Klassekampen.no
Lørdag 12. mai 2018
POSITIV OG PRODUKTIV: Helsemyndigheter og massemediene heier frem de glade 100-åringene som danser, løfter og jogger – og gjør dermed helse til et selvvalgt, individuelt anliggende, skriver Runar Bakken. FOTO: ISTOCKPHOTO.COM
Gyngestol er ut, Elixia er inn: Ideen om «suksessfull aldring» tilslører at helseatferd primært formes av klassebakgrunn.
Alderdommens vinnere

«Det finnes ikke noe så ubehagelig som å bli forebygget», skal visstnok filosofen Hans Skjervheim ha uttalt under en barrunde i Bergen på 1970-tallet. Utsagnet er treffende for den forbanna irritasjonen gamle «slitere» kan uttrykke overfor det velmenende maset om røyking, drikking, mosjon og kosthold som kommer fra helsemyndigheter, massemedier og forskere.

For gamle med høy økonomisk og kulturell kapital derimot, passer rådene som hånd i hanske; de jogger, svetter, danser og løfter jern om de er 70 eller 110 år. De nyter salat fremfor hamburgere med chips og et lite glass fremfor fylla; de tilhører den klasse som alltid har respondert positivt på helsemyndighetenes anbefalinger – om det dreier seg om å redusere kjøtt til fordel for fisk og grønt, eller om å stumpe røyken. De er helsemyndighetenes favoritter og setter «gullstandarden» for alle andre gamle.

Helseatferdens firkløver – røyking, drikking, mosjon og kosthold – referer til den livsstilshypotese som medier, helsepersonell og helseforskere har omfavnet og som hevdes å være av avgjørende betydning for folkehelsen, ikke minst for gamle. Forestillingen bak hypotesen er at velstandsøkning har gravlagt sosiale klasser som noe betydningsfullt for hvordan vi ivaretar helsa; at det nå er opp til oss selv om vi vil holde oss friske lengst mulig og få en god alderdom.

Fakta:

«Suksessfull aldring»:

• Ideen om at det er individets livsstilsvalg som avgjør hvordan deres helse og alderdom arter seg, har bredt om seg siden 1990-tallet.

• I denne teksten viser Runar Bakken hvordan norsk helsepolitikk har blitt påvirket av denne ideen, og hvordan dette bidrar til økt helseulikhet.

• Bakkens nye bok «Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle» lanseres 30. mai ved høgskolen i Sørøst-Norge i Drammen.

• I forrige uke skrev lege og spaltist Elisabeth Swensen om ideen om suksessfull aldring i forbindelse med Høyres ønske om å oppheve aldersgrensene i arbeidsmiljøloven.

Om forfatteren:

• Runar Bakken er dosent ved Institutt for sykepleie og helsevitenskap, Høyskolen i Sørøst-Norge.

Hypotesen hviler på den forestilling at sykdomsbildet har forandret seg «fra fattigdomssykdommer til overflodslidelser», hevdet Geir Stene-Larsen midt på 2000-tallet. Helsemyndighetene har derfor intensivert det kritiske blikket på privatsfæren, mot folks individuelle konsum. Kort og godt; oppmerksomheten er rettet mot individuelle helsevalg, og ikke mot de ulike sosiale rom hvor helsevalg over tid formes.

Men utpå 2000-tallet kravlet klassene opp av sine graver og viste med all tydelighet at klasser og helseatferd hang sammen, noe blant andre Jon Ivar Elstad har vist i sine studier. Spørsmål som «hvorfor lever mennesker på Oslo østkant cirka ti år kortere enn de på vestkanten», kunne ikke forklares med individuelle helsevalg alene.

Om sammenhengen mellom sosiale klasser og helsevalg i dag er veldokumenterte, har det ikke satt dype spor i hva helsemyndighetene og medier velger å formidle. De heier alle frem de positive og glade 100-åringene som danser, løfter og jogger, og med det reduseres i stor grad spørsmålet om helseulikhet til et spørsmål om individuelle valg knyttet til røyking, drikking, mosjon og kosthold.

Det er dokumentert at folk fra lavere sosiale klasser røyker mer, mosjonerer mindre og spiser mindre frukt og fisk enn de med høyere økonomisk og kulturell kapital. Utvilsomt bidrar dette til helseulikheter, men spørsmålet er om det er noe mer som former denne helseulikheten? I en studie ledet av Vera Skalická i Trøndelag konkluderes det med at røyking, drikking, mosjon og kosthold er av betydning, men at ulikhetene i materielle og psykososiale livsforhold knyttet til inntekts- og utdanningsforskjeller, hadde større betydning for dødsrisiko enn livsstilen.

Andre nasjonale og internasjonale studier gir støtte til en slik konklusjon: Helseatferdens «firkløver» er av betydning, men langvarige belastninger knyttet til arbeid, arbeidsbetingelser, lønn, dårlige boforhold, store krav til ytelser kombinert med minimale muligheter til å ha kontroll over egen arbeidssituasjon, ulykkesrisiko på arbeidsplassen, var og er viktigere enn livsstil. Tilsvarende med «prekariatet»; de som i dag tvinges til jobber og midlertidig arbeid med minimal – om i det hele tatt – noen form for jobbtrygghet, innen hotell, restaurant, handel, renhold, transport, bygg og anlegg, vareproduksjon og pleie- og omsorg.

Hovedkonklusjonen i studiene er at helseatferd formes gjennom et langt liv, og av noe mer enn av usunt konsum og kroppslig aktivitet eller passivitet. Og siden det politisk ikke gjøres noe grunnleggende for å endre disse arbeidsbetingelsene, bidrar disse forholdene til å reprodusere helseulikhetene mellom klassene.

En ting er at selv lederen av LO ikke forstår samfunnet som klassedelt, men en kanskje viktigere grunn til at oppmerksomheten nesten utelukkende rettes mot den individuelle helseatferd, er at de fleste forskere, medier og helsebyråkratiet er ideologisk fortryllet av en helseideologisk retning; successful aging.

«Suksessfull aldring» har med «amerikalinjen» seilt over Atlanteren og inn i den norsk helseoffentlighet og blitt like selvfølgelig der som luften de puster i. Det var John Rowe og Robert Kahn som på 1990-tallet utmeislet ideologien, som blant annet reduserer alle andre faktorer for uheldig helseatferd enn individet selv.

Retningen leverer i dag livsstilsråd og har bidratt til politikkutforming for helsemyndigheter og til en industri av bøker, konferanser, tidsskrifter, støtteordninger og forskningsprogrammer i USA, Europa og Norge. De har produsert og etablert termer som produktiv aldring, positiv aldring, optimal aldring, effektiv aldring, uavhengig aldring, aktiv aldring og sunn aldring. På den måten knyttes ideologien – eksempelvis «produktiv aldring» – til det som i god protestantisk ånd moralsk er å foretrekke fremfor «uproduktiv aldring».

«Uproduktiv aldring» gir assosiasjoner til noe passivt, negativt; à la «lediggang er roten til alt ondt» med alt hva det kan føre til av røyk, fyll og faenskap. Det som teller, og som moralsk har forrang, er hele tida å være travelt opptatt – være på, være på nett, på trening, i produktiv aktivitet. Ideologien representerer en «travelhetens» og «produktivitetens etikk».

Suksessen og appellen til «successful aging», spiller uhemmet på alles frykt for aldringens konsekvenser, og det loves gull og grønne skoger for dem som følger anbefalingene. Som Rowe og Kahn selv uttrykker det i en av sine publikasjoner sent på 1990-tallet: «Vårt hovedbudskap er at vi kan ha en dramatisk innflytelse på om vi lykkes å oppnå en god alderdom eller ikke. Langt mer enn vi tidligere har antatt, ligger ansvaret i våre egne hender (…). Det å lykkes, innebærer å ha bestemt seg, planlagt og bestrebet seg på å ta dette ansvaret. Alle disse faktorene ved det å oppnå suksessfull aldring, er individets eget ansvar. I korthet; suksessfull aldring er avhengig av individuelle valg og individuell atferd».

Med denne ekstremt individorienterte tenkningen – à la Margaret Thatcher – ses det helt bort fra at helseatferd formes og reproduseres innenfor ulike klasser. Eliten har i stor grad «svelget» konseptet og tar helsemyndighetenes råd på strak arm. De anser det som et mulig vinn-vinn-konsept: en forhåpning om at en god alderdom, og helsemyndighetenes selvpålagte krav – ifølge perspektivmeldingene – vil redusere offentlige helseutgifter. Eliten er alderdommens vinnere, men «suksessfull aldring» produserer motstand blant mennesker som har levd og lever sine liv nederst på den sosiale rangstigen.

Selvfølgelig hadde også de kunnet tjent på å «ape etter» elitens positive innstilling og sunnere livsvaner, men med Bourdieu kan muligens motstanden forklares på denne måten:

Fra 1970-tallet økte polariseringen spesielt mellom det Bourdieu kaller middelklassen og arbeiderklassen. Ett sentralt trekk ved middelklassen er at den er knyttet til «utdanningsrevolusjonen»: fremveksten av vitenskapelig ekspertkunnskap. Den økte polariseringen ligger ikke i at middelklassen med det er flyttet langt opp i hierarkiet og over arbeiderklassen, men langt bort fra den. Den velutdannede middelklassen er med sin akademiske «ekspertkunnskap» så å si lost inn i de statlige institusjoner; inn i regjering, universitet og høyskoler og inn i helsemyndighetenes forvaltningsorganer.

De er sånn sett «på parti med» dem som omfavner helseatferdens «firkløver»: fristilt fra arenaer hvor de økonomiske verdier skapes – kapitalismens maskinrom (olje, industri, jordbruk, transport og lignende). De fjerner seg ikke fra arbeiderklassen fordi de tjener så himla mye bedre, men fordi de besitter en høyere kulturell kapital.

Hvis vi ser verden fra arbeiderklassen, fremstår avstanden til rike «børsmeklere» som en kvantitativ gradsforskjell; de tjener bare mye mer enn dem selv. Avstanden til utdanningsmiddelklassen – den kulturelle elite – fremstår derimot som en vesensforskjell; som en «fremmed valuta», for å si det med Bourdieu. Dette refererer til kulturelitens smak og livsstil i vid forstand; hva de foretrekker å putte i munnen av mat og drikke en fredagskveld, hva de lytter til av musikk, ser på TV, hvordan de ivaretar kroppen, kler seg og den slags. Motstanden – eller antielitismen fra arbeiderklassen – retter seg derfor mer mot middelklassens politiske og «fremmede» elitepreg, enn mot den økonomiske eliten.

Motstanden mot å «ape» etter kultureliten hva sunnere livsstil angår, kan sies å være en variant av den motstand sosiologen Paul Willis fant da han spurte seg selv: «Når noe arbeid er mindre belastende, bedre betalt og bedre ansett: Hvorfor søker ikke alle seg til den type jobber da»? Svaret han fant, var at arbeiderklassen identifiserte seg med et alternativt verdisystem der motstand mot å bli som utdanningsmiddelklassen i seg selv ble gitt en verdi. Motstand mot å «ape» etter kulturelitens livsvaner, kan forstås som en form for integritetsbevarende motstand; en motstand med utspring i en kroppsliggjort vegring.

Når helsemyndigheter, medier og forskere likevel kjører på med at «helseatferdens firkløver» er kongeveien til den gode alderdom, viser de at de er fortryllet av det klasseløse, individorienterte helsekonseptet; «suksessfull aldring». Uten kanskje å ville det, bidrar de derfor til å øke helse­ulikheten i Norge. For i valget mellom å bli som «dem» og «miste seg selv», velger arbeiderklassen den livsstil som gjennom livet har ivaretatt deres integritet, til tross for at det ikke fremmer helsa deres. De finner kanskje derfor en paradoksal trøst i Skjervheims utsagn: «Det finnes ikke noe så ubehagelig som å bli forebygget».

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk