Klassekampen.no
Fredag 11. mai 2018
Illustrasjon: Knut Løvås
PSYKISK HELSEVERN
Finn fem feil
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

I det psykiske helsevernet for voksne blir behandlere premiert for å finne feilen på folk, mer enn for å hjelpe dem.

Jeg ble oppringt av Per, en ung mann som lurte på om jeg hadde ledig tid i privatpraksisen min. Saken var at han i flere uker hadde vært til utredningssamtaler på en psykiatrisk poliklinikk i offentlig psykisk helsevern. Nå hadde han fått beskjed om at utredningen ville ta et par måneder til, men at han bare kunne komme annenhver uke. Den unge mannen var litt desperat. Han visste selv ganske mye om hva han strevde med, men opplevde at psykiateren ikke var opptatt av det i det hele tatt, kun av spørreskjemaer og utredningsinstrumenter. Han trengte noen å gå til for å få hjelp parallelt med utredningen, siden den ikke var til hjelp, som han sa. Jeg hadde ikke ledig kapasitet, men snakket en god stund med Per på telefonen og bad ham ringe tilbake senere og fortelle hvordan det gikk. Noen uker senere ringte han og fortalte at han hadde gitt opp poliklinikken og ønsket forslag til psykologer han kunne ta kontakt med direkte.

Hva var det som gikk galt mellom Per og poliklinikken? Hvorfor droppet han ut? Vi kan anta at psykiateren hadde gode intensjoner og jobbet med retningslinjene i ryggen, men likevel opplevde ikke pasienten å få den hjelpen han sårt trengte.

Hvis du strever psykisk og oppsøker helsevesenet for å få hjelp – hva trenger du da? Jeg mener – hva trenger du aller mest? At det kartlegges hva som er feil med deg, eller at behandleren spør om hva du strever med og er opptatt av? Trenger du en diagnose, eller trenger du at noen forsøker å forstå? Har du behov for å fylle ut spørreskjemaer og svare på en rekke standardiserte spørsmål, eller ønsker du at behandleren snakker med deg og er interessert i å høre om livet ditt og hvordan det vanskelige ser ut fra ditt ståsted?

Jeg tror du aller mest trenger det siste, å bli forsøkt forstått. Innbakt i psykisk strev og smerte ligger et omfattende menneskelig behov for å bli imøtekommet, akseptert, forstått og behandlet som en person med en historie og en kontekst. Men sjansen er dessverre stor for at du erfarer det første: en systematisk jakt på hva som er galt inni deg før selve behandlingen begynner. Et av mantraene som psykisk helsevern styres etter er «finn fem feil». Mange har nemlig flere enn én, og det kalles komorbiditet.

I psykisk helsevern for voksne blir man premiert for å finne feilen på folk, mer enn for å hjelpe dem, dessverre. Siden diagnosesystemene for psykiske lidelser ble utviklet fra 1950-tallet, har diagnosetenkning fått enorm status og utbredelse. Psykisk helsevern i Norge er bygd opp rundt et grunnsyn på psykisk lidelse som sykdom. Når folk blir henvist til behandling, blir de utredet for å finne ut hva som er galt, noe som kan ta mange uker, eller måneder. Deretter settes diagnose. Først da begynner behandlingen, altså hjelpen, hvis det er noe tid igjen, noe det ikke alltid er.

Pers historie handler om det frustrerende ved å ikke bli forsøkt forstått, og dermed ikke føle seg møtt. Det er en historie om sykdomsmodellens leting etter fem feil og hvordan letingen noen ganger kan gjøre mer skade enn gavn. Selv om det også kan være nyttig å få et navn på symptomene sine.

Den britisk professoren i psykolog Peter Kinderman argumenterer i boka «A Prescription for Psychiatry» (2014) for en total nytenkning innenfor det psykiske helsefeltet. Han mener vi må bort fra sykdomsmodellen, hvor psykiske problemer sees som symptomer på underliggende biologiske sykdommer eller ubalanser. Psykiske helseproblemer, sier han, er sosiale og psykologiske fenomen, ofte med medisinske aspekter. Og altså ikke grunnleggende sykdomstilstander med sosiale og psykologiske aspekter, slik diagnosesystemene forutsetter.

Hvordan hjelper vi mennesker som strever til å få sine grunnleggende menneskerettigheter etterkommet, spør Kinderman. Han kommer med svaret selv: ikke ved et reduksjonistisk diagnostiserende helsevesen.

Samtidig trenger vi jo å kategorisere og sette systematiske ord på lidelse. Kinderman mener også det. Men ved å skrelle bort sykdomstenkningen fra diagnosesystemene, ville vi stå igjen med mer deskriptiv forståelse av sammenhenger, og dermed en mye bredere vifte av tiltak. Diagnosene slik de er i dag, identifiserer lidelse som sykdom – «det er noe galt med deg». Det vi trenger, er måter å identifisere sammenhenger og hjelpebehov. Når du kommer til helsevesenet med psykisk strev, trenger du å bli forstått så langt det er mulig, og du trenger at de som behandler deg inviterer til et samarbeid om hva du trenger av hjelp, innenfor det som er mulig å få til.

Men det er viktig å ikke svartmale her. Jeg vet at det foregår mye god behandling både på Pers poliklinikk og i spesialisthelsetjenesten for øvrig. Det utvikles helhetlige behandlingstiltak. Mange blir imøtekommet og får god hjelp.

Likevel: God behandling foregår til dels på tross av systemet, som er bygd opp rundt feilsøking. Som Peter Kinderman sier: Når vi ser på psykisk lidelse som sykdom, slutter vi å prøve å forstå den psykologiske og sosiale bakgrunnen for at en person føler og handler som han gjør. Dette blir grunnleggende feil. Når et menneske opplever sterk psykisk smerte og lidelse, og kanskje frykter for sin egen forstand, trenger det empati og medfølelse framfor alt annet.

Lev deg inn i det igjen: Hva trenger du når du er utrygg eller forvirret og sitter fast i vonde tanker og følelser, destruktiv atferd eller en uhåndterlig livssituasjon? Dypest sett trenger du det samme som et barn oppløst i tårer – at en trygg voksen forholder seg rolig til deg, tar deg imot, aksepterer tilstanden og hjelper deg med å sette ord på det du føler og erfarer. Da vil opprørte følelser begynne å roe seg, og det blir mulig å jobbe med det som er vanskelige, både inni deg og rundt deg. Å bli tatt imot med innlevelse og forsøk på å forstå er vanligvis den beste starten på god utvikling, nesten uansett hva problemene dreier seg om.

Når du kommer til behandling og virkelig kjenner at behandleren er interessert i din subjektive verden, vil du få tillit til henne. Det hun sier og gjør, blir relevant for deg. Dermed blir du mer motivert for å samarbeide om jobben dere skal gjøre sammen. Å bli møtt med interesse og forståelse framfor feilsøking øker sannsynligheten for at terapien hjelper. Psykoterapi-forskningen viser at terapeutens relasjonelle ferdigheter og evne til å skape trygghet og tillit trumfer behandlingsmetodene som tas i bruk. Uten en god relasjon blir det vanskelig å jobbe med psykososiale problemer.

På den andre siden er det helt klart viktig å få kartlagt sentrale sider ved klienters liv, som rusbruk, overgrep, vold, og selvsagt også ressurser. Og mange av kartleggingsverktøyene er utviklet for å sikre at viktige temaer fanges opp. Men omfattende bruk av standardiserte spørreskjemaer vil lett kunne gi en teknisk opplevelse, slik at kontaktopplevelsen, følelsen av å bli mottatt, reduseres eller kanskje ikke oppstår. Det er faktisk også en fare for at viktige temaer aldri kommer fram, fordi man drukner litt i alle spørsmålene.

Jeg tok imot en ung kvinne på 28 år som var tydelig deprimert. Hun var preget av energiløshet og håpløshet, snakket lavt og langsomt med bøyd nakke og møtte knapt blikket mitt. Hun var under utdanning, men hadde ingen framtidsdrømmer. Jeg spurte meg rundt i hennes livsverden og la merke til hvordan samtalen aktiverte eller passiviserte henne. I en bisetning kom det fram at hun som 17-åring på interrail hadde blitt spådd ulykke og død i 30-års alder (av en spåkone med krystallkule). Da hun sa dette, knyttet kroppen seg sammen et lite øyeblikk. Ved siden av det alarmerende i fortellingen, viste den lille sammenknytningen at her må vi stoppe opp. Og for å gjøre en litt lang historie kort: Det viste seg at den unge kvinnen hadde bygd livet sitt rundt spådommen, og nå som det bare var få år til hun fylte 30, var hun i ferd med å mentalt pakke sammen. Behandlingen bestod i å finne måter å «kaste spådommen ut av livet». Sammen klarte vi det, og etter ti timers samtaleterapi hadde hun løftet blikket og var klar for livet som ung voksen med mange ønsker for framtida.

Tenk om jeg ikke hadde fått tak i betydningen av spådommen. Tenk om jeg hadde nøyd meg med å kartlegge symptomene, og sendt henne videre til lege for medisinering av depressiv lidelse. Tenk om. Da ville jeg sannsynligvis vært bidragsyter til stadig mer alvorlig depresjon hos det unge livskraftige mennesket. Medisiner ville jo ikke fjernet spådommens virkning.

Psykisk strev henger sammen med livshendelser, i samspill med genetiske forutsetninger. Det sosiale miljøet som påvirker oss er selvsagt større enn familien, selv om familien er i en særstilling som base for vår psykiske helse. Men helse og uhelse skapes også gjennom hvordan vi blir imøtekommet i barnehagen, på skolen, på jobb, i sosiale medier, hvordan menneskeverdet blir anerkjent i ulike sammenhenger, hvilke verdier vi bygger samfunnet på. Og behandling av psykologiske problemer må bygge på respekten for empatibehovet, samt vilje til å se problemene i en sammenheng, ikke på å finne fem feil.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk