Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
Skamming: I tider med aukande ulikskap og veksande skam, kan kritikken invitere til fellesskap trass forskjellar.
Ut av skammekroken

Diskusjonar om litterær kvalitet kan gå hardt for seg. Men når Finn Iunker kallar bøkene til Ole Robert Sunde «grønnsaksprosa» (Vinduet 4/2017), Henning Hagerup brukar ord som «amatør­messig» og «Skam deg!» i debatt mot Tor Eystein Øverås (vagant.no), og Bernhard Ellefsen forkastar den samla kritikkproduksjonen til Atle Christiansen med éi setning (Aftenposten 9. mai), er vi forbi sakleg usemje og over i knallhard posisjoneringskamp. Mange finn dette underhaldande. Men når samtalen mellom litteratar får form av skamming, vert det ei påminning om kvifor retorikk for kvalitetsvurdering kan gjere såkalla «vanlege» lesarar skeptiske til kritikaren som smakspoliti.

Aukande fokus på prisar og kåringar gjer kritikken til eit slags hierarkiseringsapparat der æra er for dei få. Skamma treff derimot mange på sin veg nedover. Skamming er farleg effektiv disiplinering; ein debutant som opplever å bli latterleggjort, ytrar seg neppe igjen med det første. Polemiske nedvurderingar av populære litterære verk fungerer ikkje berre som skamming av forfattaren, men også av alle som likar hen.

Eg er, som mange andre, uroa over framtida for litteraturkritikken i ein pressa medie­kvardag. Men eg trur ikkje vi i lengda vinn på at kritikken tek etter polariseringa og den stadig røffare tonen elles i samfunnsdebatten. Skam er nemleg ei psykisk smerte som ikkje berre skaper raseri, men som får ein til å unngå alt som skaper den kjensla. Eg har blitt meir forsiktig med å ytre meg etter at eg i fleire situasjonar har fått reaksjonar eg no vil kalle skamming. Spesielt latterleggjering svir. På den andre sida har eg også fått reaksjonar som tydeleg var meint å jekke meg ned, men som fekk motsett effekt.

Det som no står forstemmande klart for meg, er 1) at eg truleg også har skamma andre, og 2) kor mykje sanksjonar og effekten av dei handlar om sosial status. Det er farleg å slå oppover. Har ein ikkje vore medviten om at det er det ein gjer, merkar ein det raskt på konsekvensane – og då spesielt ved at ein blir eit legitimt mål for folk som oppnemner seg sjølv til forsvararar av den etablerte orden.

Det merkar Sumaya Jirde Ali, og andre innvandrarkvinner som ytrar seg offentleg, i form av grov sjikane som gjer at litterær debatt i samanlikning framstår som humørfylt småerting. Eg trur at sosial status også her er ved sakens kjerne: Mange opplever det som rettferdiggjort og akseptabelt å uttrykkje raseri i grove vendingar fordi kvinnene med mørk hud i deira verdsbilete står for langt nede på den sosiale rang­stigen til å kritisere andre. I alle fall oss!

Samtidig får sterke debattantar som Jirde Ali høgare status i andre miljø. Ved å ta kampen, betrar dei posisjonen for seg og sine. Men ingen må vere i tvil om kva det kostar. Det ser ut til at Jirde Ali taklar presset, men det kan like fort skje at den som stikk nasen for langt fram, blir tatt så hardt at ein aldri meir ytrar seg og får vanskar vidare i livet.

Styrken som skal til for å kjempe seg opp frå ein underdog-posisjon, blir ofte undervurdert av dei som har kome lett til ein posisjon i toppen. Dermed kan dei kome til å tru at eigen status viser at dei faktisk er overlegne, og at dei gløymer solidariteten med dei som møter langt større utfordringar.

Om den litterære samtalen blir ein kamp­arena som handlar mest om fordeling av ære blant dei mest ressurssterke, blir kritikken ein institusjon som ikkje minskar, men forsterkar ulikskap.

Men det beste med litteraturen er jo at den kan skape eksistensielle fellesskap på tvers av forskjellar! Ein kritikk som har det i mente, kan håpe å få noko av den demokratibyggjande effekten vi snakkar om i festtalane.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk