Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
Fortellertrang: Fortellingens frigjørende kraft bærer Curtis Dawkins novellesamling fra fengselet.
Bak murene
LIVSTID: Curtis Dawkins bokdebuterer bak lås og slå. FOTO: JARRETT HALEY

Hva er det som holder en fange gående, dag etter dag bak høye murer og uten håp om noen gang å bli fri? Det er et underliggende spørsmål i Curtis Dakwins’ «The Graybar Hotel», en novellesamling fra et høyrisikofengsel i Michigan i USA. Dawkins soner selv en livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse, og dette er debuten hans.

På norsk har boka fått tittelen «Rom uten utsikt», men i motsetning til E.M. Forsters klassiske roman «A Room With a View», møter vi ingen forelskede unge kvinner, men tvert imot en rekke skakkjørte, kriminelle menn – «pushere, halliker og tjuvradder», og folk som sitter på livstid fordi de har «tatt med kona si på fisketur, drept henne og senket henne i innsjøen».

De fleste novellene har en tydelig jegforteller: «Jeg er egentlig ikke særlig pratsom av meg, men de to månedene i fengsel hadde gjort det helt åpenbart at jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til.» Hovedfokuset er likevel på medfangene: Italian Tom, Peanut, Pepper Pie, Stinky, Crash, og så videre. Noen av dem er suicidale, andre truende, men alle beskrevet med humor og vidd.

Mellom TV-titting og dagdrømmerier, får vi et tydelig inntrykk av det sosiale livet bak murene, med sine gjensidige tjenester og dealing med sigaretter og dop. Vi får innblikk i den improviserte tatoveringskunsten og kan fornemme personlighetstyper gjennom resultatene. «Brystkassa til Tom så ut som et ark fra en kunstners skisseblokk – et par gamle biler, en løve, Mikke Mus, tårer som sprutet mellom cellegitre, en grønn kladas som kanskje skulle forestille jorda, eller et skip, eller en basketball eller månen …»

Fakta:

noveller

Curtis Dawkins

Rom uten utsikt

Oversatt av John Erik Frydenlund

Gyldendal 2018, 220 sider

Selv om innholdet tidvis er røft, er stilen nokså sofistikert, med fine vendinger, melankoli og lakonisk humor på samme tid. Dette er stort sett godt ivaretatt i den norske oversettelsen, selv om novellene er fylt med nokså uoversettelige kallenavn, slangord, og referanser til alt fra baseballkamper og korttriks til uramerikanske TV-programmer som ruller over skjermene, mens dramatikken utspiller seg mellom fangene i cella.

I ‘Slukt’ møter vi den patologiske lystløgneren Robert, som påstår at han er brevvenn med Julia Roberts og dessuten «i slekt med Geronimo» og andre historiske skikkelser som nylig har figurert på History Channel. Jegpersonen bestemmer seg for å gi ham en lekse, å tvinge ham til å innse at ingen «tror et kløyva ord» av det han sier. Novellen viser hvilket helvetes drama man utløser når man tar livsløgnen fra en gjennomsnittsfange. Men den beveger seg også på et interessant parallellplan der fortelleren selv bretter ut sine egne historier, på kanten til det usannsynlige, som for å spørre leseren: Hvor går grensen for hva du kan tro på?

I flere av novellene får vi også et tydelig innblikk i fortellerens dagdrømmerier om livet på utsiden. Alt «der ute» er en spekulasjon – men også en mulighet for fangene: En åpning for løgn og dikt, drømmer om framtiden og fantasifulle fortellinger om hvem de var i sitt tidligere liv.

Når fortelleren tidvis trer fram gjennom novellene, er det vanskelig å ikke lese inn forfatterens egen historie – selv om den aldri berøres direkte. Dawkins soner livstid etter at han, høy på crack, skjøt og drepte en tilfeldig mann.

Spørsmålet melder seg: Er det riktig å utgi boka? Bør folk i det hele tatt lese den? Debatten har allerede rast i USA. Det finnes opplagt argumenter mot, men også for. Som tilhengere av boka har pekt på, er det behov for mer litteratur fra innsiden av fengslene. USA er et land med 2,2 millioner innsatte, der mer enn 160.000 soner livstidsdommer.

Dawkins representerer et perspektiv som dessverre ikke er så altfor sjeldent, samtidig som tekstene har en litterær kvalitet som gjør dem interessante også for utenforstående. I fengselet, synes han å si, trer løgnens to aspekter klarere fram. Det er livsløgnende som har samlet fangene under samme tak, men også den frigjørende kraften som gjør at de kan leve videre – den frie tanken og det som har reddet forfatteren: muligheten for å taste fortellingene inn på en elektrisk skrivemaskin.

Boka viser at det finnes ukuelig fortellertrang i selv den mørkeste misere, som Dawkins nennsomt har videreforedlet til solide fiksjoner.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk