihrby. Han har jobbet med dette flygelet i mange år, og får det opp på et nivå som er DER. Det er veldig få instrumenter som ligger på det nivået. Det er så vanvittig bra stemt, så vedlikeholdt og ... det er rett og slett et håndverksnivå som ligger i dette som jeg håper så inderlig at noen fortsetter med. Da får du disse overtonene, ikke sant, som er forskjellen fra et digitalt instrument og et Steinway til 1.6 millioner. Det er en viss forskjell. Det stemmes hver eneste dag, og du kan også hente ham inn på ettermiddagen hvis det trengs. Det hører jo Jan Erik, mer enn noen, når det begynner å bli ustemt. Han er ekstremt bra på å oppfatte slikt. Jan Erik, ja, en viss Kongshaug som er mildt sagt tett knyttet til lyden av Rainbow Studio, og med det selve «lyden av Norge» for en viss lyttermasse der ute i den vide verden, og særlig på det kontinentet der både Bjørnstad, Drecker og Saabye Christensen på hvert sitt felt har et ikke ubetydelig ry. Drecker stemmer i, Kongshaugs ører har definitivt satt sitt preg på resultatet.

– Jeg følte meg veldig trygg. Det er veldig rart, apropos gehør og intonasjon ... i studio hørte jeg når ting ble litt for lyst, og han hørte når det lå litt for lavt. Vi var det perfekte studiopar! Han har jo et utrolig bra musikalsk øre, og så tar han ikke for mye plass. Det er det jo også noen som gjør.

Og når vi først er inne på dette med disse mer anonyme arbeiderne som setter sitt umiskjennelige preg på enhver plateinnspilling, eller kunstverk generelt, skyter Saabye Christensen inn en liten assosiasjonsrekke fra sitt hjørne.

– Det er mange mennesker som sysselsettes i et slikt prosjekt. Og den tanken liker jeg veldig godt. Den gangen denne halvbroren min kom ut, trykket man fremdeles bøker i Norge, og da ble jeg tatt opp til Gjøvik, for å lese noe for de jentene og gutta som jobbet der. Men så tenkte jeg «Fy fader, det er fint å se boka mi skape noen arbeidsplasser. Her jobber menn og kvinner med boka mi. De kan tjene noen penger og.» ... det synes jeg var en herlig følelse.

Ikke for å snakke for mye om denne halvbroren, legger han unnskyldende til, men det er faktisk en grunn til å bringe den boken på bane her. Om man skal spole tilbake til opprinnelsen til dette prosjektet, uten å spole helt tilbake til 1969, fødeåret til Anneli og sommeren Ketil og Lars ble konfirmert, sammen, og Ketil hadde sin kanskje første store hotellopplevelse på konfirmasjonsmiddagen på Norum Hotell på Bygdøy, mens Lars jobbet som pikkolo på Gabelshus på Frogner, rett over gata fra der han bodde, men allikevel som å tre inn i en annen verden ... vel, vi har ikke plass til å spole helt tilbake dit og ta det derfra. Og uansett begynner historien om denne plata for alvor først litt seinere, nettopp i kjølvannet av suksessen Saabye Christensen hadde med romanen «Halvbroren», gitt ut i Norge 2001, og etter hvert oversatt til en lang rekke språk.

Det medførte også årevis med reising og lanseringer på det internasjonale markedet, og det var der disse tekstene tok form. På hotellrom rundt om i verden, skrevet på engelsk i en løs og for det meste umetrisk form, med navn etter hotellene de ble til i. Hotellet i den første av disse tekstene, som på plata foreligger som en sangsyklus som nærmest biter seg selv i halen helt til slutt, finnes ikke lenger. Ærverdige Mayflower i New York ble revet ikke lenge etter at Saabye Christensen satt der i 2005, i en klar oppbruddsstemning, litt som å «gå ned med Mayflower», som han uttrykker det, med planker spikret over rom og vinduer og det hele.

Han innrømmer at dette støvet fra en svunnet tid nok svever over alle tekstene, en litt sånn gammeldags hotellfølelse med bibel i skuffen og «bell boy» i uniformsjakke. Han liker best å bo på de hotellene som ligner gamle hoteller. Ikke kjedehotellene som er helt like hverandre. Det tror han alle tre også har til felles. Og de er jo som oftest på hotell når de er på jobb, i sine yrker. Ketil istemmer.

– Vi har vel levd mye av våre liv på hotell. Vi deler noen opplevelser og noen inntrykk, som gjør at jeg tror vi snakker med en stemme på denne platen også, mener komponisten. Vokalist Anneli supplerer:

– Da jeg fikk opptakene med disse sangene for å øve dem inn, var jeg på turne med a-ha, så da satt jeg der og lærte meg disse sangene på et nytt hotellrom hver kveld. Det ble veldig nært. Men jeg tror alle kjenner seg igjen i det å komme inn på et hotellrom og forlate tiden. Trykke på pauseknappen i livet sitt og kjenne på den fremmedfølelsen. Også er det mange fine landskapsbilder i disse tekstene. Man kjenner seg igjen, som i de brusteinene i København. Det er liksom forskjellig lys fra plass til plass. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den fra Melbourne, fra da jeg var i Australia med Röyksopp. Det at du ligger foran tida, at alt er snudd opp ned: «Time is not on our side».

Tekstforfatteren utdyper:

– Når du bor i Australia er dette med tiden helt konkret. Det er kaos. Tiden ligger bak deg. Men det er en unntakstilstand, dette med tid, i alle hotellrom. Tidløst er så kjedelig å si, men det er en unntakstilstand.

– Denne unntakstilstanden, det at man trykker på den pauseknappen ... skaper det en bevissthet både på tapt tid som ligger bak en, og en bevissthet på det som ligger fremfor, på egen dødelighet?

– Det er jo en følelse jeg generelt har! Men den forsterkes på et hotellrom. Og på noen hoteller blir den veldig sterk. Du kommer til et fremmed rom som du skal prøve å gjøre ditt. Den korte, stakkete stunden du er der, så skal du møblere det med dine ting. Du skal legge ut tingene dine og gjøre det komfortabelt.

– Det høres jo ut som en metafor for selve livet.

– Jo. Det er veldig rart. Et helt fremmed rom. Og så rydder du det sammen og drar videre. Det er et bilde på mye. Det er veldig konsentrert.

Komponisten sammenligner på sin side tekstmaterialet med Munch-fragmentene han bearbeidet til sanger sammen med Kari Bremnes på albumet «Løsrivelse» fra 1993. Både i sin u-metriske form, men ikke minst i innhold eller grunntone.

– Det er et eller annet ekstremt sterkt eksistensielt der, hele veien. Da er det også mye morsommere å skrive melodisk, i motsetning til å tenke langt ut i avant garden i klanger. Det blir det motsatte, å gripe og fange noe som er veldig modernistisk i seg selv, tilbake til en melodi. Det er det beste for meg, for hvis du får en tekst som er totalt «Jubileumssang til verten», med fire linjer og refreng, så gir det seg ikke noe melodi ut av det. Da ligger bare alminneligheten og venter på deg. Men når du får en tekst som er kompleks, i rytme og på alle andre vis, så får du en mulighet til å jobbe. Det er det morsomste jeg gjør. Vi gjorde jo det med John Donne også, jeg og Anneli. «No man is an island» er ikke noe dikt, det er en preken.

Og til sist er det altså Anneli Drecker som blir den fysiske stemmen til uttrykket de tre har skapt sammen. Hvordan angriper man den oppgaven der, å skulle målbære både den litterære stemmen i diktene og Bjørnstadas komponiststemme?

– Ketil har jo noen veldig store melodiske sprang som er ganske utfordrende for en vokalist, så da måtte jeg gå metodisk til verks, og jobbe med uttale. Rett og slett øve, øve og øve. Men for å kunne øve, måtte jeg kunne tekstene utenat. Så jeg brukte lang tid på å bare lese og si tekstene høyt, sånn som man jobber når man er skuespiller. Tekstforståelse og tekstanalyse. Eller – ikke analyse, men finne en undertekst som referer til mitt personlige liv, mitt følelsesliv. Sånn at det blir min historie. At jeg så for meg disse rommene, som er det jeg må gjøre nå for å huske tekstene. For å huske lange monologer hjelper det å hente frem visuelle bilder. Så det var to forskjellige måter å jobbe på. Det var egentlig luksus –«Nei, skal jeg høre på melodien, eller skal jeg lese diktet til Lars igjen??» Men jeg skjønte at jeg måtte være godt forberedt. Jeg skreiv diktene bortover uten punktum, ut av manus, for hånd. Da får man inn teksten på en annen måte, med en annen rytme. Da kan du til slutt tenke mer på at du skal fortelle en historie, enn at du skal synge en sang. Det føler jeg er den riktige fremgangsmåten, og det hadde jeg kanskje ikke lært hvis jeg ikke hadde jobba med teater på Hålogaland Teater og andre steder. Det handler om å forstå flyten i en tekst som ikke er metrisk. Vanligvis kan du huske det fordi neste setning rimer, og da vet du på en måte hva du skal si. Det blir mer matematisk og du bruker en annen hjernehalvdel. Men her er det mindre metrisk. Egentlig er det monologer, små monologer.

– Regissøren Robert Bresson skrev en fantastisk liten bok, «Notes sur le cinématographe», som jeg selv pussig nok ganske ofte tenker på når jeg tenker på musikeres rolle i musikken. Han er veldig opptatt av det der med ekstrem repetisjon i innøvingen, at film-aktøren skal kunne teksten og de andre instruksene helt automatisk i kroppen. Først da kan det fylles med innhold. Det du snakker om minner meg litt om det?

– Det er jo litt sånn. Eller som man sier innen den tradisjonelle musikken, Knut Buen pleier å si det: «Først ape, så skape!» Du må først lære ting helt perfekt. Først da, når du har alle de redskapene, kan du gå videre og lage dine egne ting. Ikke det at jeg har «gått videre» og laget «mine egne ting» her. Det er mitt i den grad det ikke er mitt, for jeg føler meg som et medium på dette prosjektet, som en stemme som formidler. Og jeg putter inn de emosjonene jeg bærer på, for å gjøre teksten levandes.

Og her lar vi Ketil Bjørnstad få siste ord, med en liten innskutt betraktning, det er jo tross alt hans navn som står på cd-omslaget på bordet:

– Vi ender opp som tre likeverdige her uansett, tenker jeg. Enten vi vil eller ikke. For det er vårt uttrykk.

martinb@klassekampen.no

«A Suite Of Poems» slippes på ECM/Naxos/Universal 18. mai, med slippfest på Røverstaden i Oslo 23. mai, i to deler: først et «bokbad» der Anne Grosvold møter forfatter og komponist på scenen. Deretter konsert, med piano og vokal.

Artikkelen er oppdatert: 4. juni 2018 kl. 13.30
Mandag 20. august 2018
Henie Onstad-senterets sterke tradisjonelle bånd til den elektroniske kunstmusikken strekker seg femti år bakover. Strekkes de ut i ytterkantene med Lindstrøms konsertverk?
Mandag 6. august 2018
Én ting er det geniale ved Joni Mitchell, men hva med det «sceniale»? Musiker Anja Lauvdal undres og lar seg begeistre av en av de aller største.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk