Klassekampen.no
Fredag 11. mai 2018
FLINKE FORBRUKERE: Strandryddedagen forrige helg var en suksess. Men det er systemet som er problemet, skriver Anna Blix. Her Erna Solberg i aksjon på Fløksand-stranda i Meland kommune.FOTO: MARIT HOMMEDAL, NTB SCANPIX
Regjeringa legger ansvaret for de store miljøproblemene på folk flest.
Alt er ikke din feil

Forrige helg var jeg med på den store strandryddedagen. I den bitte lille fjæra nedenfor foreldrene mine sitt hus, fant vi til sammen over seks søppelsekker med taurester, plastposer, isoporstumper, ødelagte fiskekasser, fiskegarn, sluker, flasker, q-tips og alt mulig annet som ikke hører naturlig til mellom tang, snegler, rur og småkryp.

Ærfuglhannene kurret til damene og gjorde seg flotte noen meter unna oss mens vi rydda. Måkene hylte når vi så mye som så ut på holmen der de ligger på reir, og vokter eggene som skal bli årets nye prikkete, dunete måseunger. Eggene vi sanket og solgte i nabolaget da vi var barn, kan jeg i dag ikke spise – verken barn, unge, kvinner i fruktbar alder eller eldre bør spise dem fordi de er fulle av PCB og andre miljøgifter.

Plasten vi rydda på stranda er den synlige delen av det store problemet vi står overfor: Vi ødelegger kloden på alle tenkelige måter. Klimaendringer, plastforsøpling, miljøgifter som hoper seg opp i næringskjeden og arter som dør ut er bare noen av dem.

Strandryddedagen var Norges største dugnad. Sammen rydda vi mellom 300 og 400 tonn søppel. Men hvert år tilføres mer enn 34.000 tonn søppel norske hav. Problemet er uendelig stort, og innsatsen du og jeg gjør klarer ikke å demme opp. Hvis det ikke skjer store endringer nå, vil det i 2050 være mer plast enn fisk i havet. Fisken vil rett og slett drukne i plast. Vi er nødt til å ta problemet ved roten. Selv om det er mitt og ditt forbruk som utgjør miljøproblemet, er det systemet som er problemet. Vi er brikker i et større spill.

Som Kajsa Ekis Ekman skrev i svenske Metro; det som er det sørgelige, er at vi dreper verden med vår unødvendighet. Den syke grånebbhvalen som ble funnet på Sotra i fjor, og som kanskje var det som gjorde at folk flest ble oppmerksomme på at vi holder på å drukne havet i plast, hadde over 30 plastposer i magen. 30 unødvendige plastposer, laget for engangsbruk, av et av våre mest verdifulle råstoff, olja. Vi dreper verden med plastdingser pakket inn i plast som er pakket inn i plast og deretter sendt rundt halve jordkloden. For å opprettholde det forbruket vi har i dag, er vi avhengige av 1,7 jordkloder. Det går jo ikke. Vi har ingen planet B.

For å få bukt med problemet, må vi slutte å late som at det er vanlige folks feil at planeten dør. Det er bra å ta korte dusjer, plukke plastsøppel eller ha shoppestopp, men det vil ikke endre systemet om vi ikke gjør noe sammen. Å la det være opp til hver enkelts samvittighet å sørge for at det blir mindre plast i omløp skaper bare dårlig samvittighet.

Hvordan skal man klare å forbruke mindre i et samfunn som er bygd opp rundt stadig økt konsum? Der vi bombarderes med reklame for å forbruke mer? Det er en milliardindustri hver og en av oss må stå imot. Å late som at det er din og min feil at planeten dør fordi vi må ta en flytur for å besøke en oldefar, eller ikke har råd til å kjøpe etisk riktige klær men må handle på H&M, er som å si at 16-åringer har seg selv å takke for at de får spiseforstyrrelser. De kan jo bare la være å se på retusjert reklame.

Det finnes utrolig mange tegn på at kapitalismen og det evige profittjaget ikke fungerer. Men vi læres opp til å tro at det er individet som mislykkes, ikke hvordan systemet bygges opp.

Det er forsvinnende lite politisk vilje til å gjøre noe med de store miljøproblemene vi står overfor. Den uforpliktende Parisavtalen sier at vi helst skal holde oss under 1,5 grader oppvarming av kloden. Stortinget har nettopp vedtatt en klimamelding. Den er ikke verdt CO2-utslippet fra papiret den er trykket på. Det ble ikke satt mål for hvor store klimagass-kutt vi skal ta i Norge. Og uten et mål for hvordan vi skal kutte, kommer vi ingen vei.

Vi vet jo hva vi må gjøre. Vi mangler verken teknologien, viljen hos folk flest eller kunnskapen om hva som må skje. Det som mangler, er politisk vilje til å gjøre det. Vi må bygge et samfunn der forbruk og flyreiser ikke er veien til lykke. Der kunnskapen fra oljenæringa brukes i fornybar teknologi. Viljen til endring er enorm hos folk flest. Men vi trenger politikere som tar grep, og ikke skulker unna de store beslutningene. Ser vi snart noe mer forpliktende enn en plukkedugnad fra regjeringens side?

annablix@gmail.com

Øystein Heggdal, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 15. mai 2018 kl. 10.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk